I diskusjonen om bevaring av profesjoner var det et argument som stadig gikk igjen. Det er en skepsis til utdanninger mot spesielle målgrupper. En slik spissing burde komme på master nivå er det en del som hevder og dette er sosionomenes sittgrunnsyn i utdanningspolitikken. Det er sikkert et godt stå sted for dem. Jeg er derimot redd for et slikt syn på barnevernspedagog og vernepleier utdanningen.
Min mor, Haldis Sanness, var livsstils sosionom, og jeg har etter at jeg ble voksen fått stor respekt for hennes faglige og personlige jobbing. Hennes engasjement var ikke bare lett for familien så jeg var som ungdom sikker på en ting – jeg skulle ikke bli sosionom. Hun skaffet meg jobber som støttekontakt, og tipset om andre jobber med barn og ungdom. Det ble etter hvert tydelig for meg at jeg ville jobbe med ungdommer, og med min dysleksi var ikke det å bli lærer drømmen. Jeg ble som kjent barnevernspedagog til slutt. Når jeg som ferdig utdannet tok mot til meg fortalte at jeg ikke ville bli sosionom til mamma – så hun på meg og smilte: “Jeg er glad for at du ble barnevern pedagog jeg – den ligner på min utdanning. Praktisk rettet og mye om barn og ungdom” Så mye for det ungdomsopprøret.
Samtidig tror jeg det var klokt sagt – vi trenger en utdanning som i bunnen har ungene i fokus. Vi må lære å gjøre noe sammen med de utfor kontorene (aktivitetsfag). Vi må lære om hva barn trenger og hvordan de tenker (utviklingspsykologi og barnefaglig kunnskap), og ikke mist at de fra de er født er aktive skapere av sin verden (aktør og barneperspektivet). Dette er nødvendige handlingskunnskap som barnevernspedagoger trenger i alt sitt arbeid. Den blir ofte taus fordi den praktisk i sin natur, og handler om møte de der de er, trøste de med magiske fingre når det gjør vondt, eller skjønne hvor vondt det gjør å ikke få en pasning eller partner når de er 2 og 2 på fotballtreningene. Den skapes delvis på høyskolen, delvis i praksis, og som Heggem og Vik (2007) fant i sin forskning: Før utdanningen når vi velger å utdanne oss til å jobbe med utsatte barn og unge. Satt på spissen – jeg ville ikke tatt en sosialarbeider utdanning eller sosialpedagog utdanning. Jeg ville og har jobbet med ungdom siden jeg sluttet å være det selv.
Barn og ungdom er heller ikke en målgruppe skapt av velferdsstatens reformer og organisering. Barndom er avgjørende start på alle menneskers liv. Selv om vi lett å fokuserer på skolen dreier barndommen seg om så mye mer. Den starter med tilknytning og familien, og utvikler seg vider med lek, vennskap, og fritidsaktiviteter fram til løsrivelse. Barndommens vansker viser seg som uro, vont i kroppen, triste tanker, selvskading, ensomhet og atferdsvansker. Lærene i skolen, foreldrene, og barnevernet ber om mer barnefaglig kunnskap, ikke mer generell kunnskap. Barnevernspedagoger blir i stadig større grad etterspurt i barnevernet, skolen, SFO og ulike tilbud til barn og unge. Vi trenger en utdanning rettet spesielt mot barn og unge, som ikke er lærere eller som ikke bruker sin grunnkunnskap i medisin, sykepleie avvent på barn. Jeg vil derfor fortsette å jobbe hardt for at framtidens barnevernspedagog utdanning videreutvikler våre tre bein; sosialpedagogikken, barnefaglig og barnevernfaglig kunnskap. Det er når vi står trygt på disse tre beina vi kan være tydelig for oss selv og andre. Da kan vi gå inn og bidra i samhandlingen.
Jeg skjønner heller ikke hvorfor barn eller utviklingshemmede ikke fortjener en høyskoleutdanning med dem i fokus. De er kanskje de mest sårbare i samfunnet – og det er lenge til kommunale boliger og barneverntjenester er fult av ansatte med mastergrader eller videreutdanning (selv om jeg er en av de som ønsker det). Jeg er glad for at vi fortsatt tar oss råd til å utdanne politi, leger, veterinærer eller fysioterapeuter fra bunnen av, selv om både en felles helse eller kriminalomsorgs utdanning er tenkbart. Hvorfor i alle dager er det barn og unge, eller utviklingshemmede som ikke fortjener det? Hvorfor er det velferdsstatens kjerne profesjoner som ikke gis rom til å utvikle seg på sine egne premisser, men som står i fare for å ofres på samhandlingsreformens alter?
Jeg håper at både arbeidsfeltene våre, ulike interesse organisasjoner, FO og barnevernspedagog profesjonen selv bidrar aktivt videre i dialogen inn mot departementet og politikere. Vi trenger mer sosialpedagogisk, barnefaglig og barnevernsfaglig kunnskap ikke mindre. Vi trenger mastere både i barnevern og sosialpedagogikk, og nok plasser til at denne kunnskapen kommer ut til brukerne i kommunene. Masterne bør selvfølgelig være åpne for flere profesjoner, men det er ikke noe argument mot barnefaglig kunnskap i bunnen for vår profesjon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar