Menneskelig smert og strev er ikke sykdom – det er livet.

Samhandlingsreformen står for døren, og kommunene skal ta et større ansvar for behandling av psykiske lidelser og forebyggende helsearbeid. Tanken om at folk skal få mere hjelp der de bor, flere lavterskeltilbud, og rask hjelp for lettere og moderate psykiske lidelser er god. På toss av dette kjenner jeg en økende uro for de nye lovene, og for reformen.  Begrepene som preger loven kommer fra helsesektoren – det er det individuelle fokuset på omsorg og forebyggende helsearbeid som står i fokus. Sosialtjeneste loven er redusert til en fotnote i NAV, og kommunens ansvar for folkehelsen er skjerpet. De nye lovene, Helsedirektoratets rundskriv, fylkeslegenes tilsyn og helseprofesjonenes posisjonering skaper nye strukturer som lager rammene for hvordan folks strev skal forstås og hjelpes.

Som barnevernspedagog i BUP jobber jeg med psykisk lidelse blant fattige, marginaliserte, og undertrykkte. Jeg kjenner ofte på diagnostiske problemer. En mor er bekymret for sin økonomi, arbeidsledig, ligger søvnløs av bekymring, og blir både trist og frustrert. Skal vansken forstås som en sykdom (depresjon) som behandles med lykkepiller, kognitiv individuell terapi eller som et sosialt problem? Er ikke hjelp til økonomi, en stabil bolig og utdanning det vikigste. Jeg jobber med datteren hennes som er lei av en sliten, for sint, og trist mamma – og sliter med både konsentrasjon, triste tanker og er redd for mange ting. Skal det forsås som en angstlidelse, tilpasnings vansker, omsorgssvikt eller sosial urett? Det er lett å svare begge deler, men hva skjer i praksis med krav til evidensbaserte metoder og telling av tiltak?

Jeg står ikke fritt til å bestemme det – jeg skal innen 6 treff sette en diagnose og får ikke lov til å bruke belastningsdiagnosene – det skal gis et psykiatrisk navn. Så får jeg så godt jeg kan bidra til en utvidet forståelse – og være mer opptatt av konteksten en sykdom. Men siden jenta veit at hun går til BUP, at “galskap” er en sykdom, og at det å være deppa er mindre flaut en å være fattig eller å ha en mor som ikke fikser livet er det ikke lett. Men det er forskjell på å tenke at verden er urettferdig og at en har en depresjon.

Kommunale tilbud har ofte vært et fristed for disse ungdommene. Barnevernet og sosialtjenesten snakker ikke så mye om sykdom. De skal hjelpe folk med sitt strev, med økonomiske vansker, eller manglende utviklingsstøtte. Helsesøster hjelper unge med vanlige vansker – og krise team med livets slag. I møte med reformens helsespråk og tanker håper jeg at kommunen fortsetter å gi tilbud om hjelp med livsvansker lokalt, på skoler, i nærmiljøet, og helsestasjoner.  Jeg håper at de fortsatt finner plass for sosialtarbeid i nærmiljøet, og ikke blir med på å gjøre sosial urett og vansker til sykdommer som individene har ansvar for og som skal behandles bort.

Det blir ikke nødvendigvis så lett.  Per Fugelli har rett i når han påpeker at psykiatrien støttet av legemiddel industrien  prøver å: “Gjøre alle folkeslag til minne pasienter”. I diskusjonen om ADHD kommer det stadig ulike tall for hvor hyppig denne typen konsentrasjons og impulsivitets vansker er (opp til 10-12 %). Utgangspunktet er solid forskning (men ofte finansiert av de som lager medisiner mot ADHD). Problemet er knyttet til hva som er normalt (hvor grensen for å ha en lidelse eller ikke er). Jeg synes det er etisk og politisk vanskelig å menene at 12% av en normalbefolkning har denne lidelsen – og det kan lett flytte fokuset bort fra å lage et samfunn og en skole som tåler urolige gutter. Hvor mange barn som får ADHD bestemmes av hvor grensen settes – og der mer et faglig politisk problem en et forsknings spørsmål.  Det er neppe en god poltikk å støtte hjernedopping av 12% av befolkningen. Når Dagbladet skriver at en av tre blir psykisk syke i år basert på en rapport fra folkehelseinstituttet er det også grunn til å stoppe opp. Ikke bare ved medias dekking, men ta en diskusjon om forskningen. Når skal tristhet og nedstemthet kalles depresjon? Er min høydeskrekk en lidelse? Hvor mye redsel for mørket, insekter eller annet er vanlig? Politisk er psykiatriens strategi om å gjøre alle til minne pasienter tvilsom, og etter mitt syn også forskingen som ikke drøfter dette – men er blind for at disse dataene ikke er objektive sannheter.

