Nei til fagforbundet for høyskoleutdanna.

Rett etter at jeg la ut min forrige blogg om min fortvilelse over situasjonen i FO kom en nyhet som ga sterke reaksjoner: Valgkomiteen innstilte ikke barnevernspedagogen Ellen Galaasen. Hun er den eneste av AU-medlemmene, med profesjonsansvar, som vil fortsette i ledelsen. Fontene skrev om dette, og i sosiale medier ble saken delt og kommentert. Ellen får mye støtte, og få er i tvil om at hun har stor tillit i FO, i fagmiljøet i barnevernet, blant barnevernspedagoger, i BUFetat og departement. Forbundsleder Mimmi Kvisvik begrunner sin mistillit til Galaasen med at hun (sammen med halve landsstyret) stemte på Henriette Westrin i ledervalget i mars 2013.  Et valg som fant sted midt i kongressperioden etter at barnevernspedagog Rigmor Hokstad trakk seg pga. samarbeidsproblemer, og stygt ble dolka i ryggen . Det er ikke mange som støtter valgkomitéens vraking utad, og de som gjør det avslører en stygg og hjelpeløs side ved dagens FO: At politisk uenighet med FOs øverste leder utløser lederens mistillit til den uenige, og det er ikke legitimt å vurdere en sak i landsstyret som ikke oppnår flertall. Å bruke retten sin til å legge fram uenigheten for FOs øverste organ Kongressen, blir stemplet som omkamper, mindretallstyranni, og illojalitet. Fritt etter amerikansk poltikk vil jeg si; It,s polticks stupid!

Om en ikke vanker i korridorene på FO kontoret, kjenner folka, blir det som Cato Ellingsen påpekte på Facebook: Det er umulig å se den politiske uenigheten. Debatten handler om  vi har tillit til Mimmi Kvisvik, Tone Faugli eller Ellen Galaasen. Det å støtte Ellen Galaasen, sees som mangel på støtte til Mimmi og Tone. Personer settes opp mot hverandre. Det er synd. Før og på kongressen skal vi  debatt om hva vi vil med vårt FO, og på dette nivået forventer jeg at folk klarer å samarbeide, også med de som har et annet syn. Jeg vil ha en diskusjon om hvor tydelig FO skal være som profesjons forbund for høyskoleutdanna med bachleor og mer innenfor barnevern, sosialt arbeid og vernepleie, ikke om tillit til AU eller landsstyrets flertall.

La meg ta et eksempel; samarbeidsavtalen med Fagforbundet som LS utsatte til etter Kongressen. Dette er en sak om en samarbeidsstrategi som ikke er nevnt i et eneste Kongresspapir. Jeg undrer meg over at dette, som handler om å begrense organisasjonsretten til vårt eget forbund, ikke er tema for organisasjonens høyeste organ: kongressen! At selve avtalen er stemplet konfidensiell gjør det ikke umulig å diskutere strategi, tvert i mot bør forankringen være på plass før avtaler som endrer dagens praksis og forståelse innad i LO blir forhandla frem. Dette handler om sentrale veivalg: Er det denne veien FO skal gå og er det dette vi vil?

Det kan være nyttig å ha venner i andre forbund. Mange er kjent med innholdet i den konfidensielle avtalen FOs forbundsledelse og Fagforbundet har framforhandlet. Vi trenger en avtale om verving og organisasjonsretten (at Fagforbundet ikke aktivt skal verve våre medlemmer), Avtalen som ble lagt fram er  skremmende lesning. Klikk på bildene og les selv. Under bakgrunn i avtalen står det at FO og Fagforbundet «….har sammenfallende samfunns og tariffpolitiske interesser» Har vi sammenfallende tariffpolitiske interesser? Det samsvarer i liten grad med signaler gitt fra FOs tillitsvalgte på ulike forhandlingsnivå. Selv har jeg aldri opplevd en sammenfallende tariffpolitikk i B-dels forhandlinger i Spekter (nå Virke). Fagforbundet har et legitimt fokus på ufaglærte og lavtlønte ansatte. Det er ikke sammenfallende med FOs fokus på de med høgskoleutdanning, videreutdanning, klinikere eller de med lederansvar. Påstanden skremmer meg når så mange av minne kollegaer med klinisk godkjenning og mastergrader, melder seg inn i forskerforbundet fordi FO lykkes dårlig tariffpolitisk for dem. FO leder Mimmi Kvisvik deler neppe disse bekymringene når hun i Fontene 02.15. s.27 at «hun mener dette er en god avtale som formaliserer samarbeide, styrker vår innflytelse og bra for rekrutteringen til FO».

