Farvel mitt kjære FO?

Jeg har snart vært medlem av FO i 20 år. Jeg meldt meg inn når jeg byttet jobb fra barnevernet i Tønsberg til BUPA på slutten av 90 tallet. Det var en grunn – jeg trengte en fagforening som tok vare på min profesjon. På BUPA var det sterke krefter som ville bytte miljøterapeuter (barnevernspedagoger) med sykepleiere, og sosionomer med psykologer. Etter mange år i Fagforbundet som hovedtillitsvalgt, føltes det som å komme hjem.

Det var godt å bli en del av et felleskap med noen som var opptatt av at sosialpedagogikken og som så hvor viktig faglig balast den gav til miljøterapien. FO var tydelige på at miljøterapi var noe langt mere enn oppbevaring mellom behandlingstimene og utdeling av medisiner. Den handlet om læring av nye sosiale ferdigheter, mestring av symptomer, og å komme seg tilbake til ungdommens livsarenar;  skole, venner og familie. Det var ikke en kamp kvinne mot mann eller sykepleier mot barnevernspedagog – vi var enige om mye og hadde overlappende kompetanse. Vi var også forskjellige; jeg er ikke opplært i somatiske temaer, medisiner og kropp. Kampen var mot systemet, og om hva som skulle stå i fokus: Ungdommen som pasient eller aktør i egent liv. Vi vant frem og det ble enighet om at 1/3 skulle være sykepleiere (og vernepleiere), 1/3 barnevernspedagoger (barnefaglige), og 1/3 flytende med rom for andre høyskoleutdanning. Vernepleierne ble ansett som vinnerne som både kunne løse helse og sosialfaglige oppgaver, men ikke fult ut erstatte hverken barnevernspedagogens barnefaglige kompetanse, eller sykepleierens helsefaglige kompetanse.

I tillegg til å være fagperson er jeg politikker og et organisasjonsdyr. Jeg fikk tillit som Fos hovedtillitsvalgt i psykiatrien i Vestfold (PIV) og Helse sør. Jeg ble fylkesleder og landsstyre representant fra FO Vestfold. Fagbevegelsen er ingen søndagskole, men det var gøy. Det var rom til å jobbe med utvikling av barnevernspedagogen, sosionomene og vernepleierens identitet i det tverrfaglige koret. Vi slo tilbake forslag om å slå sammen de tre utdanningen, selv om det var tøft å legge press på gamle SV venner som utdanningsminister Tora Aasland (Haug), og statssekretær Kyrre Lekve (se diskusjon i hans blogg). Fag og fagbevegelse er for meg en enhet, og i omstillingsprosesser trenger vi tillitsvalgte som kan sitt fag. Vi trenger både sosionomens brede samfunns og kontekst perspektiv og barnevernspedagogens fokus på barnet i utvikling, og som både aktør og avhengig av sin kontekst i BUP. Vi trenger vernepleierens kunnskap om målrettet miljøarbeid, og utviklingsforstyrrelser. I omstillingsprosessene må behovet belegges både faglig og med hjemmel i hovedavtalen, og min erfaring er at det diffuse sosialfaglige ikke blir tydelig for arbeidsgiver.

Landsstyret i FO var krevende i forrige kongressperiode. Barnevernspedagogen ville videre i sin profesjonsutvikling og ønsket master i sin grunn utdanning. Befringutvalget (NOU 2009:8)  slaktet sosionomene som grunnutdanning for barnevernet og vi fant et vanskelig kompromiss (LS sitt vedtak). Lov om sosialtjenester ble erstattet av folkehelseloven, og sosialt arbeid forsvant inn i NAV. Mange etterlyste et synligere og tøffere FO i profesjonskampen, og de fikk det. Med unntak av kampen for 3 grunnutdanninger kom den først og fremst innad i FO. Kampen sto om hvor mye profesjonene skulle få bestemme over sin egen utvikling i FO, eller i hvor stor grad vi skulle marsjere som arbeidernes enhetsfront. Den forrige FO kongressen i 2010 ble tøff, men FO ble bevart som både fagforening og profesjonsforbund ved at profesjonene beholdt sin representasjon, og de er valgt av kongressen. Alle skrikingsbestemmelser for at ikke to av FOs profesjoner i felleskap skal kunne ta negative beslutninger over en annen profesjon ble beholdt. Barnevernspedagoger og Vernepleiere kan for eksempel ikke sammen beslutte at FOs politikk skal være at Velferdsviterne skal erstatte sosionomer i NAV. Vi som vil ha et FO som et felleskap av tre selvstendige og stolte profesjoner opplevde bred støtte fra FOs grunnplan og kongressens delegater.