Vi lever i tid med nye utfordringer. Et rikt ogstadig mer komplekst samfunn på randen av en ny krise kan få betydelige sosiale problemer. Ikke alle vil fikse kravene om suksess, omstillingsevne eller om at teori skal være skolens svar på alle problemer. Vi er ikke tjent med at smerte og krise som skylles samfunnsprodusert strev blir kalt sykdom –  individ forklares og medisineres bort. Jeg håper at kloke fagfolk, politikkere og folk flest vil holde fast på solidariteten.  Folk skal få hjelp av sine medmennesker og samfunnet fordi de strever og trenger det. Langt på vei er det et sosialt spørsmål som dreier seg om deltagelse og inkludering fordi de er mennesker og samfunnsborgere. At noen også blir syke, enten der er som følge av livsbelastninger, genetikk, hjerne dysfunksjon, virus eller skader endrer ikke menneskers behov for et trygt liv med venner, bolig og arbeid. Selv for de alvorlige psykiske syke peker recovery forskningen, som Marit Borgens forskning, på at det sosiale er den viktigste faktorene for å bli friske. Jeg har tidligere sammen med Britt Jørgensen tatt til orde for at sosialarbeid er nødvendig i det psykiske helsevernet. I møte med strømmen av medisinsk inspirert forskning, språk og tanker trur jeg ikke det er radikalt nok. Vi må gyldiggjøre folks livserfaringer, og synligjøre den sosiale dimensjonen og urettferdigheten knyttet til folks strev. Vi trenger et språk, forskning og et nytt perspektiv for å få til det – kanskje skal vi se til Danmark og innføre begrepet sosialpsykiatri?

For meg er dette en faglig kamp, men like mye en politisk kamp. Om vi mister samfunnsforklaringene av synet – og bare behandler individene for avvik har venstresiden tapt. I møte med medias fokus på helse, helsevesenets makt,  tyngde og grep om forskningen må vi ikke gå i fella og glemme de samfunnsskapte problemene og urettferdigheten. Da flyttes sosial nød over på høyre sidens banehalvdel, til syke (gale) individer og individuell behandling.  Det ligger få kimer til samfunnsendringer i medisiner mot depresjon eller rettighets tekning. Vi trenger et språk, forskning og perspektiv for å få fokus på uretferdighet og undertrykking. Derfor er det skummelt at sosiale tjenester er ute av de nye lovene.  I møte med makten i utredninger, prosedyrer, helsedirektoratet og profesjons foreninger trengs det ikke bare kloke fagfolk men også tøffe politikkere. Jeg håper i alle fall at venstresidens politikkere kjemper for at sosiale dimensjonen blir viktigere som svar på samfunnets utfordringer og i møte med helsevesenet – og i min sammenheng kanskje for sosialpsykiatrien som perspektiv.

Barn som brikker i et spill

I forrige uke var jeg på et skolemøte. Der var det to bekymrede foreldre, en positiv lærer og en sosiallærer. Tema var en gutt som skapte styr i klassen, men fungerte bra hjemme og på fotballen. Han var både sårbar, omsorgsfull, prestasjonsorientert og ganske smart. Etter en del utforskning fra meg ble det store spørsmålet: Belønning virker ikke på han, hva skal vi gjøre?

Læreren virket hyggelige, og skolen jobbet med trivsel og “tok ansvar”. De delte ut advarsler (gulekort) ved uønska adferd og bra kort ved god.  Jeg er litt redd for at jeg har fått PMTO og helskole ART allergi, men det slo meg at de hadde glemt det viktigste: Hva var denne guttens behov, deltagelse og forståelse av sin verden. Hvordan ser lærenes handlinger ut fra hans perspektiv? Til meg sa gutten at det var urettferdig når han fikk advarsler eller ikke fikk bra korta. Han er sårbar for kritikk og nederlag. Hans rolle i klassen er klovn og tøffing, og synes det var vanskelig å endre på den. Han ville være best og “hata” å ikke få til. Matte timer gikk bra, men det ble mye tull i norsktimene. Lesingen gikk ikke så greit. Vi ble ening om å ta noen samtaler med han og læren for å se om vi kunne få til et samarbeid om ikke å tulle så mye (eller utagere som skolen kaller det). 

