Viser innlegg med etiketten Utdanningspolitikk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Utdanningspolitikk. Vis alle innlegg

onsdag 25. februar 2015

Nei til fagforbundet for høyskoleutdanna.

Rett etter at jeg la ut min forrige blogg om min fortvilelse over situasjonen i FO kom en nyhet som ga sterke reaksjoner: Valgkomiteen innstilte ikke barnevernspedagogen Ellen Galaasen. Hun er den eneste av AU-medlemmene, med profesjonsansvar, som vil fortsette i ledelsen. Fontene skrev om dette, og i sosiale medier ble saken delt og kommentert. Ellen får mye støtte, og få er i tvil om at hun har stor tillit i FO, i fagmiljøet i barnevernet, blant barnevernspedagoger, i BUFetat og departement. Forbundsleder Mimmi Kvisvik begrunner sin mistillit til Galaasen med at hun (sammen med halve landsstyret) stemte på Henriette Westrin i ledervalget i mars 2013.  Et valg som fant sted midt i kongressperioden etter at barnevernspedagog Rigmor Hokstad trakk seg pga. samarbeidsproblemer, og stygt ble dolka i ryggen . Det er ikke mange som støtter valgkomitéens vraking utad, og de som gjør det avslører en stygg og hjelpeløs side ved dagens FO: At politisk uenighet med FOs øverste leder utløser lederens mistillit til den uenige, og det er ikke legitimt å vurdere en sak i landsstyret som ikke oppnår flertall. Å bruke retten sin til å legge fram uenigheten for FOs øverste organ Kongressen, blir stemplet som omkamper, mindretallstyranni, og illojalitet. Fritt etter amerikansk poltikk vil jeg si; It,s polticks stupid!

Om en ikke vanker i korridorene på FO kontoret, kjenner folka, blir det som Cato Ellingsen påpekte på Facebook: Det er umulig å se den politiske uenigheten. Debatten handler om  vi har tillit til Mimmi Kvisvik, Tone Faugli eller Ellen Galaasen. Det å støtte Ellen Galaasen, sees som mangel på støtte til Mimmi og Tone. Personer settes opp mot hverandre. Det er synd. Før og på kongressen skal vi  debatt om hva vi vil med vårt FO, og på dette nivået forventer jeg at folk klarer å samarbeide, også med de som har et annet syn. Jeg vil ha en diskusjon om hvor tydelig FO skal være som profesjons forbund for høyskoleutdanna med bachleor og mer innenfor barnevern, sosialt arbeid og vernepleie, ikke om tillit til AU eller landsstyrets flertall.

La meg ta et eksempel; samarbeidsavtalen med Fagforbundet som LS utsatte til etter Kongressen. Dette er en sak om en samarbeidsstrategi som ikke er nevnt i et eneste Kongresspapir. Jeg undrer meg over at dette, som handler om å begrense organisasjonsretten til vårt eget forbund, ikke er tema for organisasjonens høyeste organ: kongressen! At selve avtalen er stemplet konfidensiell gjør det ikke umulig å diskutere strategi, tvert i mot bør forankringen være på plass før avtaler som endrer dagens praksis og forståelse innad i LO blir forhandla frem. Dette handler om sentrale veivalg: Er det denne veien FO skal gå og er det dette vi vil?


Det kan være nyttig å ha venner i andre forbund. Mange er kjent med innholdet i den konfidensielle avtalen FOs forbundsledelse og Fagforbundet har framforhandlet. Vi trenger en avtale om verving og organisasjonsretten (at Fagforbundet ikke aktivt skal verve våre medlemmer), Avtalen som ble lagt fram er  skremmende lesning. Klikk på bildene og les selv. Under bakgrunn i avtalen står det at FO og Fagforbundet «….har sammenfallende samfunns og tariffpolitiske interesser» Har vi sammenfallende tariffpolitiske interesser? Det samsvarer i liten grad med signaler gitt fra FOs tillitsvalgte på ulike forhandlingsnivå. Selv har jeg aldri opplevd en sammenfallende tariffpolitikk i B-dels forhandlinger i Spekter (nå Virke). Fagforbundet har et legitimt fokus på ufaglærte og lavtlønte ansatte. Det er ikke sammenfallende med FOs fokus på de med høgskoleutdanning, videreutdanning, klinikere eller de med lederansvar. Påstanden skremmer meg når så mange av minne kollegaer med klinisk godkjenning og mastergrader, melder seg inn i forskerforbundet fordi FO lykkes dårlig tariffpolitisk for dem. FO leder Mimmi Kvisvik deler neppe disse bekymringene når hun i Fontene 02.15. s.27 at «hun mener dette er en god avtale som formaliserer samarbeide, styrker vår innflytelse og bra for rekrutteringen til FO».