Nå før en ny kongress slår det meg at vi kanskje vant vedtakene på kongressen, men ikke kampen om en ukultur i FO eller valgene til ny ledelse (AU). De siste fire årene har vært en katastrofe, med en leder som trakk seg og en ny leder valgt med egen dobbelt stemme. Av de ansvarlige for profesjonene er det bare Ellen Galåsen (bvp) som har holdt hele perioden. Før kongressen har både Lars Smerud (S) og Geir Johannsen (V) som begge har vært under to år i sene verv takket nei til å fortsette som ledere for sine seksjoner (profesjoner). De har begge pekt på ledelsesutfordringer som noe av forklaringen på at de gir seg. Medlemsandelen av våre profesjoner i FO har rast og økonomien er dårligere. Det er grunn til å stille spørsmålet om hva som er galt med FO? FOs medlemsundersøkelse viser at FOs medlemmer mener at yrkesfagligarbeid og profesjonsutvikling er det viktigste. På R-BUP og på konferansene for FOere i psykisk helsevern ble det etterlyst en større tydelighet for både et sosialfaglig og profesjonsfaglig trøkk fra FO. Folk var redde for å bli marginalisert av faglige krefter i helsesektoren og sterkere profesjoner som leger, psykologer og sykepleiere. I kulissene går også en  diskusjon om en felles sosialarbeiderutdanning, i det Jan Storø så treffende kaller samordnings tiåret. Litt fra utsiden fra RBUP ser det ut til at de viktigste diskusjonene og profileringen av verpeleiere og sosionomprofesjonen skjer utfor FO.  Vernepleieren Cato Brunvand Ellingsen som trakk seg som profesjonsleder i FO sin blogg og sosionomene ved organisasjonen «Sosionom reis deg» og deres face book side er de kraftigste talerørene for sine profesjoner. I det perspektivet er det et paradoks at flertallet i FOs landsstyret er mest opptatt av å kvele profesjonene, og svekke deres tydelighet i organisasjonen ved at de skal underordnes landsstyret. Ingen har noen klar analyse av hvordan dette vil slå ut for FOs profilering. Det er bare kampanjen #barnevernspedagog som har vært vellykket fra FO i sosiale medier. 

Jeg treffer FO i mange roller. Jeg er ansvarlig for barnevernspedagogene på R-BUP og tillitsvalgt der. Noe fungerer bra; det er støtte å få til konferanser, godkjenningsordninger og en ny spesialistordning. FO utaler seg som oftest klokt til høringer og departementer, selv om fokuset på den enkelte profesjon er for svakt eller for lite farlig overbevisende. Sosialarbeidere er også stort sett hyggelig folk, og har fokus på både etikk, tverrfaglighet og det som fungerer. Sosialarbeidere kan oppfattes som «snille». Kanskje er det der problemet ligger. Jeg opplever at deler av FO er knuget av en enighetskultur som gjør det vanskelig med uenighet og forskjeller mellom profesjonene. Det oppleves som den nødvendige enigheten i tariffpoltikken og når vi går til streik, har smittet over på profesjonene. Vi finner den i FOs mediestrategi hvor sosionom og forbundsleder skal fronte alle saker; også der det er viktig å løfte frem gode rollemodeller for de andre profesjonene. Vi finner den når landsstyret vil bli de mektige og egenrådige, og deres ønske om å kvele seksjonenes autonomi og svekkelse av sikringsbestemmelser og mandat fra kongressen. Det er ikke mulig å argumentere overbevisende for dette i en tid når medlemmene vil ha tydeligere profesjons politikk!