Det skal ikke stikkes under en stol at jeg er skeptisk til mye av den adferds orienterte og program baserte tilnærmingen til barn som sliter sosialt (eller har atferdsvansker som det heter i dag).  Programmer er bra for forskning, de hjelper til med å lære terapeuter eller lærere hva de skal gjøre, og det ligger gode ider og teknikker i alle programmer. Det er bare et stort problem når de tas i bruk. De har innbygget en gruppe nivå feil. Det som virkelig ble prentet inn i meg på barnevernslinja var at kunnskap på gruppe nivå ikke er gyldig for det enkelte individ. Det er ikke mulig og ikke lov å slutte fra kunnskapen om problemene til barn av psykisk syke til det enkelte barnet. Det er like lite lov å slutte fra et program har effekt på en gruppe av barn til at hjelper akkurat Per og Kari.

Lærere gjør en jobb som står stor respekt av. Det er ikke lett å gi alle elevene den individuelle tilpasningen de har krav på, eller å se den enkelte. Svært få lærere har stor kunnskap om adferdsanalyse, sosiallæringsteori, sosialpedagogikk, omsorgssvikt, psykiske vansker eller evidensbasert praksis. Det skal de heller ikke være eksperter på – jobben deres er å være gode på lære ungene kunnskapen de trenger. Problemet oppstår når skolen fylles av metoder utviklet innenfor disse vitenskapelige tenkesettene (paradigmene), som helskoleart i Larvik, bruken av bra kort (fra PMTO) eller andre adferds endrende tiltak. Jeg er ikke så glad i adferdsanalysene, men de har noen viktige poenger. Tiltak skal bygge på en god kartlegging (analyse av forsterkning betingelser), evalueres på virkning, og rettes mot en eller flere definerte atferder som skal endres. Det er derfor skummelt når programmene i stadig større grad blir brukt som metode for grensesetting av alle eller klasse ledelse. Vilkårligheten blir lett stor for når bra kortet kommer, eller hvem som får skylda for uroen og det gule kortet. Det skaper følelsen av avmakt, urettferdighet hos enkelte barn, og kan være skadelig for barn som sårbare eller allerede er prestasjons og ytresyrt.

Den største faren med løsreven teknikker er den enkelte elev blir tingliggjort og en brikke i et spill. Når fokuset endres fra hvem er Per og hva trenger han til hva skal vi gjøre med han bør varsel lampen tennes. Når spørsmålet blir at han ikke passer i metoden (virker ikke på han) skal de lyse, og når han blir sint over utferdigheten han opplever skal bremsene på. Per er på en måte heldig, han blir sint på skolen, og de må forholde seg til han. Det er verre for Kari som blir trist, gråter seg i søvn fordi det var hennes skyld at klassen ikke fikk turen den uka fordi hun ikke klarte å få bra kortet. De fleste barn har svake stemmer. De er underlagt voksenes definisjonsmakt styring og kontroll.  Å dele ut advarsler og belønning til et barn i skolen krever klokskap, rettferdighets sans og gode relasjoner. Det enkelte barn er tross sin svake stemme en aktiv skaper og fortolker av sin verden. Derfor virker aldri programmene og vår teknikker likt på hele klassen, det enkelte barn eller klasse miljø. Vi kan derfor ikke gjøre barna om til brikker i voksnes spill.

Barn er fra fødselen aktive deltagere i sin verden. Jeg synes denne videoen the still Face experiment er god påminner om det. I arbeid med barn og unge enten det er i skolen, fritidsklubbene, eller barnevernet er det viktig at de voksne har denne nødvendige kunnskapen om barn som aktiv deltakere og skaper av sin verden. Dette perspektivet glipper så lett i møte med de voksenes tanker, problemer og følelser. Barn er lojale, små, og tilpasningsdyktige. Det kan se ut som kampen for å bevare barnevernspedagogene som en sosial pedagogisk utdanning er vunnet. Dessverre gir departementet fortsatt utrykk for en skepsis til målgruppe tenkningen. Vi må derfor slå ring om barneperspektivet i barnevernspedagog utdanningen. Det dreier som den nødvendige kunnskapen om barn, viljen til å fremme og lytte til deres stemmer, og kunnskapen om å hjelpe de utsatte barna.