Avtalen legger også opp til et; «formalisert samarbeid på alle nivåer i organisasjonen».  I min kontekst på R-BUP samarbeider alle tillitsvalgte godt, og ut fra medlemsmassen har jeg ivaretatt både NTL og Fagforbundets medlemmer i lønnsforhandlinger. Jeg vil derimot ikke ha et formalisert samarbeid. Jeg har sloss mot arbeidsgiveres ønske om at vi skal opptre som hovedsammenslutninger fordi jeg i medbestemmelse vil fremme det sosialfaglige perspektivet, ikke bare det vi har felles med fagforbundet.  Vi skal videre i følge avtalen i tariffpolitikken samarbeide om; «Likelønn: Manglende likelønn er et symptom på manglende likestilling og et hinder for likestilling mellom kjønnene. Forbundene vil samarbeide for å nå likelønn med fokus pi det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, verdsettings diskriminering, lavlønn og øvrige strukturelle forhold som hemmer og fremmer likelønn.» Det er kanskje vel og bra, men det står ikke et ord om støtte til FOs krav om mere lønn til høyskolegruppene, og enda mindre om behovet for mastergrader og avlønning for klinisk kompetanse i kommunene.

Flertallet i FOs landsstyre har som de fleste vet gått inn for en radikal endring av profesjonenes organisatoriske plass i FO. De sier at de vil styrke FO som profesjonsforbund. Samtidig er følgende formulering anbefalt av forbundsledelsen i avtalen med Fagforbundet; «På parallelle nivå i organisasjonen vil det være hensiktsmessig også om yrkesfaglig arbeid» og under «aktuelle områder» kommer i tillegg: «Utdanning –samarbeid om innholdet i relevante utdanninger» I tillegg til etikk, felles arrangementer knyttet til tjenesteområder/fagfelt, og «felles opplæringstiltak og kurstilbud» Det skal ikke mye politisk forståelse til, før dette får ”alarmklokkene” til å kime. Vi har strevd for å få til gode samarbeidsfora internt i FO om utdanningspolitikk, og nå skal vi vende oss til Fagforbundet? Avtaleteksten forundrer og skremmer, og mine venner i Fagforbundet gliser. De er av helt forståelige grunner svært fornøyde. Jeg er glad i Fagforbundet og har vært medlem der før jeg fikk fagutdanningen – vi hadde da en brodd mot forskjeller på ufaglærte, barne- og ungdomsarbeidere og FOs medlemmer. Om jeg trodde at Fagforbundet ville tjene barnevernspedagoger, vernepleiere og sosionomer hadde jeg gjort som over 2000 vernepleiere og mange barnevernspedagoger og sosionomer - meldt meg inn i Fagforbundet. Jeg er for samarbeid med Fagforbundet, men det får være grenser.

Sentrale tillitsvalgte i FO ønsker ikke at det skal gis innsyn i denne avtalen. Selv om saken allerede diskuteres og  ”lever sitt eget liv” forventer jeg at de lar seg provosere over at jeg med dette bidrar til åpenhet om saken. Man skal vanligvis ikke gå ut med opplysninger som er  ”stemplet”  konfidensielt.  Saken er drøftet åpent i landsstyret, omtalt i Fontene, og FO roper selv på uredde stemmer. Jeg å være det. Som tillitsvalgt, medlem og del av kongressdelegasjonen til FO Vestfold, hadde jeg hørt om en samarbeidsavtale med Fagforbundet, men jeg kunne ikke drømme om at den gikk så langt uten at den strategien var godt forankret i FO.

