Barn som brikker i et spill

I forrige uke var jeg på et skolemøte. Der var det to bekymrede foreldre, en positiv lærer og en sosiallærer. Tema var en gutt som skapte styr i klassen, men fungerte bra hjemme og på fotballen. Han var både sårbar, omsorgsfull, prestasjonsorientert og ganske smart. Etter en del utforskning fra meg ble det store spørsmålet: Belønning virker ikke på han, hva skal vi gjøre?

Læreren virket hyggelige, og skolen jobbet med trivsel og “tok ansvar”. De delte ut advarsler (gulekort) ved uønska adferd og bra kort ved god.  Jeg er litt redd for at jeg har fått PMTO og helskole ART allergi, men det slo meg at de hadde glemt det viktigste: Hva var denne guttens behov, deltagelse og forståelse av sin verden. Hvordan ser lærenes handlinger ut fra hans perspektiv? Til meg sa gutten at det var urettferdig når han fikk advarsler eller ikke fikk bra korta. Han er sårbar for kritikk og nederlag. Hans rolle i klassen er klovn og tøffing, og synes det var vanskelig å endre på den. Han ville være best og “hata” å ikke få til. Matte timer gikk bra, men det ble mye tull i norsktimene. Lesingen gikk ikke så greit. Vi ble ening om å ta noen samtaler med han og læren for å se om vi kunne få til et samarbeid om ikke å tulle så mye (eller utagere som skolen kaller det). 

Det skal ikke stikkes under en stol at jeg er skeptisk til mye av den adferds orienterte og program baserte tilnærmingen til barn som sliter sosialt (eller har atferdsvansker som det heter i dag).  Programmer er bra for forskning, de hjelper til med å lære terapeuter eller lærere hva de skal gjøre, og det ligger gode ider og teknikker i alle programmer. Det er bare et stort problem når de tas i bruk. De har innbygget en gruppe nivå feil. Det som virkelig ble prentet inn i meg på barnevernslinja var at kunnskap på gruppe nivå ikke er gyldig for det enkelte individ. Det er ikke mulig og ikke lov å slutte fra kunnskapen om problemene til barn av psykisk syke til det enkelte barnet. Det er like lite lov å slutte fra et program har effekt på en gruppe av barn til at hjelper akkurat Per og Kari.

Lærere gjør en jobb som står stor respekt av. Det er ikke lett å gi alle elevene den individuelle tilpasningen de har krav på, eller å se den enkelte. Svært få lærere har stor kunnskap om adferdsanalyse, sosiallæringsteori, sosialpedagogikk, omsorgssvikt, psykiske vansker eller evidensbasert praksis. Det skal de heller ikke være eksperter på – jobben deres er å være gode på lære ungene kunnskapen de trenger. Problemet oppstår når skolen fylles av metoder utviklet innenfor disse vitenskapelige tenkesettene (paradigmene), som helskoleart i Larvik, bruken av bra kort (fra PMTO) eller andre adferds endrende tiltak. Jeg er ikke så glad i adferdsanalysene, men de har noen viktige poenger. Tiltak skal bygge på en god kartlegging (analyse av forsterkning betingelser), evalueres på virkning, og rettes mot en eller flere definerte atferder som skal endres. Det er derfor skummelt når programmene i stadig større grad blir brukt som metode for grensesetting av alle eller klasse ledelse. Vilkårligheten blir lett stor for når bra kortet kommer, eller hvem som får skylda for uroen og det gule kortet. Det skaper følelsen av avmakt, urettferdighet hos enkelte barn, og kan være skadelig for barn som sårbare eller allerede er prestasjons og ytresyrt.

Den største faren med løsreven teknikker er den enkelte elev blir tingliggjort og en brikke i et spill. Når fokuset endres fra hvem er Per og hva trenger han til hva skal vi gjøre med han bør varsel lampen tennes. Når spørsmålet blir at han ikke passer i metoden (virker ikke på han) skal de lyse, og når han blir sint over utferdigheten han opplever skal bremsene på. Per er på en måte heldig, han blir sint på skolen, og de må forholde seg til han. Det er verre for Kari som blir trist, gråter seg i søvn fordi det var hennes skyld at klassen ikke fikk turen den uka fordi hun ikke klarte å få bra kortet. De fleste barn har svake stemmer. De er underlagt voksenes definisjonsmakt styring og kontroll.  Å dele ut advarsler og belønning til et barn i skolen krever klokskap, rettferdighets sans og gode relasjoner. Det enkelte barn er tross sin svake stemme en aktiv skaper og fortolker av sin verden. Derfor virker aldri programmene og vår teknikker likt på hele klassen, det enkelte barn eller klasse miljø. Vi kan derfor ikke gjøre barna om til brikker i voksnes spill.

Barn er fra fødselen aktive deltagere i sin verden. Jeg synes denne videoen the still Face experiment er god påminner om det. I arbeid med barn og unge enten det er i skolen, fritidsklubbene, eller barnevernet er det viktig at de voksne har denne nødvendige kunnskapen om barn som aktiv deltakere og skaper av sin verden. Dette perspektivet glipper så lett i møte med de voksenes tanker, problemer og følelser. Barn er lojale, små, og tilpasningsdyktige. Det kan se ut som kampen for å bevare barnevernspedagogene som en sosial pedagogisk utdanning er vunnet. Dessverre gir departementet fortsatt utrykk for en skepsis til målgruppe tenkningen. Vi må derfor slå ring om barneperspektivet i barnevernspedagog utdanningen. Det dreier som den nødvendige kunnskapen om barn, viljen til å fremme og lytte til deres stemmer, og kunnskapen om å hjelpe de utsatte barna.