Utdanning på ungenes premisser.

Jeg ble glad for minster for forskning og høyre utdanning Tora Aaslands tydelige forsikring om å bevare barnevernspedagog og vernepleier profesjonen før jeg dro på høstferie.  Det er bra – og viser betydningen av både mobilisering og dialog.  I solveggen, mellom hytte aktiviteter ble det likevel mange utdanningspolitiske tanker.

I diskusjonen om bevaring av profesjoner var det et argument som stadig gikk igjen.  Det er en skepsis til utdanninger mot spesielle målgrupper. En slik spissing burde komme på master nivå er det en del som hevder og dette er sosionomenes sittgrunnsyn i utdanningspolitikken.  Det er sikkert et godt stå sted for dem.  Jeg er derimot redd for et slikt syn på barnevernspedagog og vernepleier utdanningen.

Min mor, Haldis Sanness, var livsstils sosionom, og jeg har etter at jeg ble voksen fått stor respekt for hennes faglige og personlige jobbing.  Hennes engasjement var ikke bare lett for familien så jeg var som ungdom sikker på en ting – jeg skulle ikke bli sosionom.  Hun skaffet meg jobber som støttekontakt, og tipset om andre jobber med barn og ungdom. Det ble etter hvert tydelig for meg at jeg ville jobbe med ungdommer, og med min dysleksi var ikke det å bli lærer drømmen. Jeg ble som kjent barnevernspedagog til slutt. Når jeg som ferdig utdannet tok mot til meg fortalte at jeg ikke ville bli sosionom til mamma – så hun på meg og smilte: “Jeg er glad for at du ble barnevern pedagog jeg – den ligner på min utdanning. Praktisk rettet og mye om barn og ungdom” Så mye for det ungdomsopprøret.

Samtidig tror jeg det var klokt sagt – vi trenger en utdanning som i bunnen har ungene i fokus. Vi må lære å gjøre noe sammen med de utfor kontorene (aktivitetsfag). Vi må lære om hva barn trenger og hvordan de tenker (utviklingspsykologi og barnefaglig kunnskap), og ikke mist at de fra de er født er aktive skapere av sin verden (aktør og barneperspektivet).  Dette er nødvendige handlingskunnskap som barnevernspedagoger trenger i alt sitt arbeid.  Den blir ofte taus fordi den praktisk i sin natur, og handler om møte de der de er, trøste de med magiske fingre når det gjør vondt, eller skjønne hvor vondt det gjør å ikke få en pasning eller partner når de er 2 og 2 på fotballtreningene. Den skapes delvis på høyskolen, delvis i praksis, og som Heggem og Vik (2007) fant i sin forskning: Før utdanningen når vi velger å utdanne oss til å jobbe med utsatte barn og unge.  Satt på spissen – jeg ville ikke tatt en sosialarbeider utdanning eller sosialpedagog utdanning. Jeg ville og har jobbet med ungdom siden jeg sluttet å være det selv.

Barn og ungdom er heller ikke en målgruppe skapt av velferdsstatens reformer og organisering. Barndom er avgjørende start på alle menneskers liv. Selv om vi lett å fokuserer på skolen dreier barndommen seg om så mye mer. Den starter med tilknytning og familien, og utvikler seg vider med lek, vennskap, og fritidsaktiviteter fram til løsrivelse.  Barndommens vansker viser seg som uro, vont i kroppen, triste tanker, selvskading, ensomhet og atferdsvansker. Lærene i skolen, foreldrene, og barnevernet ber om mer barnefaglig kunnskap,  ikke mer generell kunnskap. Barnevernspedagoger blir i stadig større grad etterspurt i barnevernet, skolen, SFO og ulike tilbud til barn og unge.  Vi trenger en utdanning rettet spesielt mot barn og unge, som ikke er lærere eller som ikke bruker sin grunnkunnskap i medisin, sykepleie  avvent på barn. Jeg vil derfor fortsette å jobbe hardt for at framtidens barnevernspedagog utdanning videreutvikler våre tre bein; sosialpedagogikken, barnefaglig og barnevernfaglig kunnskap. Det er når vi står trygt på disse tre beina vi kan være tydelig for oss selv og andre. Da kan vi gå inn og bidra i samhandlingen.