Avtalen legger også opp til et; «formalisert samarbeid på alle nivåer i organisasjonen».  I min kontekst på R-BUP samarbeider alle tillitsvalgte godt, og ut fra medlemsmassen har jeg ivaretatt både NTL og Fagforbundets medlemmer i lønnsforhandlinger. Jeg vil derimot ikke ha et formalisert samarbeid. Jeg har sloss mot arbeidsgiveres ønske om at vi skal opptre som hovedsammenslutninger fordi jeg i medbestemmelse vil fremme det sosialfaglige perspektivet, ikke bare det vi har felles med fagforbundet.  Vi skal videre i følge avtalen i tariffpolitikken samarbeide om; «Likelønn: Manglende likelønn er et symptom på manglende likestilling og et hinder for likestilling mellom kjønnene. Forbundene vil samarbeide for å nå likelønn med fokus pi det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, verdsettings diskriminering, lavlønn og øvrige strukturelle forhold som hemmer og fremmer likelønn.» Det er kanskje vel og bra, men det står ikke et ord om støtte til FOs krav om mere lønn til høyskolegruppene, og enda mindre om behovet for mastergrader og avlønning for klinisk kompetanse i kommunene.

Flertallet i FOs landsstyre har som de fleste vet gått inn for en radikal endring av profesjonenes organisatoriske plass i FO. De sier at de vil styrke FO som profesjonsforbund. Samtidig er følgende formulering anbefalt av forbundsledelsen i avtalen med Fagforbundet; «På parallelle nivå i organisasjonen vil det være hensiktsmessig også om yrkesfaglig arbeid» og under «aktuelle områder» kommer i tillegg: «Utdanning –samarbeid om innholdet i relevante utdanninger» I tillegg til etikk, felles arrangementer knyttet til tjenesteområder/fagfelt, og «felles opplæringstiltak og kurstilbud» Det skal ikke mye politisk forståelse til, før dette får ”alarmklokkene” til å kime. Vi har strevd for å få til gode samarbeidsfora internt i FO om utdanningspolitikk, og nå skal vi vende oss til Fagforbundet? Avtaleteksten forundrer og skremmer, og mine venner i Fagforbundet gliser. De er av helt forståelige grunner svært fornøyde. Jeg er glad i Fagforbundet og har vært medlem der før jeg fikk fagutdanningen – vi hadde da en brodd mot forskjeller på ufaglærte, barne- og ungdomsarbeidere og FOs medlemmer. Om jeg trodde at Fagforbundet ville tjene barnevernspedagoger, vernepleiere og sosionomer hadde jeg gjort som over 2000 vernepleiere og mange barnevernspedagoger og sosionomer - meldt meg inn i Fagforbundet. Jeg er for samarbeid med Fagforbundet, men det får være grenser.

Sentrale tillitsvalgte i FO ønsker ikke at det skal gis innsyn i denne avtalen. Selv om saken allerede diskuteres og  ”lever sitt eget liv” forventer jeg at de lar seg provosere over at jeg med dette bidrar til åpenhet om saken. Man skal vanligvis ikke gå ut med opplysninger som er  ”stemplet”  konfidensielt.  Saken er drøftet åpent i landsstyret, omtalt i Fontene, og FO roper selv på uredde stemmer. Jeg å være det. Som tillitsvalgt, medlem og del av kongressdelegasjonen til FO Vestfold, hadde jeg hørt om en samarbeidsavtale med Fagforbundet, men jeg kunne ikke drømme om at den gikk så langt uten at den strategien var godt forankret i FO.