Vi trenger en organisasjon som ønsker at det er forskjeller på en sosionom og en vernepleier. Vi trenger en organisasjon som støtter barnevernspedagoger i kampen for profesjonsmaster, og for at barnevernfokuset må ligge til grunn gjennom alle tre årene. Vi må tørre å stille spørsmålet om vi har en leder som klarer å få de tusen blomster til å blomstre, ikke til å visne eller trekke seg og gi opp sitt engasjement i FO. Mimmi Kvisvik har vært leder eller nestleder og hatt medansvar gjennom alle konfliktene de siste 8 åra. Jeg har trappet ned, men skal på kongressen som observatør og vararepresentant. Jeg er spent på om kongressen kan bringe FO videre i en tid med press på både profesjoner og vårt felles sosialfaglige perspektiv. Jeg drar ditt litt desillusjonert. Jeg orker ikke fire nye år hvor profesjonene ikke får blomstre, og hvor strategien er å peke på barnevernspedagogene som FOs problem. Jeg får henvendelser fra folk med faglig tyngde som vil lage en ny organisasjon for barnevernspedagoger, både i og utenfor FO. De sier de har gitt opp FO og at de ikke gidder mer

.

 

Så langt forsøker jeg å holde fast på at FO er best. Samtidig er jeg desillusjonert; og sikker på en ting. Dersom jeg ikke er sikker på at det er barnevernspedagoger som har siste ordet i utviklingen av min profesjon, finner jeg meg et annet sted for mitt engasjement for fag og profesjon. Det FO som flertallet i landsstyret nå ønsker er ikke et FO som kan forsvare tittelen profesjonsforbund. Jeg synes den tanken er trist, men FO er en demokratisk organisasjon som vil fine sin vei videre med eller uten plass for min stemme.  

Barn som brikker i et spill

I forrige uke var jeg på et skolemøte. Der var det to bekymrede foreldre, en positiv lærer og en sosiallærer. Tema var en gutt som skapte styr i klassen, men fungerte bra hjemme og på fotballen. Han var både sårbar, omsorgsfull, prestasjonsorientert og ganske smart. Etter en del utforskning fra meg ble det store spørsmålet: Belønning virker ikke på han, hva skal vi gjøre?

Læreren virket hyggelige, og skolen jobbet med trivsel og “tok ansvar”. De delte ut advarsler (gulekort) ved uønska adferd og bra kort ved god.  Jeg er litt redd for at jeg har fått PMTO og helskole ART allergi, men det slo meg at de hadde glemt det viktigste: Hva var denne guttens behov, deltagelse og forståelse av sin verden. Hvordan ser lærenes handlinger ut fra hans perspektiv? Til meg sa gutten at det var urettferdig når han fikk advarsler eller ikke fikk bra korta. Han er sårbar for kritikk og nederlag. Hans rolle i klassen er klovn og tøffing, og synes det var vanskelig å endre på den. Han ville være best og “hata” å ikke få til. Matte timer gikk bra, men det ble mye tull i norsktimene. Lesingen gikk ikke så greit. Vi ble ening om å ta noen samtaler med han og læren for å se om vi kunne få til et samarbeid om ikke å tulle så mye (eller utagere som skolen kaller det). 

Det skal ikke stikkes under en stol at jeg er skeptisk til mye av den adferds orienterte og program baserte tilnærmingen til barn som sliter sosialt (eller har atferdsvansker som det heter i dag).  Programmer er bra for forskning, de hjelper til med å lære terapeuter eller lærere hva de skal gjøre, og det ligger gode ider og teknikker i alle programmer. Det er bare et stort problem når de tas i bruk. De har innbygget en gruppe nivå feil. Det som virkelig ble prentet inn i meg på barnevernslinja var at kunnskap på gruppe nivå ikke er gyldig for det enkelte individ. Det er ikke mulig og ikke lov å slutte fra kunnskapen om problemene til barn av psykisk syke til det enkelte barnet. Det er like lite lov å slutte fra et program har effekt på en gruppe av barn til at hjelper akkurat Per og Kari.