Jeg skjønner heller ikke hvorfor barn eller utviklingshemmede ikke fortjener en høyskoleutdanning med dem i fokus. De er kanskje de mest sårbare i samfunnet – og det er lenge til kommunale boliger og barneverntjenester er fult av ansatte med mastergrader eller videreutdanning (selv om jeg er en av de som ønsker det). Jeg er glad for at vi fortsatt tar oss råd til å utdanne politi, leger, veterinærer eller fysioterapeuter fra bunnen av, selv om både en felles helse eller kriminalomsorgs utdanning er tenkbart.  Hvorfor i alle dager er det barn og unge, eller utviklingshemmede som ikke fortjener det? Hvorfor er det velferdsstatens kjerne profesjoner som ikke gis rom til å utvikle seg på sine egne premisser, men som står i fare for å ofres på samhandlingsreformens alter?

Jeg håper at både arbeidsfeltene våre, ulike interesse organisasjoner, FO og barnevernspedagog profesjonen selv bidrar aktivt videre i dialogen inn mot departementet og politikere. Vi trenger mer sosialpedagogisk, barnefaglig og barnevernsfaglig kunnskap ikke mindre. Vi trenger mastere både i barnevern og sosialpedagogikk, og nok plasser til at denne kunnskapen kommer ut til brukerne i kommunene.  Masterne bør selvfølgelig være åpne for flere profesjoner, men det er ikke noe argument mot barnefaglig kunnskap i bunnen for vår profesjon.

Profesjoner på godt og vondt.

Profesjonene er ikke i vinden fortidene. Det ser ut til utdanningsdepartementets forslag om å fjerne barnevern og vernepleier profesjonen delvis skyldes en tro på at profesjoner er roten til vi ikke får til samhandling. I alle fall kan statssekretær Kyrre Lekves blogg lese sånn.

Helt uten grunn er det ikke. Profesjonskamp og -monopol har med rette fått mye av skylden for dårlig samhandling i helsevesenet. Det ikke lurt at leger skal ha kontroll med alt: Både fagutøvelsen, som ledere, prioritering og med pasient flyten. Makt og prestisje gjør også at mange ikke får brukt sin kunnskap. Som miljøterapeut kjente jeg på den makten når mine observasjoner ikke ble gyldige i møte med overlegens defensjons makt eller psykologens tester. Økologisk validitet er ikke et mote ord i helsevesenet.

I mitt daglige jobb i BUPA merker jeg noe av det samme, men ikke fra gode kollegaer. Jeg har bred erfaring med kriser, og erfaring fra miljøterapien med å vurdere stor selvmordsfaren fra minutt til minutt - kan denne jenta være litt alene eller må vi fotfølge. Som barnevernspedagoger eller sosionomer får vi ikke lov til ha vaktansvar. Ikke at det gjør så mye; jeg er glad for å få fri uten hensyn til vaktordning.  Verre er det med diagnosene til pasientene minne. I psykiatrien er diagnoser lagt på vei en sosialkonstruksjon: Skal denne uroen forstås som et resultat av stress og oppvekst, hjerne organisk dysfunksjon (ADHD) eller “gutter er gutter”. At noen, uten å ha truffet familien, uten å ha deltatt i utforskning med barnet og familie, skal komme for å etter/overprøve meg er ganske ubehagelig. Det går jo greit når vi er enige, men som maktutøvelse er det tvilsomt. Det er heller ikke en god faglig kvalitetssikring.  Dermot er veiledning og tverrfaglig diskusjoner viktig for alle. Også lege og psykolog spesialister har sine blinde flekker f.eks. knyttet til sosioøkonomiske faktorer eller økologisk og kulturell validitet.