Jeg er rett og slett dundrende uenig i veivalget som gjøres gjennom forslaget til avtale. Avtalen er svært annerledes enn gjeldene avtale om at organisasjonsretten ligger hos FO. Jeg kan ikke forstå annet enn at et slikt veivalg må behandles av kongress, slik leder i FO Hedmark Olav Neerland også etterspør i Fontene nr. 3 s. 18. Jeg ble ikke mindre rystet etter å ha snakket med Landsstyrerepresentanten fra Vestfold. I vedlegg til avtalen lå godkjenningsordninger inne som eksempel på områder FO skal samarbeide med Fagforbundet om. En ordning FO er gitt ansvaret for fordi vi er et profesjonsforbund, som tydelig har skilt FO fra Fagforbundet og gjør FO attraktiv for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere. Nylig har klinisk sosionom Britt Jørgensen og jeg levert et grundig arbeid om ny spesialistordning til FO. Hele innholdet i våre spesialistgodkjenningsordninger betinger at vi skal være barnevernspedagog-, vernepleier- og sosionomspesialister. Vi skal kunne vårt felt, og vår kliniske metode – som alle andre som jobber som terapeuter. Vi skal være tydelige er som spesialister innen vårt fag og metode. Barnevernspedagoger må ta vare på den barnevernfaglige og sosialpedagogiske kompetansen. Vernepleiere må bidra med kunnskap om målrettet miljøarbeid og gjennomgripende utviklingsforstyrrelser. Sosionomer må bidra med kunnskap om levekår, stønads- og trygde- systemet og sitt brede samfunnsvitenskapelige perspektiv. At disse kjerneområdene for våre profesjoner, som vi sliter med å synliggjøre godt nok som det er, skal outsources i en samarbeidsavtale, gjør det nødvendig å stille spørsmål ved om FOs forhandlere mangler forståelse for profesjoner og kampen for vår plass i helsevesenet og som behandlere.

Jeg mener at barnevernspedagoger, vernepleiere og sosionomer trenger et sterkt og slagkraftig FO! Da står ikke kampen om vedtekter, om tilliten til Mimmi Kvisvik som person eller om Ellen Galaasen gjør seg fortjent til tillit fra Mimmi Kvisvik. Den handler om veien videre. FOs utfordringer med å overbevise de mange tusen som ikke velger FO som sitt forbund er ikke ”å gå til sengs” med konkurrenten i Fagforbundet. FO får ikke flere medlemmer ved å svekke profesjonsfokuset gjennom vedtektsendringer, ved å kaste ut de tydeligste profesjonspolitikerne, eller systematisk å peke på en profesjon (barnevernspedagogene) som forklaringen på alt som er galt i FO. Vi må bli en åpen organisasjon som diskuter politikk, hva de sentrale tillitsvalgte står for, ikke tillit til den enkelte. Vi må ha takhøyde for ulike syn, uenigheter og profesjonenes vei framover må avgjøres av profesjonens medlemmer. Prinsipielt viktige saker må avgjøres av Kongressen. For at gode beslutninger skal tas må vi synliggjøre uenigheter i AU, mellom folk, eller mellom profesjonene fram til vedtak fattes.

For å oppnå beslutninger som favner medlemmenes interesser, krever det en god behandlingsmåte som ivaretar FOs mangfold. Spørsmålene må derfor avgjøres på to måter; i alle saker som ikke er spesifikke for en profesjon, avgjøres av kongress eller landsstyret etter en god debatt hvor både flertall og mindretallet syn kommer fram i sakspapirer og i debatten. I profesjonsaker av profesjonens organer og medlemmer. Verden kan leve med at Vernepleiere, Sosionomer og Barnevernspedagoger er forskjellige, fordi deres bidrag til å løses velferdsoppgaver er forskjellig og bidrar sammen til nødvendig tverrfaglighet. Det er bakgrunnen for at vi ikke vil ha en felles utdanning og må fortsette som tre selvstendige profesjoner. FO må jobbe politisk for dette. Flere av de høyskole ansatte sier til Fontene tydelig fra at om vi vraker Ellen og sesjonene svekkes vil ikke FO kunne spille den rollen i forhold til utdanningen vi trenger.

FO må bli tydelig og overbevisende på flere områder. FO skal samarbeide med Fagforbundet, men kan ikke fortsette å skape usikkerhet om FO er forbundet for våre profesjoner. FO skal heller ikke skape usikkerhet om det jobbes for en sammenslåing med Fagforbundet. FO må vise hvordan profesjonene kan styrkes i en tid hvor den sosiale dimensjonen settes under press av byråkrati, individualisering og blåblå markedsdekning. La oss til slutt velge de beste folka, de som tåler uenighet og som bringer oss som profesjonsforbund videre.