Lærere gjør en jobb som står stor respekt av. Det er ikke lett å gi alle elevene den individuelle tilpasningen de har krav på, eller å se den enkelte. Svært få lærere har stor kunnskap om adferdsanalyse, sosiallæringsteori, sosialpedagogikk, omsorgssvikt, psykiske vansker eller evidensbasert praksis. Det skal de heller ikke være eksperter på – jobben deres er å være gode på lære ungene kunnskapen de trenger. Problemet oppstår når skolen fylles av metoder utviklet innenfor disse vitenskapelige tenkesettene (paradigmene), som helskoleart i Larvik, bruken av bra kort (fra PMTO) eller andre adferds endrende tiltak. Jeg er ikke så glad i adferdsanalysene, men de har noen viktige poenger. Tiltak skal bygge på en god kartlegging (analyse av forsterkning betingelser), evalueres på virkning, og rettes mot en eller flere definerte atferder som skal endres. Det er derfor skummelt når programmene i stadig større grad blir brukt som metode for grensesetting av alle eller klasse ledelse. Vilkårligheten blir lett stor for når bra kortet kommer, eller hvem som får skylda for uroen og det gule kortet. Det skaper følelsen av avmakt, urettferdighet hos enkelte barn, og kan være skadelig for barn som sårbare eller allerede er prestasjons og ytresyrt.

Den største faren med løsreven teknikker er den enkelte elev blir tingliggjort og en brikke i et spill. Når fokuset endres fra hvem er Per og hva trenger han til hva skal vi gjøre med han bør varsel lampen tennes. Når spørsmålet blir at han ikke passer i metoden (virker ikke på han) skal de lyse, og når han blir sint over utferdigheten han opplever skal bremsene på. Per er på en måte heldig, han blir sint på skolen, og de må forholde seg til han. Det er verre for Kari som blir trist, gråter seg i søvn fordi det var hennes skyld at klassen ikke fikk turen den uka fordi hun ikke klarte å få bra kortet. De fleste barn har svake stemmer. De er underlagt voksenes definisjonsmakt styring og kontroll.  Å dele ut advarsler og belønning til et barn i skolen krever klokskap, rettferdighets sans og gode relasjoner. Det enkelte barn er tross sin svake stemme en aktiv skaper og fortolker av sin verden. Derfor virker aldri programmene og vår teknikker likt på hele klassen, det enkelte barn eller klasse miljø. Vi kan derfor ikke gjøre barna om til brikker i voksnes spill.

Barn er fra fødselen aktive deltagere i sin verden. Jeg synes denne videoen the still Face experiment er god påminner om det. I arbeid med barn og unge enten det er i skolen, fritidsklubbene, eller barnevernet er det viktig at de voksne har denne nødvendige kunnskapen om barn som aktiv deltakere og skaper av sin verden. Dette perspektivet glipper så lett i møte med de voksenes tanker, problemer og følelser. Barn er lojale, små, og tilpasningsdyktige. Det kan se ut som kampen for å bevare barnevernspedagogene som en sosial pedagogisk utdanning er vunnet. Dessverre gir departementet fortsatt utrykk for en skepsis til målgruppe tenkningen. Vi må derfor slå ring om barneperspektivet i barnevernspedagog utdanningen. Det dreier som den nødvendige kunnskapen om barn, viljen til å fremme og lytte til deres stemmer, og kunnskapen om å hjelpe de utsatte barna.

Utdanning på ungenes premisser.

Jeg ble glad for minster for forskning og høyre utdanning Tora Aaslands tydelige forsikring om å bevare barnevernspedagog og vernepleier profesjonen før jeg dro på høstferie.  Det er bra – og viser betydningen av både mobilisering og dialog.  I solveggen, mellom hytte aktiviteter ble det likevel mange utdanningspolitiske tanker.

I diskusjonen om bevaring av profesjoner var det et argument som stadig gikk igjen.  Det er en skepsis til utdanninger mot spesielle målgrupper. En slik spissing burde komme på master nivå er det en del som hevder og dette er sosionomenes sittgrunnsyn i utdanningspolitikken.  Det er sikkert et godt stå sted for dem.  Jeg er derimot redd for et slikt syn på barnevernspedagog og vernepleier utdanningen.

Min mor, Haldis Sanness, var livsstils sosionom, og jeg har etter at jeg ble voksen fått stor respekt for hennes faglige og personlige jobbing.  Hennes engasjement var ikke bare lett for familien så jeg var som ungdom sikker på en ting – jeg skulle ikke bli sosionom.  Hun skaffet meg jobber som støttekontakt, og tipset om andre jobber med barn og ungdom. Det ble etter hvert tydelig for meg at jeg ville jobbe med ungdommer, og med min dysleksi var ikke det å bli lærer drømmen. Jeg ble som kjent barnevernspedagog til slutt. Når jeg som ferdig utdannet tok mot til meg fortalte at jeg ikke ville bli sosionom til mamma – så hun på meg og smilte: “Jeg er glad for at du ble barnevern pedagog jeg – den ligner på min utdanning. Praktisk rettet og mye om barn og ungdom” Så mye for det ungdomsopprøret.