For meg er dette kjernen i en dobbelthet knyttet til profesjon. Jeg opplever godt tverrfaglig samarbeid i BUPen min med de fleste mennesker og profesjoner. Det er i møte med helse byråkratiet i form av regler for hvem som gjør hva, og et produksjons fokus med alene ansvar og liten eller ingen tid til tverrfaglig  drøfting eller arbeid vi snubler.  Da er det profesjon forstått som laug enten det er i legeforeningen, som byråkrati i helsedirektorat eller tilsyn som lager trange kår for samhandling. Min erfaring fra spesialist utdanningen på R-BUP er ganske entydig. De som er trygge i sin egen faglighet eller profesjon, og tar ansvar for sine briller blir gode i samhandling. Det er når mennesker er utrygge eller sloss om retten til å drive terapi vi får vansker. Da anerkjennes hverken den kunnskapen som er spesiell eller felles.

Det er få som stille spørsmål ved behovet for lege, psykolog eller preste profesjonen. Det er åpenbart at vi trenger de. Men kunne ikke sykepleieren, sosionomen eller diakonen gjort mye av det samme? Jeg tror det – kirurger var en gang snekkere eller slaktere… Det er ikke ønske om prestisje eller makt som gjør at jeg sloss for barnevernsprofesjonen. Det får sjelden de som jobber med de utsatte, utslåtte og fattige.  Jeg er opptatt av profesjon forstått som identitet som regulerer både skjønn, kunnskap og hva utøverne tar ansvar for. Det er få områder av helse og særlig sosialarbeideres praksis om kan reguleres i form av prosedyrer, kunnskaps krav, eller eksamen. Mye av barnevernspedagogens kunnskap dreier seg om å ta barnets perspektiv, orke og ville se omsorgssvikt, eller gå sammen med ungene i hverdagen.  Vi må vite hvordan vi avleder en konflikt, lærer de å høre på treneren, eller lese de usagte kodene i en ungdomsgruppe. Denne kunnskapene er en handlings kunnskap som ikke er så lett å måle, vanskelig å beskrive, og den læres i praksis av kollegaer. Den krever en innstilthet for å ta barn og unge på alvor og ville være der med de. Den reguleres ikke av eksamener, høyskolers pensum eller forskrifter – den skapes gjennom å tilegne se det som ligger “i veggene” via refleksjon og egne og andres forventninger til hva en barnevernspedagog er og gjør. Mesterens kunnskap, den erfarne kollegaens handlinger er viktig. Denne typen kunnskap og skjønnsutøvelse er ikke skriftlig, men forvaltes av profesjonens utøvere. Opphører profesjonen forsvinner kunnskapen og tryggheten. Erfaringen fra Danmark er skremmende. Vi lærer ikke sosialpedagogikk på brevkurs – den skapes og reguleres i praksis.  Det å være sosialpedagog og barnevernspedagog der er ikke en fordypning. Det er et fag, en identiet og en profesjon.

Dysleksi og blogging.

Jeg lurer på om jeg skal tørre å begynne å blogge. Denne bloggen ble til av et nødvendig uhell – jeg prøvde i mange timer å få kommentert utdanningsminister Tora Aaslands blogg.

For de som kjenner meg er jeg mann med mange meninger. Jeg er sosialarbeider og barnevernspedagog og tenker at alt henger sammen med alt. Hva min store utfordring i å skrive er -er jeg litt usikker på. Dels har jeg dysleksi, noe som gjør at det blir en del skrive leif. I tillegg mener jeg mye og raskt, så det å bruke alle knepene jeg lærte på skolen om å lese ting høyt for meg selv, alle ordene bakfra så jeg ser de uavhengig av at jeg leser mening inn i ordene tar alt for lang tid. I denne bloggen vil jeg bruke kvikk fixsen; rette programmet. Det vil føre til noen ord som rett og slett er feil (men som ikke skrevet feil), mange orddelings feil (fordi retteprogrammer ikke har alle sammensatte ord). Det er feil som kan irritere meg selv når jeg oppdager de – og sikkert språk og rettskrivings opptatte mennesker.

Jeg tror jeg vil ta denne sjansen på tross av det. Jeg er lei av å måtte vente lenge før jeg kan ytre meg. Vente til kona, en av ungene, eller en kollega får lest korrektur. Jeg har for mye på hjerte og for mye trøkk til det.  Men det er litt skummelt også. Verden er full av norsklærere med røde penner og sans for det norske språket. All ære til de – det å verne om det norske skriftspråket er viktig. På den andre siden får de enten la være å lese denne bloggen – eller lese den med godvilje og grønnblyant.

