Hvordan orker du?

Jeg fikk det spørsmålet på vei hjem fra NHO-konferanse, og jeg har fått det spørsmålet når jeg løper fra jobb. Fra SV er jeg oppfordret til å skrive en status og meme om hvorfor jeg stemmer. Jeg klarer ikke å formulere det kort, og meningsfullt. Jeg har prøvd; «det er viktig for de unga jeg jobber med som blir syke av fattigdom». Det er helt sant, men et ordentlig svar krever flere ord. Det gjør også svaret på hvordan jeg «orker.»

I BUP, og i kommunen, møter jeg unger med alvorlige psykiske helseproblemer. Historiene er triste, og handler om å vokse opp i utleieleiligheter, flytte og mange bytter av skoler og barnehager. Foreldre som har gjort sitt beste, men føler at de ikke strekker til. Fattigdom (ikke vedvarende lavinntekt) setter spor!  Det er tøft å ikke ha jobb, å ikke ha helse til å jobbe, og til å måtte snu på hver krone. Mamma og pappa ser at det er tøft for ungene å lide, eller orker ikke å se det. Terapeut gjør sitt beste for å trøste, respektere, behandle og lindre. Men jeg kjenner at det ikke er nok! Vi, i verdens beste land, kan ikke fortsette å føre en politikk som skader unger unger!

Brudd i relasjoner og livssammenhenger, vedvarende stress og manglende muligheter til å delta i samfunnet er skadelig. Det går utover tryggheten, konsentrasjonen, sosiale ferdigheter. Moralismen i den offentlige debatten og regjeringens politikk om å gi mindre penger til uføre og syke slik at det skal «lønne seg å jobbe» fører til skam, og gjør at det er lett for ungene å tenke at det er foreldrenes skyld. Kampen mot nav og helsevesenet er en ytterliggere belastning for familien. Diskriminering og forakt for de som ikke jobber, er syke, kommer fra et annet land eller har en annen tro og klesdrakt fører til utenforskap og marginalisering. Forskningen viser at mere penger til en ok bolig, sunn mat, og sosial deltakelse gir overskuddet som trengs til å bli frisk – og får folk ut i jobb. Barna til en ufør trebarnsmor koster det samme som alle andres barn. Derfor er de smålige kuttene i barnetillegget, underreguleringen av trygden, eller at arbeidsledige ikke skal få feriepenger er skammelig og skadelig.

Disse familiene føler avmakt. De må søke om og dokumentere det meste. Deres behov blir veid, vurdert og styrt av offentlige vedtak. Er de heldige får de litt. Derfor er økt barnetrygd så viktig. Når alle får den slipper man å stå med lua i hånda og de slipper å få et stempel på at de er en byrde for samfunnet. En økning i behovsprøving skaper fattigdomsfeller. Barnetrygd opphever fattigdomsfeller og er effektivt mot barnefattigdom.

En forsker på R-BUP sa i dag: Gode bomiljø som er trygge og legger til rette for aktivitet, sosialkontakt og inkludering forebygger store folkesykdommer som angst og depresjon. Forskning viser også at å løfte familien ut av fattigdom i seg selv før til færre psykiske helseplager. Dette er ikke terapeutens ansvar – dette er boligpolitikk. Da må vi beskatte boligspekulasjon og bruke husbanken til bygge og kjøpe billige leiligheter og kommunale leieboliger som sikre unga både stabilitet og gode bomiljø.

Barna jeg jobber med reagerer på fattigdom, skam og belastningen/traumene  De kan bli stille, triste, innadvendte, urolige, sinte og bråkete. Vi veit at de ikke trenger kjeft, og de fleste trenger ikke spesialundervisning. Unga trenger, som alle andre, å bli sett. Derfor er flere lærere i klasserommene, med maks 15 barn i småskolen og 20 i resten av grunnskolen så viktig. Det at lærere får tid til å se den enkelte eleven avgjørende. Derfor står jeg på litt hardere i budsjettbehandlinga, og i valgkampen

.

Unger lærer av oss voksne. Når Listhaug eller andre beskriver de som et problem, som farlige eller verstinger, utløser det skam og sinne. Det hjelper ikke at hatet øker mot foreldrene deres, enten de er uføre, innvandre, muslimer eller ikke klarer å få jobb.