Det handler ikke om tillit folkens; det er politikk.




tirsdag 17. september 2013

SVs vei framover: Rød grønn, solidarisk, individuelle og frilynt!

Et skummelt forsøk på sette store tanker ned på papir – med håp om få en debatt som ser lenger en til nest valg – og med en fare for å bli plassert på en fløy.

Tanken har vært der lenge, og kommet sterkere etter valget. Stein Ørnhøis forslag om å slå oss sammen med de grønne og rødt satt fatt på min dyslektisee skriveprosess:  

Jeg tror kanskje at den utfordringen SV har er å spille videre på at vi både er et sosialistisk og liberalt parti. Moderniseringsparadigmet sosiologien, særlig representert ved teoriene til Ulrich Beck, Anthony Giddens og Zigmunt Bauman, peker på at individer og særlig ungdom i dagens samfunn skaper sin egen selvforståelse – og med et krav om en individuell og unik identitet – ikke kollektiv. For å bruke en marxistisk metafor – kampen foregår i overbygningen.  Ut fra velgernes betydelige vandringer – ser det ut til mange stemmer ut fra: «watts inn it for me» - i mist like stor grad som kollektive og solidariske tanker. For et sosialistisk parti betyr det at vi må gi et solidarisk svar både på individ (valgfrihet, mitt liv) nivå og på et kollektivt solidarisk nivå (f.eks fagbevegelse). Noen marxsistiske fundamentalister (og trolig fundamentalister i Rødt og de grønne) vil mene at det er umulig å både ha et marxistisk/materialist perspektiv og et modernistisk/postmoderne stå sted. Dersom dette ses på som en verdensanskuelse (epistmologi) gir det mening. Men som to ulike perspektiver på å forstå menneskelig handling tenker jeg at vi må ha begge perspektiver i utvikling av ny politikk – som Maslov påpeker: Om det er mangel på brød kan menneske leve av brød alene, men når det behovet er dekket melder det seg flere behov - tilslutt for selvrealisering. Fristilt fra APs sterke stats og kollektive tenkning er det i vektleggingen både det individuelle og sosialistiske som (fortsatt) bør være SVs politiske prosjekt.

Mye av dette er kanskje mer et fokus skifte en et politikk skifte da de liberale og frilynte verdiene alltid har stått sterkt i SV. Et et spørsmål er selvfølgelig hva det betyr i praktisk politikk. For å ta noen eksempler:
  •  I barnehage poltikken bør foreldre sikres rett også til barnehagen i sitt nærmiljø, og sterke foreldre styring på de pedagogiske prosjektene, gjerne med avdelinger med ulik profil (naturbarnehager, kultur barnehage mv.). Dette må prioriteres like sterkt som flere opptak eller det  litt diffuse kvalitet i barnehagene.
  •   Vi bør ikke bare være opptatt av folk skal stå i en prioritert helsekø (den riktige), men at helsevesenet også skal ta hensyn til livssituasjon og lidelsestryk i prioriteringene.
  • I skolen trenger vi flere lærer – fordi hvert enkelt barn skal få den tiden og den hjelpen de trenger. Det finnes ikke en drømmelærer – hvem det er vil variere fra barn til barn ut fra relasjon, læringsstil og behov.
Ingen av disse utfordringene løses ved markeds valg: Der vil resurser (både økonomiske men også sosiale) gjøre at mange vil havne bakerst (i feil kø?). Det peker på et tredje standpunkt mellom marked og system – individet i et forpliktende fellesskap.