Jeg tror at jeg uansett en stund framover vil prøve om dette er form hvor jeg kan dele minne privat profesjonelle tanker – kanskje krydret med noen fotball jenter jeg er trener for. De opptar meg minst like mye som kampen mot departementets tanker om nedleggelse av barnevernspedagog og vernepleier utdanningen.  Så får vi se om nok mennesker er interessert i tankene minne om faget, poltikken, profesjonen og meg til at det blir meningsfullt å bruke tid på å holde dette “uhellet” i live.

Profesjons forskjeller og barnefokus.

Profesjons forskjeller og barnefokus.

Tora inviterer til en åpen faktabasert debatt om fremtidens utdanninger til velferdsstaten. Hennes utfordring er om vi skal ha geralist utdanninger i bunn og senere spesialiseringer (lege og sykepleiere)eller mer spissede eller målgruppe orienterte utdanninger på batcher nivå(BSV).

Jeg må innrømme at det er to av premissene i den debatten jeg er uenig i. I motsetning til sykepleier og medisin har barnevernspedagoger (og vernepleiere) og sosionomer to ulike beslektede metodefag sosialpedagogikk og sosialt arbeid. De har samme anliggende – å inkludere marginaliserte grupper, men ulike innretning. Sosialt arbeid støtter seg på samfunnsfaglig forståelse av inkluderings og ekskluderings prosesser, og metoder knyttet til dette (arbeidslinja, empowerment, fattigdoms bekjempelse). Sosialpedagogikken støtter seg i større grad på pedagogikken; kunnskapen om hvordan lære barn, unge eller utviklingshemmede de ferdighetene de trenger for å bli inkludert og rommet i samfunnet (miljøterapi, ART, ambulant jobbing, ADL ferdigheter mv). Så forslaget Jorun Vindegg støtter om å lage en felles sosialarbeider utdanning blir å slå sammen to fag – ikke et fag med en senere spesialisering eller målgruppe tekning. Sånn sett henger forslaget om generell miljøterapeut utdanning mer på greip – men er ikke støtte av noe utover departementets arbeidsgruppe.

En viktig grunn til det er både vernepleiere og barnevernspedagoger vil oppleve den yrkesrollen som svært trang. Barndom er ikke en velferdsreform eller målgruppe. Barn har sine unike behov på mange ulike arenaer og situasjoner. De trenger beskyttelse, hjelp til å forstå verden, og til å få fram sine tanker meninger og følelser. Det avgjørende er å beholde en utdanning med et klart barneperspektiv – som klarer, tør og orker å se verden ut fra barnas perspektiv. Det er nødvendig å ha den kompetansen både på grunnutdannings, master og dr grads nivå i barnevernet. Men det er like viktig i BUP- feltet, skolen, barnehagene, fritidsklubbene og alle steder hvor særlig utsatt barn og unge er. For svare på Toras utfordring. I medisin og sykepleier blir barn og unge lett en målgruppe med noe spesielle behov. For lærere og førskolelærere blir skolen og barnehage arenaen og kunnskapsinnlæring lett dominerende perspektiver. Vi treger derfor en utdanning som har utgangspunkt i barneperspektivet noe barnevernspedagogene har.

Jeg jobber med videreutdanning av min profesjon og 7 andre barne og unges psykiske helse. Der er det tydelig at mye av kunnskapstilegnelsen skjer med profesjonens briller – leger ser etter somatikk, sosionomer etter fattigdom, barnevernspedagoger omsorgssvikt og psykologer kognitive vansker. Derfor er det om vi ønsker at noe skal se barn viktig at de starter i det sporet fra bunnen av. Hvis ikke vil barna nok en gang bli en målgruppe. Trygghet på egne perspektiv og ansvar ser også ut til å hjelpe for å jobbe bra tverrfaglig, og kunne ta inn andre syn og perspektiver. Derfor bør vi sikre trygghet i egnet fag, perspektiver og stå sted i bunnen, og utvide perspektivene senere. Vi trenger fortsatt både en barnevernspedagog og vernepleier utdanning i Norge.

Olav Sanness Vika

Studieleder for barnevernspedagogene i spesialistutdanningen

R-BUP øst og sør