Jeg er rett og slett dundrende uenig i veivalget som gjøres gjennom forslaget til avtale. Avtalen er svært annerledes enn gjeldene avtale om at organisasjonsretten ligger hos FO. Jeg kan ikke forstå annet enn at et slikt veivalg må behandles av kongress, slik leder i FO Hedmark Olav Neerland også etterspør i Fontene nr. 3 s. 18. Jeg ble ikke mindre rystet etter å ha snakket med Landsstyrerepresentanten fra Vestfold. I vedlegg til avtalen lå godkjenningsordninger inne som eksempel på områder FO skal samarbeide med Fagforbundet om. En ordning FO er gitt ansvaret for fordi vi er et profesjonsforbund, som tydelig har skilt FO fra Fagforbundet og gjør FO attraktiv for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere. Nylig har klinisk sosionom Britt Jørgensen og jeg levert et grundig arbeid om ny spesialistordning til FO. Hele innholdet i våre spesialistgodkjenningsordninger betinger at vi skal være barnevernspedagog-, vernepleier- og sosionomspesialister. Vi skal kunne vårt felt, og vår kliniske metode – som alle andre som jobber som terapeuter. Vi skal være tydelige er som spesialister innen vårt fag og metode. Barnevernspedagoger må ta vare på den barnevernfaglige og sosialpedagogiske kompetansen. Vernepleiere må bidra med kunnskap om målrettet miljøarbeid og gjennomgripende utviklingsforstyrrelser. Sosionomer må bidra med kunnskap om levekår, stønads- og trygde- systemet og sitt brede samfunnsvitenskapelige perspektiv. At disse kjerneområdene for våre profesjoner, som vi sliter med å synliggjøre godt nok som det er, skal outsources i en samarbeidsavtale, gjør det nødvendig å stille spørsmål ved om FOs forhandlere mangler forståelse for profesjoner og kampen for vår plass i helsevesenet og som behandlere.

Jeg mener at barnevernspedagoger, vernepleiere og sosionomer trenger et sterkt og slagkraftig FO! Da står ikke kampen om vedtekter, om tilliten til Mimmi Kvisvik som person eller om Ellen Galaasen gjør seg fortjent til tillit fra Mimmi Kvisvik. Den handler om veien videre. FOs utfordringer med å overbevise de mange tusen som ikke velger FO som sitt forbund er ikke ”å gå til sengs” med konkurrenten i Fagforbundet. FO får ikke flere medlemmer ved å svekke profesjonsfokuset gjennom vedtektsendringer, ved å kaste ut de tydeligste profesjonspolitikerne, eller systematisk å peke på en profesjon (barnevernspedagogene) som forklaringen på alt som er galt i FO. Vi må bli en åpen organisasjon som diskuter politikk, hva de sentrale tillitsvalgte står for, ikke tillit til den enkelte. Vi må ha takhøyde for ulike syn, uenigheter og profesjonenes vei framover må avgjøres av profesjonens medlemmer. Prinsipielt viktige saker må avgjøres av Kongressen. For at gode beslutninger skal tas må vi synliggjøre uenigheter i AU, mellom folk, eller mellom profesjonene fram til vedtak fattes.

For å oppnå beslutninger som favner medlemmenes interesser, krever det en god behandlingsmåte som ivaretar FOs mangfold. Spørsmålene må derfor avgjøres på to måter; i alle saker som ikke er spesifikke for en profesjon, avgjøres av kongress eller landsstyret etter en god debatt hvor både flertall og mindretallet syn kommer fram i sakspapirer og i debatten. I profesjonsaker av profesjonens organer og medlemmer. Verden kan leve med at Vernepleiere, Sosionomer og Barnevernspedagoger er forskjellige, fordi deres bidrag til å løses velferdsoppgaver er forskjellig og bidrar sammen til nødvendig tverrfaglighet. Det er bakgrunnen for at vi ikke vil ha en felles utdanning og må fortsette som tre selvstendige profesjoner. FO må jobbe politisk for dette. Flere av de høyskole ansatte sier til Fontene tydelig fra at om vi vraker Ellen og sesjonene svekkes vil ikke FO kunne spille den rollen i forhold til utdanningen vi trenger.

FO må bli tydelig og overbevisende på flere områder. FO skal samarbeide med Fagforbundet, men kan ikke fortsette å skape usikkerhet om FO er forbundet for våre profesjoner. FO skal heller ikke skape usikkerhet om det jobbes for en sammenslåing med Fagforbundet. FO må vise hvordan profesjonene kan styrkes i en tid hvor den sosiale dimensjonen settes under press av byråkrati, individualisering og blåblå markedsdekning. La oss til slutt velge de beste folka, de som tåler uenighet og som bringer oss som profesjonsforbund videre.

Det handler ikke om tillit folkens; det er politikk.