Jeg trur vi også skal pusse støvet av samvirke ideen som et alternativ (eller supplerende ide) til den mer borgerlige frivillighets ideen. Det å gå sammen i en åpen, demokratisk organisasjon for å løse fellesskaps oppgaver, eller suppler de er en gammel ide – fra samvirke og idrettsbevegelsen. Høyresidens kritikk av omfanget av (velferds) statene og byråkrati har også mye for seg.  Det er ikke bare et ideologisk privatiseringsperspektiv – men en bred folkelig (lagt inn i de offentlige ansattes) frustrasjon over det de opplever som statiske store systemer med stor rigiditet. Her er det flere muligheter til radikal svar – både mot måle og rapporterings hysteriet, men også legge til rett for folkelig organisering for å løse felles problemer. Her det rom for både å ha en brodd mot sosialdemokratiets tru på staten, og de borgerlige partienes tru på markedet. For å gi et konkret eksempel fra praktisk poltikk. I Tønsberg søkte en velforening og en isbader klubb om å få bygge et omklednings og varme hus på en offentlig strand – med tilgang for alle. Ap gikk mot – og mente de i så fall måtte være kommunalt.  SV valgte å støtte det – fordi det ville bli et bygg eid av fellesskapet – uten at det selv for oss var en prioritert kommunal investering. Det peker på et tredje standpunkt samvirke som et alternativ til både offentlig og privat eie.

En utfordring for SVer å skape engasjement og rom for gode politiske diskusjoner, både uten slå ideologi (fundamentalisme) i hodet på hverandre og uten å bli så pragmatiske at vi bare snakker ut fra markedstilpasning (se f.eks Lekves lettelser)  Hvordan få både medlemmer og ressurspersoner med på det er en utfordring, men der kan valgkampens frustrerte glød hjelpe oss. Kanskje må vi lage en tenke tank (tenke loft), med parti folk utfra og innenfra regjeringsapparatet? Kanskje (har vært prøvd før uten suksess?) en felles blogg, eller inviter folk til å dele litt større tanker i del godene? – Som vi begynte på i valgkampen. Audun og "tenkere" på turne i fylkene er også en måte å bringe diskusjonen ut til partifolket.  Det jeg derimot trur vi ikke skal bruke tid på er sammenslåinger med andre partier, enten de er røde eller grønne. Vi vil få fundamentalistiske og organisatoriske debatter jeg ikke trur vi skal bruke tid på nå.


Jeg mener vi skal «baller nok» til tenke at cup er cup. Eller sette «brøsta fram» for å bruke en kvinnelig metafor (oppnavnet til Lillestrøm Fram sitt damelag). Vi har når rommet for å bli tydlige, nytenkenden og opprørske igjen. Vi må utvikle vår poltikk, våre tanker og ider til å passe modernitetens tidsalder – ikke bare ut fra den positivistiske industri alderen. Da kan vi bli kraften til vestre - uten å rote oss sammen med Rødt eller Grønt.

mandag 10. oktober 2011

Utdanning på ungenes premisser.

