Profesjoner på godt og vondt.

Profesjonene er ikke i vinden fortidene. Det ser ut til utdanningsdepartementets forslag om å fjerne barnevern og vernepleier profesjonen delvis skyldes en tro på at profesjoner er roten til vi ikke får til samhandling. I alle fall kan statssekretær Kyrre Lekves blogg lese sånn.

Helt uten grunn er det ikke. Profesjonskamp og -monopol har med rette fått mye av skylden for dårlig samhandling i helsevesenet. Det ikke lurt at leger skal ha kontroll med alt: Både fagutøvelsen, som ledere, prioritering og med pasient flyten. Makt og prestisje gjør også at mange ikke får brukt sin kunnskap. Som miljøterapeut kjente jeg på den makten når mine observasjoner ikke ble gyldige i møte med overlegens defensjons makt eller psykologens tester. Økologisk validitet er ikke et mote ord i helsevesenet.

I mitt daglige jobb i BUPA merker jeg noe av det samme, men ikke fra gode kollegaer. Jeg har bred erfaring med kriser, og erfaring fra miljøterapien med å vurdere stor selvmordsfaren fra minutt til minutt - kan denne jenta være litt alene eller må vi fotfølge. Som barnevernspedagoger eller sosionomer får vi ikke lov til ha vaktansvar. Ikke at det gjør så mye; jeg er glad for å få fri uten hensyn til vaktordning.  Verre er det med diagnosene til pasientene minne. I psykiatrien er diagnoser lagt på vei en sosialkonstruksjon: Skal denne uroen forstås som et resultat av stress og oppvekst, hjerne organisk dysfunksjon (ADHD) eller “gutter er gutter”. At noen, uten å ha truffet familien, uten å ha deltatt i utforskning med barnet og familie, skal komme for å etter/overprøve meg er ganske ubehagelig. Det går jo greit når vi er enige, men som maktutøvelse er det tvilsomt. Det er heller ikke en god faglig kvalitetssikring.  Dermot er veiledning og tverrfaglig diskusjoner viktig for alle. Også lege og psykolog spesialister har sine blinde flekker f.eks. knyttet til sosioøkonomiske faktorer eller økologisk og kulturell validitet.

For meg er dette kjernen i en dobbelthet knyttet til profesjon. Jeg opplever godt tverrfaglig samarbeid i BUPen min med de fleste mennesker og profesjoner. Det er i møte med helse byråkratiet i form av regler for hvem som gjør hva, og et produksjons fokus med alene ansvar og liten eller ingen tid til tverrfaglig  drøfting eller arbeid vi snubler.  Da er det profesjon forstått som laug enten det er i legeforeningen, som byråkrati i helsedirektorat eller tilsyn som lager trange kår for samhandling. Min erfaring fra spesialist utdanningen på R-BUP er ganske entydig. De som er trygge i sin egen faglighet eller profesjon, og tar ansvar for sine briller blir gode i samhandling. Det er når mennesker er utrygge eller sloss om retten til å drive terapi vi får vansker. Da anerkjennes hverken den kunnskapen som er spesiell eller felles.

Det er få som stille spørsmål ved behovet for lege, psykolog eller preste profesjonen. Det er åpenbart at vi trenger de. Men kunne ikke sykepleieren, sosionomen eller diakonen gjort mye av det samme? Jeg tror det – kirurger var en gang snekkere eller slaktere… Det er ikke ønske om prestisje eller makt som gjør at jeg sloss for barnevernsprofesjonen. Det får sjelden de som jobber med de utsatte, utslåtte og fattige.  Jeg er opptatt av profesjon forstått som identitet som regulerer både skjønn, kunnskap og hva utøverne tar ansvar for. Det er få områder av helse og særlig sosialarbeideres praksis om kan reguleres i form av prosedyrer, kunnskaps krav, eller eksamen. Mye av barnevernspedagogens kunnskap dreier seg om å ta barnets perspektiv, orke og ville se omsorgssvikt, eller gå sammen med ungene i hverdagen.  Vi må vite hvordan vi avleder en konflikt, lærer de å høre på treneren, eller lese de usagte kodene i en ungdomsgruppe. Denne kunnskapene er en handlings kunnskap som ikke er så lett å måle, vanskelig å beskrive, og den læres i praksis av kollegaer. Den krever en innstilthet for å ta barn og unge på alvor og ville være der med de. Den reguleres ikke av eksamener, høyskolers pensum eller forskrifter – den skapes gjennom å tilegne se det som ligger “i veggene” via refleksjon og egne og andres forventninger til hva en barnevernspedagog er og gjør. Mesterens kunnskap, den erfarne kollegaens handlinger er viktig. Denne typen kunnskap og skjønnsutøvelse er ikke skriftlig, men forvaltes av profesjonens utøvere. Opphører profesjonen forsvinner kunnskapen og tryggheten. Erfaringen fra Danmark er skremmende. Vi lærer ikke sosialpedagogikk på brevkurs – den skapes og reguleres i praksis.  Det å være sosialpedagog og barnevernspedagog der er ikke en fordypning. Det er et fag, en identiet og en profesjon.