Det er ikke nok for meg å bare være terapeut. En av mine store helter Charles Waldegrave sier det sånn: "Finally, this article strongly suggests that therapists wouldbetter serve poor families if they took their role in social and economicpolicy development seriously. As the key profession mostin touch with grounded pain in society, therapists would contributesubstantially more to disadvantaged families if they wereactive in the public debates and policy discussions that affect thesefamilies in modern democratic societies" Jeg må kunne se disse barna i øynene med troverdighet. Derfor må jeg ta kampen for et varmt samfunn. 


Disse unga trenger forandring nå – og de kan ikke vente på neste valg. Jeg vil ha makt til å endre samfunnet nå, ikke stå utenfor å rope og være ren og rød. Den rødgrønne regjeringen kosta SV dyrt. Jeg tenker at vi tok en for unga, eller en for laget. Barna fikk full barnehage dekning og makspris (som halverte prisen). Vi fikk gjeninnført valgfag i ungdomskolen. Barnevernsbarna fikk en tydeligere stemme – og etter hvert en klar rettighet til å bli hørt.  Jeg er klar for å ta en for laget igjen, men da må folk stemme for forandring – for unga. Godt valg og bruk stemmeretten til å skape et varmere og mer inkluderende samfunn her og nå!

Menneskelig smert og strev er ikke sykdom – det er livet.

Samhandlingsreformen står for døren, og kommunene skal ta et større ansvar for behandling av psykiske lidelser og forebyggende helsearbeid. Tanken om at folk skal få mere hjelp der de bor, flere lavterskeltilbud, og rask hjelp for lettere og moderate psykiske lidelser er god. På toss av dette kjenner jeg en økende uro for de nye lovene, og for reformen.  Begrepene som preger loven kommer fra helsesektoren – det er det individuelle fokuset på omsorg og forebyggende helsearbeid som står i fokus. Sosialtjeneste loven er redusert til en fotnote i NAV, og kommunens ansvar for folkehelsen er skjerpet. De nye lovene, Helsedirektoratets rundskriv, fylkeslegenes tilsyn og helseprofesjonenes posisjonering skaper nye strukturer som lager rammene for hvordan folks strev skal forstås og hjelpes.

Som barnevernspedagog i BUP jobber jeg med psykisk lidelse blant fattige, marginaliserte, og undertrykkte. Jeg kjenner ofte på diagnostiske problemer. En mor er bekymret for sin økonomi, arbeidsledig, ligger søvnløs av bekymring, og blir både trist og frustrert. Skal vansken forstås som en sykdom (depresjon) som behandles med lykkepiller, kognitiv individuell terapi eller som et sosialt problem? Er ikke hjelp til økonomi, en stabil bolig og utdanning det vikigste. Jeg jobber med datteren hennes som er lei av en sliten, for sint, og trist mamma – og sliter med både konsentrasjon, triste tanker og er redd for mange ting. Skal det forsås som en angstlidelse, tilpasnings vansker, omsorgssvikt eller sosial urett? Det er lett å svare begge deler, men hva skjer i praksis med krav til evidensbaserte metoder og telling av tiltak?

Jeg står ikke fritt til å bestemme det – jeg skal innen 6 treff sette en diagnose og får ikke lov til å bruke belastningsdiagnosene – det skal gis et psykiatrisk navn. Så får jeg så godt jeg kan bidra til en utvidet forståelse – og være mer opptatt av konteksten en sykdom. Men siden jenta veit at hun går til BUP, at “galskap” er en sykdom, og at det å være deppa er mindre flaut en å være fattig eller å ha en mor som ikke fikser livet er det ikke lett. Men det er forskjell på å tenke at verden er urettferdig og at en har en depresjon.

Kommunale tilbud har ofte vært et fristed for disse ungdommene. Barnevernet og sosialtjenesten snakker ikke så mye om sykdom. De skal hjelpe folk med sitt strev, med økonomiske vansker, eller manglende utviklingsstøtte. Helsesøster hjelper unge med vanlige vansker – og krise team med livets slag. I møte med reformens helsespråk og tanker håper jeg at kommunen fortsetter å gi tilbud om hjelp med livsvansker lokalt, på skoler, i nærmiljøet, og helsestasjoner.  Jeg håper at de fortsatt finner plass for sosialtarbeid i nærmiljøet, og ikke blir med på å gjøre sosial urett og vansker til sykdommer som individene har ansvar for og som skal behandles bort.