Jeg ble glad for minster for forskning og høyre utdanning Tora Aaslands tydelige forsikring om å bevare barnevernspedagog og vernepleier profesjonen før jeg dro på høstferie.  Det er bra – og viser betydningen av både mobilisering og dialog.  I solveggen, mellom hytte aktiviteter ble det likevel mange utdanningspolitiske tanker.
I diskusjonen om bevaring av profesjoner var det et argument som stadig gikk igjen.  Det er en skepsis til utdanninger mot spesielle målgrupper. En slik spissing burde komme på master nivå er det en del som hevder og dette er sosionomenes sittgrunnsyn i utdanningspolitikken.  Det er sikkert et godt stå sted for dem.  Jeg er derimot redd for et slikt syn på barnevernspedagog og vernepleier utdanningen.
Min mor, Haldis Sanness, var livsstils sosionom, og jeg har etter at jeg ble voksen fått stor respekt for hennes faglige og personlige jobbing.  Hennes engasjement var ikke bare lett for familien så jeg var som ungdom sikker på en ting – jeg skulle ikke bli sosionom.  Hun skaffet meg jobber som støttekontakt, og tipset om andre jobber med barn og ungdom. Det ble etter hvert tydelig for meg at jeg ville jobbe med ungdommer, og med min dysleksi var ikke det å bli lærer drømmen. Jeg ble som kjent barnevernspedagog til slutt. Når jeg som ferdig utdannet tok mot til meg fortalte at jeg ikke ville bli sosionom til mamma – så hun på meg og smilte: “Jeg er glad for at du ble barnevern pedagog jeg – den ligner på min utdanning. Praktisk rettet og mye om barn og ungdom” Så mye for det ungdomsopprøret.
Samtidig tror jeg det var klokt sagt – vi trenger en utdanning som i bunnen har ungene i fokus. Vi må lære å gjøre noe sammen med de utfor kontorene (aktivitetsfag). Vi må lære om hva barn trenger og hvordan de tenker (utviklingspsykologi og barnefaglig kunnskap), og ikke mist at de fra de er født er aktive skapere av sin verden (aktør og barneperspektivet).  Dette er nødvendige handlingskunnskap som barnevernspedagoger trenger i alt sitt arbeid.  Den blir ofte taus fordi den praktisk i sin natur, og handler om møte de der de er, trøste de med magiske fingre når det gjør vondt, eller skjønne hvor vondt det gjør å ikke få en pasning eller partner når de er 2 og 2 på fotballtreningene. Den skapes delvis på høyskolen, delvis i praksis, og som Heggem og Vik (2007) fant i sin forskning: Før utdanningen når vi velger å utdanne oss til å jobbe med utsatte barn og unge.  Satt på spissen – jeg ville ikke tatt en sosialarbeider utdanning eller sosialpedagog utdanning. Jeg ville og har jobbet med ungdom siden jeg sluttet å være det selv.
Barn og ungdom er heller ikke en målgruppe skapt av velferdsstatens reformer og organisering. Barndom er avgjørende start på alle menneskers liv. Selv om vi lett å fokuserer på skolen dreier barndommen seg om så mye mer. Den starter med tilknytning og familien, og utvikler seg vider med lek, vennskap, og fritidsaktiviteter fram til løsrivelse.  Barndommens vansker viser seg som uro, vont i kroppen, triste tanker, selvskading, ensomhet og atferdsvansker. Lærene i skolen, foreldrene, og barnevernet ber om mer barnefaglig kunnskap,  ikke mer generell kunnskap. Barnevernspedagoger blir i stadig større grad etterspurt i barnevernet, skolen, SFO og ulike tilbud til barn og unge.  Vi trenger en utdanning rettet spesielt mot barn og unge, som ikke er lærere eller som ikke bruker sin grunnkunnskap i medisin, sykepleie  avvent på barn. Jeg vil derfor fortsette å jobbe hardt for at framtidens barnevernspedagog utdanning videreutvikler våre tre bein; sosialpedagogikken, barnefaglig og barnevernfaglig kunnskap. Det er når vi står trygt på disse tre beina vi kan være tydelig for oss selv og andre. Da kan vi gå inn og bidra i samhandlingen.
Jeg skjønner heller ikke hvorfor barn eller utviklingshemmede ikke fortjener en høyskoleutdanning med dem i fokus. De er kanskje de mest sårbare i samfunnet – og det er lenge til kommunale boliger og barneverntjenester er fult av ansatte med mastergrader eller videreutdanning (selv om jeg er en av de som ønsker det). Jeg er glad for at vi fortsatt tar oss råd til å utdanne politi, leger, veterinærer eller fysioterapeuter fra bunnen av, selv om både en felles helse eller kriminalomsorgs utdanning er tenkbart.  Hvorfor i alle dager er det barn og unge, eller utviklingshemmede som ikke fortjener det? Hvorfor er det velferdsstatens kjerne profesjoner som ikke gis rom til å utvikle seg på sine egne premisser, men som står i fare for å ofres på samhandlingsreformens alter?


Jeg håper at både arbeidsfeltene våre, ulike interesse organisasjoner, FO og barnevernspedagog profesjonen selv bidrar aktivt videre i dialogen inn mot departementet og politikere. Vi trenger mer sosialpedagogisk, barnefaglig og barnevernsfaglig kunnskap ikke mindre. Vi trenger mastere både i barnevern og sosialpedagogikk, og nok plasser til at denne kunnskapen kommer ut til brukerne i kommunene.  Masterne bør selvfølgelig være åpne for flere profesjoner, men det er ikke noe argument mot barnefaglig kunnskap i bunnen for vår profesjon.

onsdag 5. oktober 2011

Profesjoner på godt og vondt.

