Dysleksi og blogging.

Jeg lurer på om jeg skal tørre å begynne å blogge. Denne bloggen ble til av et nødvendig uhell – jeg prøvde i mange timer å få kommentert utdanningsminister Tora Aaslands blogg.

For de som kjenner meg er jeg mann med mange meninger. Jeg er sosialarbeider og barnevernspedagog og tenker at alt henger sammen med alt. Hva min store utfordring i å skrive er -er jeg litt usikker på. Dels har jeg dysleksi, noe som gjør at det blir en del skrive leif. I tillegg mener jeg mye og raskt, så det å bruke alle knepene jeg lærte på skolen om å lese ting høyt for meg selv, alle ordene bakfra så jeg ser de uavhengig av at jeg leser mening inn i ordene tar alt for lang tid. I denne bloggen vil jeg bruke kvikk fixsen; rette programmet. Det vil føre til noen ord som rett og slett er feil (men som ikke skrevet feil), mange orddelings feil (fordi retteprogrammer ikke har alle sammensatte ord). Det er feil som kan irritere meg selv når jeg oppdager de – og sikkert språk og rettskrivings opptatte mennesker.

Jeg tror jeg vil ta denne sjansen på tross av det. Jeg er lei av å måtte vente lenge før jeg kan ytre meg. Vente til kona, en av ungene, eller en kollega får lest korrektur. Jeg har for mye på hjerte og for mye trøkk til det.  Men det er litt skummelt også. Verden er full av norsklærere med røde penner og sans for det norske språket. All ære til de – det å verne om det norske skriftspråket er viktig. På den andre siden får de enten la være å lese denne bloggen – eller lese den med godvilje og grønnblyant.

Jeg tror at jeg uansett en stund framover vil prøve om dette er form hvor jeg kan dele minne privat profesjonelle tanker – kanskje krydret med noen fotball jenter jeg er trener for. De opptar meg minst like mye som kampen mot departementets tanker om nedleggelse av barnevernspedagog og vernepleier utdanningen.  Så får vi se om nok mennesker er interessert i tankene minne om faget, poltikken, profesjonen og meg til at det blir meningsfullt å bruke tid på å holde dette “uhellet” i live.