Som barnevernspedagog i BUP jobber jeg med psykisk lidelse blant fattige, marginaliserte, og undertrykkte. Jeg kjenner ofte på diagnostiske problemer. En mor er bekymret for sin økonomi, arbeidsledig, ligger søvnløs av bekymring, og blir både trist og frustrert. Skal vansken forstås som en sykdom (depresjon) som behandles med lykkepiller, kognitiv individuell terapi eller som et sosialt problem? Er ikke hjelp til økonomi, en stabil bolig og utdanning det vikigste. Jeg jobber med datteren hennes som er lei av en sliten, for sint, og trist mamma – og sliter med både konsentrasjon, triste tanker og er redd for mange ting. Skal det forsås som en angstlidelse, tilpasnings vansker, omsorgssvikt eller sosial urett? Det er lett å svare begge deler, men hva skjer i praksis med krav til evidensbaserte metoder og telling av tiltak? Jeg står ikke fritt til å bestemme det – jeg skal innen 6 treff sette en diagnose og får ikke lov til å bruke belastningsdiagnosene – det skal gis et psykiatrisk navn. Så får jeg så godt jeg kan bidra til en utvidet forståelse – og være mer opptatt av konteksten en sykdom. Men siden jenta veit at hun går til BUP, at “galskap” er en sykdom, og at det å være deppa er mindre flaut en å være fattig eller å ha en mor som ikke fikser livet er det ikke lett. Men det er forskjell på å tenke at verden er urettferdig og at en har en depresjon.
Kommunale tilbud har ofte vært et fristed for disse ungdommene. Barnevernet og sosialtjenesten snakker ikke så mye om sykdom. De skal hjelpe folk med sitt strev, med økonomiske vansker, eller manglende utviklingsstøtte. Helsesøster hjelper unge med vanlige vansker – og krise team med livets slag. I møte med reformens helsespråk og tanker håper jeg at kommunen fortsetter å gi tilbud om hjelp med livsvansker lokalt, på skoler, i nærmiljøet, og helsestasjoner. Jeg håper at de fortsatt finner plass for sosialtarbeid i nærmiljøet, og ikke blir med på å gjøre sosial urett og vansker til sykdommer som individene har ansvar for og som skal behandles bort.
Det blir ikke nødvendigvis så lett. Per Fugelli har rett i når han påpeker at psykiatrien støttet av legemiddel industrien prøver å: “Gjøre alle folkeslag til minne pasienter”. I diskusjonen om ADHD kommer det stadig ulike tall for hvor hyppig denne typen konsentrasjons og impulsivitets vansker er (opp til 10-12 %). Utgangspunktet er solid forskning (men ofte finansiert av de som lager medisiner mot ADHD). Problemet er knyttet til hva som er normalt (hvor grensen for å ha en lidelse eller ikke er). Jeg synes det er etisk og politisk vanskelig å menene at 12% av en normalbefolkning har denne lidelsen – og det kan lett flytte fokuset bort fra å lage et samfunn og en skole som tåler urolige gutter. Hvor mange barn som får ADHD bestemmes av hvor grensen settes – og der mer et faglig politisk problem en et forsknings spørsmål. Det er neppe en god poltikk å støtte hjernedopping av 12% av befolkningen. Når Dagbladet skriver at en av tre blir psykisk syke i år basert på en rapport fra folkehelseinstituttet er det også grunn til å stoppe opp. Ikke bare ved medias dekking, men ta en diskusjon om forskningen. Når skal tristhet og nedstemthet kalles depresjon? Er min høydeskrekk en lidelse? Hvor mye redsel for mørket, insekter eller annet er vanlig? Politisk er psykiatriens strategi om å gjøre alle til minne pasienter tvilsom, og etter mitt syn også forskingen som ikke drøfter dette – men er blind for at disse dataene ikke er objektive sannheter.
Vi lever i tid med nye utfordringer. Et rikt ogstadig mer komplekst samfunn på randen av en ny krise kan få betydelige sosiale problemer. Ikke alle vil fikse kravene om suksess, omstillingsevne eller om at teori skal være skolens svar på alle problemer. Vi er ikke tjent med at smerte og krise som skylles samfunnsprodusert strev blir kalt sykdom – individ forklares og medisineres bort. Jeg håper at kloke fagfolk, politikkere og folk flest vil holde fast på solidariteten. Folk skal få hjelp av sine medmennesker og samfunnet fordi de strever og trenger det. Langt på vei er det et sosialt spørsmål som dreier seg om deltagelse og inkludering fordi de er mennesker og samfunnsborgere. At noen også blir syke, enten der er som følge av livsbelastninger, genetikk, hjerne dysfunksjon, virus eller skader endrer ikke menneskers behov for et trygt liv med venner, bolig og arbeid. Selv for de alvorlige psykiske syke peker recovery forskningen, som Marit Borgens forskning, på at det sosiale er den viktigste faktorene for å bli friske. Jeg har tidligere sammen med Britt Jørgensen tatt til orde for at sosialarbeid er nødvendig i det psykiske helsevernet. I møte med strømmen av medisinsk inspirert forskning, språk og tanker trur jeg ikke det er radikalt nok. Vi må gyldiggjøre folks livserfaringer, og synligjøre den sosiale dimensjonen og urettferdigheten knyttet til folks strev. Vi trenger et språk, forskning og et nytt perspektiv for å få til det – kanskje skal vi se til Danmark og innføre begrepet sosialpsykiatri?
For meg er dette en faglig kamp, men like mye en politisk kamp. Om vi mister samfunnsforklaringene av synet – og bare behandler individene for avvik har venstresiden tapt. I møte med medias fokus på helse, helsevesenets makt, tyngde og grep om forskningen må vi ikke gå i fella og glemme de samfunnsskapte problemene og urettferdigheten. Da flyttes sosial nød over på høyre sidens banehalvdel, til syke (gale) individer og individuell behandling. Det ligger få kimer til samfunnsendringer i medisiner mot depresjon eller rettighets tekning. Vi trenger et språk, forskning og perspektiv for å få fokus på uretferdighet og undertrykking. Derfor er det skummelt at sosiale tjenester er ute av de nye lovene. I møte med makten i utredninger, prosedyrer, helsedirektoratet og profesjons foreninger trengs det ikke bare kloke fagfolk men også tøffe politikkere. Jeg håper i alle fall at venstresidens politikkere kjemper for at sosiale dimensjonen blir viktigere som svar på samfunnets utfordringer og i møte med helsevesenet – og i min sammenheng kanskje for sosialpsykiatrien som perspektiv.