Profesjonene er ikke i vinden fortidene. Det ser ut til utdanningsdepartementets forslag om å fjerne barnevern og vernepleier profesjonen delvis skyldes en tro på at profesjoner er roten til vi ikke får til samhandling. I alle fall kan statssekretær Kyrre Lekves blogg lese sånn.
Helt uten grunn er det ikke. Profesjonskamp og -monopol har med rette fått mye av skylden for dårlig samhandling i helsevesenet. Det ikke lurt at leger skal ha kontroll med alt: Både fagutøvelsen, som ledere, prioritering og med pasient flyten. Makt og prestisje gjør også at mange ikke får brukt sin kunnskap. Som miljøterapeut kjente jeg på den makten når mine observasjoner ikke ble gyldige i møte med overlegens defensjons makt eller psykologens tester. Økologisk validitet er ikke et mote ord i helsevesenet.

I mitt daglige jobb i BUPA merker jeg noe av det samme, men ikke fra gode kollegaer. Jeg har bred erfaring med kriser, og erfaring fra miljøterapien med å vurdere stor selvmordsfaren fra minutt til minutt - kan denne jenta være litt alene eller må vi fotfølge. Som barnevernspedagoger eller sosionomer får vi ikke lov til ha vaktansvar. Ikke at det gjør så mye; jeg er glad for å få fri uten hensyn til vaktordning.  Verre er det med diagnosene til pasientene minne. I psykiatrien er diagnoser lagt på vei en sosialkonstruksjon: Skal denne uroen forstås som et resultat av stress og oppvekst, hjerne organisk dysfunksjon (ADHD) eller “gutter er gutter”. At noen, uten å ha truffet familien, uten å ha deltatt i utforskning med barnet og familie, skal komme for å etter/overprøve meg er ganske ubehagelig. Det går jo greit når vi er enige, men som maktutøvelse er det tvilsomt. Det er heller ikke en god faglig kvalitetssikring.  Dermot er veiledning og tverrfaglig diskusjoner viktig for alle. Også lege og psykolog spesialister har sine blinde flekker f.eks. knyttet til sosioøkonomiske faktorer eller økologisk og kulturell validitet.

For meg er dette kjernen i en dobbelthet knyttet til profesjon. Jeg opplever godt tverrfaglig samarbeid i BUPen min med de fleste mennesker og profesjoner. Det er i møte med helse byråkratiet i form av regler for hvem som gjør hva, og et produksjons fokus med alene ansvar og liten eller ingen tid til tverrfaglig  drøfting eller arbeid vi snubler.  Da er det profesjon forstått som laug enten det er i legeforeningen, som byråkrati i helsedirektorat eller tilsyn som lager trange kår for samhandling. Min erfaring fra spesialist utdanningen på R-BUP er ganske entydig. De som er trygge i sin egen faglighet eller profesjon, og tar ansvar for sine briller blir gode i samhandling. Det er når mennesker er utrygge eller sloss om retten til å drive terapi vi får vansker. Da anerkjennes hverken den kunnskapen som er spesiell eller felles.

Det er få som stille spørsmål ved behovet for lege, psykolog eller preste profesjonen. Det er åpenbart at vi trenger de. Men kunne ikke sykepleieren, sosionomen eller diakonen gjort mye av det samme? Jeg tror det – kirurger var en gang snekkere eller slaktere… Det er ikke ønske om prestisje eller makt som gjør at jeg sloss for barnevernsprofesjonen. Det får sjelden de som jobber med de utsatte, utslåtte og fattige.  Jeg er opptatt av profesjon forstått som identitet som regulerer både skjønn, kunnskap og hva utøverne tar ansvar for. Det er få områder av helse og særlig sosialarbeideres praksis om kan reguleres i form av prosedyrer, kunnskaps krav, eller eksamen. Mye av barnevernspedagogens kunnskap dreier seg om å ta barnets perspektiv, orke og ville se omsorgssvikt, eller gå sammen med ungene i hverdagen.  Vi må vite hvordan vi avleder en konflikt, lærer de å høre på treneren, eller lese de usagte kodene i en ungdomsgruppe. Denne kunnskapene er en handlings kunnskap som ikke er så lett å måle, vanskelig å beskrive, og den læres i praksis av kollegaer. Den krever en innstilthet for å ta barn og unge på alvor og ville være der med de. Den reguleres ikke av eksamener, høyskolers pensum eller forskrifter – den skapes gjennom å tilegne se det som ligger “i veggene” via refleksjon og egne og andres forventninger til hva en barnevernspedagog er og gjør. Mesterens kunnskap, den erfarne kollegaens handlinger er viktig. Denne typen kunnskap og skjønnsutøvelse er ikke skriftlig, men forvaltes av profesjonens utøvere. Opphører profesjonen forsvinner kunnskapen og tryggheten. Erfaringen fra Danmark er skremmende. Vi lærer ikke sosialpedagogikk på brevkurs – den skapes og reguleres i praksis.  Det å være sosialpedagog og barnevernspedagog der er ikke en fordypning. Det er et fag, en identiet og en profesjon.

