Hjerteløst vås fra Michael Tetzschner.
Olav Sanness
Vika, ansatt i barne- og ungdomspsykiatrien og SVer
På vei til et møte med en barnefamilie i full oppløsing
etter avslag på asylsøknaden og et dramatisk barnevernsvedtak, hørte jeg NRKs
politisk kvarter på radioen. Det var en debatt om asylbarna og amnesti etter
tre år. Høyres Michael Tetzschner sammenlignet asylbarna og norske barn som
flyttet til utlandet. Jeg visste jeg ikke om jeg skulle spy eller gråte. Le var
i alle fall ikke noe alternativ.
Det å flytte til
annet land er ikke for noen dans på roser. Ny kultur, nye venner, håp og savn
av nettverk og famille er tøft, grundig beskrevet i mange fagartikler. For
flyktninger og asylsøkere er det ofte enda tøffere. De kommer ikke til et fint
hus eller en meningsfull jobb. Når de kommer til Norge blir livet nok en gang
satt på vent. Uten jobb, i nådeløs
spenning på om de får bli; om de får plass i det materielle paradiset. Livet på
asylmottak er ingen dans på roser. De får ikke jobbe, de lever tett på andre,
og de kommer tett på andres strev. Noen jubler og får bli, andre hentes med
makt av politiet. Svært mange sliter psykisk med depresjoner og traumer. Vold,
utagering og psykologiske kriser en del av livet i mottakene. De jeg snakker
med beskriver ventingen som å være fengsel, som tortur. At de fortsatt er på
flukt – de kommer ikke gang med livet sitt. Når dette varer i flere år, som den
familien jeg kom fra, er det skadelig for både den psykiske og fysiske helsa.
De jeg treffer av både «verdige»(reelle) og uverdige
asylsøkere bærer med seg voldsomme erfaringer fra krig, vold, diskriminering,
og håpløshet. De sliter derfor med depresjoner, spiseforstyrrelser, PTSD og
fysisk helse. Mor og far er, for så det mildt, ikke alltid på topp. De er som
oss; jeg er ikke best som pappa når jeg redd, deppa, sint fortvila og ikke ser
noe håp. Barna deres har også ofte opplevd mye vondt. Barns smerte tar som
oftest form av utrygghet, ikke helt tørre å stole på verden og mennesker. Det
er disse sårbar barna Tetzschner sammenligner med norske barn som flytter.
Barn er utrolige. De leker, lærer, skaffer seg venner og
omsorg under de mest umenneskelige forhold. Vi har alle sett bilde av barn som
leker i ruinene i pausene mellom fiendens angrep i Syria og på Gaza. De har en
utrolig evne til å slå røtter også i karrig jord. I Norge får de selvfølgelig
lov til å gå i barnehage og på skole. De lærer norsk, spiller på norske
fotballag og får venner og tilknytning til riket. Det å rive opp disse røttene
er noen annet en å flytte med barn til utlandet sammen med foreldre som ikke er
skada, til en meningsfull tilværelse med jobb, internasjonal skole, og en tru
på en eksotisk opplevelse i noen år. De
som har vært her lengst er blitt norske, fordi det er vår kultur de kjenner. De
flytter ikke hjem med mor og far – de flytter til et annet land. Vi er ikke
veldig plaget av asylsøkere fra vesten, så de tvinges også til å flytte tilbake
til land preget av fattigdom, kaos, og krig. Den psykologiske forskjellen på
frivillig migrasjon, og å bli tvunget på
flukt er store. Asylbarna mangler en trygg base å komme til og mening med det
som skjer. Nok en gang kastes de ut i kaos og smerte, denne gangen av rike
Norge. Det vil nok gå bra for noen,
kanskje de fleste, men langt nær alle. Det er liten tvil om at Norge i dag
ofrer barns liv på asylrettens alter, og for å avskrekke andre fra å prøve å få
fingrene i honningkrukka vår. Jeg har faktisk større respekt for Faremo enn for
Tetzschner. Hun tør i det minste innrømme at det er tøft, men som Clausewitz
sa, « kan man ikke lage omelett uten å knuse noen egg».
Jeg er glad for SVs forslag om amnesti for de barna som har
vært i mer en tre år. Det er et lite skritt i riktig retning. Asylpolitikken er
ikke uten dilemmaer. Noe vil da sikkert klare å lure seg til opphold. Den
prisen er jeg villig til å betale i humanismens navn. Etter å truffet mange
mennesker som både har valgt og blitt tvunget til å flykte til Norge skulle jeg
ønske at vi igjen turte å gi opphold av humanitære hensyn. Det er få som
flykter til Norge for moro skyld. Så får vi sende de åpenbart grunnløse ut
fort, sperre inn de uten fingeravtrykk, og bruke hjertet i de sakene som er så
vanskelige at Norge påfører barn og foreldre år i skadelig og meningsløs
ventetilværelse i asylmottak.