Samtidig tror jeg det var klokt sagt – vi trenger en utdanning som i bunnen har ungene i fokus. Vi må lære å gjøre noe sammen med de utfor kontorene (aktivitetsfag). Vi må lære om hva barn trenger og hvordan de tenker (utviklingspsykologi og barnefaglig kunnskap), og ikke mist at de fra de er født er aktive skapere av sin verden (aktør og barneperspektivet).  Dette er nødvendige handlingskunnskap som barnevernspedagoger trenger i alt sitt arbeid.  Den blir ofte taus fordi den praktisk i sin natur, og handler om møte de der de er, trøste de med magiske fingre når det gjør vondt, eller skjønne hvor vondt det gjør å ikke få en pasning eller partner når de er 2 og 2 på fotballtreningene. Den skapes delvis på høyskolen, delvis i praksis, og som Heggem og Vik (2007) fant i sin forskning: Før utdanningen når vi velger å utdanne oss til å jobbe med utsatte barn og unge.  Satt på spissen – jeg ville ikke tatt en sosialarbeider utdanning eller sosialpedagog utdanning. Jeg ville og har jobbet med ungdom siden jeg sluttet å være det selv.

Barn og ungdom er heller ikke en målgruppe skapt av velferdsstatens reformer og organisering. Barndom er avgjørende start på alle menneskers liv. Selv om vi lett å fokuserer på skolen dreier barndommen seg om så mye mer. Den starter med tilknytning og familien, og utvikler seg vider med lek, vennskap, og fritidsaktiviteter fram til løsrivelse.  Barndommens vansker viser seg som uro, vont i kroppen, triste tanker, selvskading, ensomhet og atferdsvansker. Lærene i skolen, foreldrene, og barnevernet ber om mer barnefaglig kunnskap,  ikke mer generell kunnskap. Barnevernspedagoger blir i stadig større grad etterspurt i barnevernet, skolen, SFO og ulike tilbud til barn og unge.  Vi trenger en utdanning rettet spesielt mot barn og unge, som ikke er lærere eller som ikke bruker sin grunnkunnskap i medisin, sykepleie  avvent på barn. Jeg vil derfor fortsette å jobbe hardt for at framtidens barnevernspedagog utdanning videreutvikler våre tre bein; sosialpedagogikken, barnefaglig og barnevernfaglig kunnskap. Det er når vi står trygt på disse tre beina vi kan være tydelig for oss selv og andre. Da kan vi gå inn og bidra i samhandlingen.

Jeg skjønner heller ikke hvorfor barn eller utviklingshemmede ikke fortjener en høyskoleutdanning med dem i fokus. De er kanskje de mest sårbare i samfunnet – og det er lenge til kommunale boliger og barneverntjenester er fult av ansatte med mastergrader eller videreutdanning (selv om jeg er en av de som ønsker det). Jeg er glad for at vi fortsatt tar oss råd til å utdanne politi, leger, veterinærer eller fysioterapeuter fra bunnen av, selv om både en felles helse eller kriminalomsorgs utdanning er tenkbart.  Hvorfor i alle dager er det barn og unge, eller utviklingshemmede som ikke fortjener det? Hvorfor er det velferdsstatens kjerne profesjoner som ikke gis rom til å utvikle seg på sine egne premisser, men som står i fare for å ofres på samhandlingsreformens alter?

Jeg håper at både arbeidsfeltene våre, ulike interesse organisasjoner, FO og barnevernspedagog profesjonen selv bidrar aktivt videre i dialogen inn mot departementet og politikere. Vi trenger mer sosialpedagogisk, barnefaglig og barnevernsfaglig kunnskap ikke mindre. Vi trenger mastere både i barnevern og sosialpedagogikk, og nok plasser til at denne kunnskapen kommer ut til brukerne i kommunene.  Masterne bør selvfølgelig være åpne for flere profesjoner, men det er ikke noe argument mot barnefaglig kunnskap i bunnen for vår profesjon.

Profesjoner på godt og vondt.