tirsdag 4. oktober 2011

Profesjons forskjeller og barnefokus.

Profesjons forskjeller og barnefokus.

Tora inviterer til en åpen faktabasert debatt om fremtidens utdanninger til velferdsstaten. Hennes utfordring er om vi skal ha geralist utdanninger i bunn og senere spesialiseringer (lege og sykepleiere)eller mer spissede eller målgruppe orienterte utdanninger på batcher nivå(BSV).

Jeg må innrømme at det er to av premissene i den debatten jeg er uenig i. I motsetning til sykepleier og medisin har barnevernspedagoger (og vernepleiere) og sosionomer to ulike beslektede metodefag sosialpedagogikk og sosialt arbeid. De har samme anliggende – å inkludere marginaliserte grupper, men ulike innretning. Sosialt arbeid støtter seg på samfunnsfaglig forståelse av inkluderings og ekskluderings prosesser, og metoder knyttet til dette (arbeidslinja, empowerment, fattigdoms bekjempelse). Sosialpedagogikken støtter seg i større grad på pedagogikken; kunnskapen om hvordan lære barn, unge eller utviklingshemmede de ferdighetene de trenger for å bli inkludert og rommet i samfunnet (miljøterapi, ART, ambulant jobbing, ADL ferdigheter mv). Så forslaget Jorun Vindegg støtter om å lage en felles sosialarbeider utdanning blir å slå sammen to fag – ikke et fag med en senere spesialisering eller målgruppe tekning. Sånn sett henger forslaget om generell miljøterapeut utdanning mer på greip – men er ikke støtte av noe utover departementets arbeidsgruppe.

En viktig grunn til det er både vernepleiere og barnevernspedagoger vil oppleve den yrkesrollen som svært trang. Barndom er ikke en velferdsreform eller målgruppe. Barn har sine unike behov på mange ulike arenaer og situasjoner. De trenger beskyttelse, hjelp til å forstå verden, og til å få fram sine tanker meninger og følelser. Det avgjørende er å beholde en utdanning med et klart barneperspektiv – som klarer, tør og orker å se verden ut fra barnas perspektiv. Det er nødvendig å ha den kompetansen både på grunnutdannings, master og dr grads nivå i barnevernet. Men det er like viktig i BUP- feltet, skolen, barnehagene, fritidsklubbene og alle steder hvor særlig utsatt barn og unge er. For svare på Toras utfordring. I medisin og sykepleier blir barn og unge lett en målgruppe med noe spesielle behov. For lærere og førskolelærere blir skolen og barnehage arenaen og kunnskapsinnlæring lett dominerende perspektiver. Vi treger derfor en utdanning som har utgangspunkt i barneperspektivet noe barnevernspedagogene har.

Jeg jobber med videreutdanning av min profesjon og 7 andre barne og unges psykiske helse. Der er det tydelig at mye av kunnskapstilegnelsen skjer med profesjonens briller – leger ser etter somatikk, sosionomer etter fattigdom, barnevernspedagoger omsorgssvikt og psykologer kognitive vansker. Derfor er det om vi ønsker at noe skal se barn viktig at de starter i det sporet fra bunnen av. Hvis ikke vil barna nok en gang bli en målgruppe. Trygghet på egne perspektiv og ansvar ser også ut til å hjelpe for å jobbe bra tverrfaglig, og kunne ta inn andre syn og perspektiver. Derfor bør vi sikre trygghet i egnet fag, perspektiver og stå sted i bunnen, og utvide perspektivene senere. Vi trenger fortsatt både en barnevernspedagog og vernepleier utdanning i Norge.

Olav Sanness Vika

Studieleder for barnevernspedagogene i spesialistutdanningen

R-BUP øst og sør