Det blir ikke nødvendigvis så lett.  Per Fugelli har rett i når han påpeker at psykiatrien støttet av legemiddel industrien  prøver å: “Gjøre alle folkeslag til minne pasienter”. I diskusjonen om ADHD kommer det stadig ulike tall for hvor hyppig denne typen konsentrasjons og impulsivitets vansker er (opp til 10-12 %). Utgangspunktet er solid forskning (men ofte finansiert av de som lager medisiner mot ADHD). Problemet er knyttet til hva som er normalt (hvor grensen for å ha en lidelse eller ikke er). Jeg synes det er etisk og politisk vanskelig å menene at 12% av en normalbefolkning har denne lidelsen – og det kan lett flytte fokuset bort fra å lage et samfunn og en skole som tåler urolige gutter. Hvor mange barn som får ADHD bestemmes av hvor grensen settes – og der mer et faglig politisk problem en et forsknings spørsmål.  Det er neppe en god poltikk å støtte hjernedopping av 12% av befolkningen. Når Dagbladet skriver at en av tre blir psykisk syke i år basert på en rapport fra folkehelseinstituttet er det også grunn til å stoppe opp. Ikke bare ved medias dekking, men ta en diskusjon om forskningen. Når skal tristhet og nedstemthet kalles depresjon? Er min høydeskrekk en lidelse? Hvor mye redsel for mørket, insekter eller annet er vanlig? Politisk er psykiatriens strategi om å gjøre alle til minne pasienter tvilsom, og etter mitt syn også forskingen som ikke drøfter dette – men er blind for at disse dataene ikke er objektive sannheter.

Vi lever i tid med nye utfordringer. Et rikt ogstadig mer komplekst samfunn på randen av en ny krise kan få betydelige sosiale problemer. Ikke alle vil fikse kravene om suksess, omstillingsevne eller om at teori skal være skolens svar på alle problemer. Vi er ikke tjent med at smerte og krise som skylles samfunnsprodusert strev blir kalt sykdom –  individ forklares og medisineres bort. Jeg håper at kloke fagfolk, politikkere og folk flest vil holde fast på solidariteten.  Folk skal få hjelp av sine medmennesker og samfunnet fordi de strever og trenger det. Langt på vei er det et sosialt spørsmål som dreier seg om deltagelse og inkludering fordi de er mennesker og samfunnsborgere. At noen også blir syke, enten der er som følge av livsbelastninger, genetikk, hjerne dysfunksjon, virus eller skader endrer ikke menneskers behov for et trygt liv med venner, bolig og arbeid. Selv for de alvorlige psykiske syke peker recovery forskningen, som Marit Borgens forskning, på at det sosiale er den viktigste faktorene for å bli friske. Jeg har tidligere sammen med Britt Jørgensen tatt til orde for at sosialarbeid er nødvendig i det psykiske helsevernet. I møte med strømmen av medisinsk inspirert forskning, språk og tanker trur jeg ikke det er radikalt nok. Vi må gyldiggjøre folks livserfaringer, og synligjøre den sosiale dimensjonen og urettferdigheten knyttet til folks strev. Vi trenger et språk, forskning og et nytt perspektiv for å få til det – kanskje skal vi se til Danmark og innføre begrepet sosialpsykiatri?

For meg er dette en faglig kamp, men like mye en politisk kamp. Om vi mister samfunnsforklaringene av synet – og bare behandler individene for avvik har venstresiden tapt. I møte med medias fokus på helse, helsevesenets makt,  tyngde og grep om forskningen må vi ikke gå i fella og glemme de samfunnsskapte problemene og urettferdigheten. Da flyttes sosial nød over på høyre sidens banehalvdel, til syke (gale) individer og individuell behandling.  Det ligger få kimer til samfunnsendringer i medisiner mot depresjon eller rettighets tekning. Vi trenger et språk, forskning og perspektiv for å få fokus på uretferdighet og undertrykking. Derfor er det skummelt at sosiale tjenester er ute av de nye lovene.  I møte med makten i utredninger, prosedyrer, helsedirektoratet og profesjons foreninger trengs det ikke bare kloke fagfolk men også tøffe politikkere. Jeg håper i alle fall at venstresidens politikkere kjemper for at sosiale dimensjonen blir viktigere som svar på samfunnets utfordringer og i møte med helsevesenet – og i min sammenheng kanskje for sosialpsykiatrien som perspektiv.