Profesjonene er ikke i vinden fortidene. Det ser ut til utdanningsdepartementets forslag om å fjerne barnevern og vernepleier profesjonen delvis skyldes en tro på at profesjoner er roten til vi ikke får til samhandling. I alle fall kan statssekretær Kyrre Lekves blogg lese sånn.

Helt uten grunn er det ikke. Profesjonskamp og -monopol har med rette fått mye av skylden for dårlig samhandling i helsevesenet. Det ikke lurt at leger skal ha kontroll med alt: Både fagutøvelsen, som ledere, prioritering og med pasient flyten. Makt og prestisje gjør også at mange ikke får brukt sin kunnskap. Som miljøterapeut kjente jeg på den makten når mine observasjoner ikke ble gyldige i møte med overlegens defensjons makt eller psykologens tester. Økologisk validitet er ikke et mote ord i helsevesenet.

I mitt daglige jobb i BUPA merker jeg noe av det samme, men ikke fra gode kollegaer. Jeg har bred erfaring med kriser, og erfaring fra miljøterapien med å vurdere stor selvmordsfaren fra minutt til minutt - kan denne jenta være litt alene eller må vi fotfølge. Som barnevernspedagoger eller sosionomer får vi ikke lov til ha vaktansvar. Ikke at det gjør så mye; jeg er glad for å få fri uten hensyn til vaktordning.  Verre er det med diagnosene til pasientene minne. I psykiatrien er diagnoser lagt på vei en sosialkonstruksjon: Skal denne uroen forstås som et resultat av stress og oppvekst, hjerne organisk dysfunksjon (ADHD) eller “gutter er gutter”. At noen, uten å ha truffet familien, uten å ha deltatt i utforskning med barnet og familie, skal komme for å etter/overprøve meg er ganske ubehagelig. Det går jo greit når vi er enige, men som maktutøvelse er det tvilsomt. Det er heller ikke en god faglig kvalitetssikring.  Dermot er veiledning og tverrfaglig diskusjoner viktig for alle. Også lege og psykolog spesialister har sine blinde flekker f.eks. knyttet til sosioøkonomiske faktorer eller økologisk og kulturell validitet.

For meg er dette kjernen i en dobbelthet knyttet til profesjon. Jeg opplever godt tverrfaglig samarbeid i BUPen min med de fleste mennesker og profesjoner. Det er i møte med helse byråkratiet i form av regler for hvem som gjør hva, og et produksjons fokus med alene ansvar og liten eller ingen tid til tverrfaglig  drøfting eller arbeid vi snubler.  Da er det profesjon forstått som laug enten det er i legeforeningen, som byråkrati i helsedirektorat eller tilsyn som lager trange kår for samhandling. Min erfaring fra spesialist utdanningen på R-BUP er ganske entydig. De som er trygge i sin egen faglighet eller profesjon, og tar ansvar for sine briller blir gode i samhandling. Det er når mennesker er utrygge eller sloss om retten til å drive terapi vi får vansker. Da anerkjennes hverken den kunnskapen som er spesiell eller felles.

Det er få som stille spørsmål ved behovet for lege, psykolog eller preste profesjonen. Det er åpenbart at vi trenger de. Men kunne ikke sykepleieren, sosionomen eller diakonen gjort mye av det samme? Jeg tror det – kirurger var en gang snekkere eller slaktere… Det er ikke ønske om prestisje eller makt som gjør at jeg sloss for barnevernsprofesjonen. Det får sjelden de som jobber med de utsatte, utslåtte og fattige.  Jeg er opptatt av profesjon forstått som identitet som regulerer både skjønn, kunnskap og hva utøverne tar ansvar for. Det er få områder av helse og særlig sosialarbeideres praksis om kan reguleres i form av prosedyrer, kunnskaps krav, eller eksamen. Mye av barnevernspedagogens kunnskap dreier seg om å ta barnets perspektiv, orke og ville se omsorgssvikt, eller gå sammen med ungene i hverdagen.  Vi må vite hvordan vi avleder en konflikt, lærer de å høre på treneren, eller lese de usagte kodene i en ungdomsgruppe. Denne kunnskapene er en handlings kunnskap som ikke er så lett å måle, vanskelig å beskrive, og den læres i praksis av kollegaer. Den krever en innstilthet for å ta barn og unge på alvor og ville være der med de. Den reguleres ikke av eksamener, høyskolers pensum eller forskrifter – den skapes gjennom å tilegne se det som ligger “i veggene” via refleksjon og egne og andres forventninger til hva en barnevernspedagog er og gjør. Mesterens kunnskap, den erfarne kollegaens handlinger er viktig. Denne typen kunnskap og skjønnsutøvelse er ikke skriftlig, men forvaltes av profesjonens utøvere. Opphører profesjonen forsvinner kunnskapen og tryggheten. Erfaringen fra Danmark er skremmende. Vi lærer ikke sosialpedagogikk på brevkurs – den skapes og reguleres i praksis.  Det å være sosialpedagog og barnevernspedagog der er ikke en fordypning. Det er et fag, en identiet og en profesjon.

Profesjons forskjeller og barnefokus.

Profesjons forskjeller og barnefokus.

Tora inviterer til en åpen faktabasert debatt om fremtidens utdanninger til velferdsstaten. Hennes utfordring er om vi skal ha geralist utdanninger i bunn og senere spesialiseringer (lege og sykepleiere)eller mer spissede eller målgruppe orienterte utdanninger på batcher nivå(BSV).

Jeg må innrømme at det er to av premissene i den debatten jeg er uenig i. I motsetning til sykepleier og medisin har barnevernspedagoger (og vernepleiere) og sosionomer to ulike beslektede metodefag sosialpedagogikk og sosialt arbeid. De har samme anliggende – å inkludere marginaliserte grupper, men ulike innretning. Sosialt arbeid støtter seg på samfunnsfaglig forståelse av inkluderings og ekskluderings prosesser, og metoder knyttet til dette (arbeidslinja, empowerment, fattigdoms bekjempelse). Sosialpedagogikken støtter seg i større grad på pedagogikken; kunnskapen om hvordan lære barn, unge eller utviklingshemmede de ferdighetene de trenger for å bli inkludert og rommet i samfunnet (miljøterapi, ART, ambulant jobbing, ADL ferdigheter mv). Så forslaget Jorun Vindegg støtter om å lage en felles sosialarbeider utdanning blir å slå sammen to fag – ikke et fag med en senere spesialisering eller målgruppe tekning. Sånn sett henger forslaget om generell miljøterapeut utdanning mer på greip – men er ikke støtte av noe utover departementets arbeidsgruppe.

En viktig grunn til det er både vernepleiere og barnevernspedagoger vil oppleve den yrkesrollen som svært trang. Barndom er ikke en velferdsreform eller målgruppe. Barn har sine unike behov på mange ulike arenaer og situasjoner. De trenger beskyttelse, hjelp til å forstå verden, og til å få fram sine tanker meninger og følelser. Det avgjørende er å beholde en utdanning med et klart barneperspektiv – som klarer, tør og orker å se verden ut fra barnas perspektiv. Det er nødvendig å ha den kompetansen både på grunnutdannings, master og dr grads nivå i barnevernet. Men det er like viktig i BUP- feltet, skolen, barnehagene, fritidsklubbene og alle steder hvor særlig utsatt barn og unge er. For svare på Toras utfordring. I medisin og sykepleier blir barn og unge lett en målgruppe med noe spesielle behov. For lærere og førskolelærere blir skolen og barnehage arenaen og kunnskapsinnlæring lett dominerende perspektiver. Vi treger derfor en utdanning som har utgangspunkt i barneperspektivet noe barnevernspedagogene har.

Jeg jobber med videreutdanning av min profesjon og 7 andre barne og unges psykiske helse. Der er det tydelig at mye av kunnskapstilegnelsen skjer med profesjonens briller – leger ser etter somatikk, sosionomer etter fattigdom, barnevernspedagoger omsorgssvikt og psykologer kognitive vansker. Derfor er det om vi ønsker at noe skal se barn viktig at de starter i det sporet fra bunnen av. Hvis ikke vil barna nok en gang bli en målgruppe. Trygghet på egne perspektiv og ansvar ser også ut til å hjelpe for å jobbe bra tverrfaglig, og kunne ta inn andre syn og perspektiver. Derfor bør vi sikre trygghet i egnet fag, perspektiver og stå sted i bunnen, og utvide perspektivene senere. Vi trenger fortsatt både en barnevernspedagog og vernepleier utdanning i Norge.

Olav Sanness Vika

Studieleder for barnevernspedagogene i spesialistutdanningen

R-BUP øst og sør