Tur og norske verdier.

Jeg lovet på facebook at jeg skulle blogge fra min neste tur – så her kommer et stilbrudd på denne bloggen. 

Tur i Vestfold er ganske fascinerende. Vi parkerte på parkeringsplassen ved Trolsvann som var nesten full. Barnefamilier tok turen langs vannet og inn til turistforeningens hytte.  Vi skulle plukke sopp, og valgte en annen vei. Over Dalseteråsen til svartvannet og over mot Åletjønn. Vi fant den soppen vi skulle, og så knapt nok et menneske. Men deilig og vakkert var det.

Tur for meg er også tenke tid – på de frivillige som lager stier, setter opp skilt, driver turisthytter, og legger til rette for oss turfolk. Jeg sender stadig noen varme tanker og takk til dem. 

Friheten i, og til å bruke naturen er for meg en viktigere verdi en mye av det som ble diskutert i valgkampen (vafler, svinekjøtt og brunost). Jeg opplever naturgleden som universelt menneskelig. Naturen fordømmer ingen, den bare er. Jeg tenker med gru på danske skover som stenger kl. 21.00 eller på alle som ikke kan finne en skog som ikke er gjerdet inn. At våre forfedre etablerte allemannsretten – rette til å gå langs stranda, i skog og mark, var både framsynt og av de tingene ved Norge jeg er stolt av.

Når vi kom til bilen hadde jeg glemt å låse den – det hadde gått bra og det var neppe så farlig.  Vi er fortsatt et samfunn med mye tillit mellom folk. Jeg tur vi ikke vi forstår verdien av tilt før den er tapt. Vi kan stole på staten og kommunen – de behandler oss stort sett skikkelig, og følger reglene. Vi trenger ikke gode forbindelser eller bestikkelser. De ansatte skal ikke berike seg på oss.

Vi kjørte hjem, og det slo meg at vi skal ikke kødde med dette.  Samtidig skjer det noe. Det blir flere gjerder i Norge. De diskuteres å ta betalt for ski løyper, og tilrettelegging. Når noen skal ta ut fortjeneste på velferden vår, så må vi kontrollere, passe på og telle. Er vi som samfunn i ferd med miste noe av det beste – «troen på livet vårt, menneskets verd»

Noe vil hevde at det er naivt og blå øyd – men det er bedre å være det enn svartsinnet og kynisk. På stedet vårt Kjagligenga velger vi å sette igjen noen stubber og stoler så folk kan nyte stedet og utsikten, når vi ikke er der.

l2017-08-29 - Per Sørhaug: Godt å sitte ned litt - Det er ikke mange steder det er satt ut møbler for at en sliten turgjenger kan sitte behagelig, som her ved Kjaglia.

Hvordan orker du?

Jeg fikk det spørsmålet på vei hjem fra NHO-konferanse, og jeg har fått det spørsmålet når jeg løper fra jobb. Fra SV er jeg oppfordret til å skrive en status og meme om hvorfor jeg stemmer. Jeg klarer ikke å formulere det kort, og meningsfullt. Jeg har prøvd; «det er viktig for de unga jeg jobber med som blir syke av fattigdom». Det er helt sant, men et ordentlig svar krever flere ord. Det gjør også svaret på hvordan jeg «orker.»

I BUP, og i kommunen, møter jeg unger med alvorlige psykiske helseproblemer. Historiene er triste, og handler om å vokse opp i utleieleiligheter, flytte og mange bytter av skoler og barnehager. Foreldre som har gjort sitt beste, men føler at de ikke strekker til. Fattigdom (ikke vedvarende lavinntekt) setter spor!  Det er tøft å ikke ha jobb, å ikke ha helse til å jobbe, og til å måtte snu på hver krone. Mamma og pappa ser at det er tøft for ungene å lide, eller orker ikke å se det. Terapeut gjør sitt beste for å trøste, respektere, behandle og lindre. Men jeg kjenner at det ikke er nok! Vi, i verdens beste land, kan ikke fortsette å føre en politikk som skader unger unger!

Brudd i relasjoner og livssammenhenger, vedvarende stress og manglende muligheter til å delta i samfunnet er skadelig. Det går utover tryggheten, konsentrasjonen, sosiale ferdigheter. Moralismen i den offentlige debatten og regjeringens politikk om å gi mindre penger til uføre og syke slik at det skal «lønne seg å jobbe» fører til skam, og gjør at det er lett for ungene å tenke at det er foreldrenes skyld. Kampen mot nav og helsevesenet er en ytterliggere belastning for familien. Diskriminering og forakt for de som ikke jobber, er syke, kommer fra et annet land eller har en annen tro og klesdrakt fører til utenforskap og marginalisering. Forskningen viser at mere penger til en ok bolig, sunn mat, og sosial deltakelse gir overskuddet som trengs til å bli frisk – og får folk ut i jobb. Barna til en ufør trebarnsmor koster det samme som alle andres barn. Derfor er de smålige kuttene i barnetillegget, underreguleringen av trygden, eller at arbeidsledige ikke skal få feriepenger er skammelig og skadelig.

Disse familiene føler avmakt. De må søke om og dokumentere det meste. Deres behov blir veid, vurdert og styrt av offentlige vedtak. Er de heldige får de litt. Derfor er økt barnetrygd så viktig. Når alle får den slipper man å stå med lua i hånda og de slipper å få et stempel på at de er en byrde for samfunnet. En økning i behovsprøving skaper fattigdomsfeller. Barnetrygd opphever fattigdomsfeller og er effektivt mot barnefattigdom.

En forsker på R-BUP sa i dag: Gode bomiljø som er trygge og legger til rette for aktivitet, sosialkontakt og inkludering forebygger store folkesykdommer som angst og depresjon. Forskning viser også at å løfte familien ut av fattigdom i seg selv før til færre psykiske helseplager. Dette er ikke terapeutens ansvar – dette er boligpolitikk. Da må vi beskatte boligspekulasjon og bruke husbanken til bygge og kjøpe billige leiligheter og kommunale leieboliger som sikre unga både stabilitet og gode bomiljø.

Barna jeg jobber med reagerer på fattigdom, skam og belastningen/traumene  De kan bli stille, triste, innadvendte, urolige, sinte og bråkete. Vi veit at de ikke trenger kjeft, og de fleste trenger ikke spesialundervisning. Unga trenger, som alle andre, å bli sett. Derfor er flere lærere i klasserommene, med maks 15 barn i småskolen og 20 i resten av grunnskolen så viktig. Det at lærere får tid til å se den enkelte eleven avgjørende. Derfor står jeg på litt hardere i budsjettbehandlinga, og i valgkampen

.

Unger lærer av oss voksne. Når Listhaug eller andre beskriver de som et problem, som farlige eller verstinger, utløser det skam og sinne. Det hjelper ikke at hatet øker mot foreldrene deres, enten de er uføre, innvandre, muslimer eller ikke klarer å få jobb.

Det er ikke nok for meg å bare være terapeut. En av mine store helter Charles Waldegrave sier det sånn: "Finally, this article strongly suggests that therapists wouldbetter serve poor families if they took their role in social and economicpolicy development seriously. As the key profession mostin touch with grounded pain in society, therapists would contributesubstantially more to disadvantaged families if they wereactive in the public debates and policy discussions that affect thesefamilies in modern democratic societies" Jeg må kunne se disse barna i øynene med troverdighet. Derfor må jeg ta kampen for et varmt samfunn. 


Disse unga trenger forandring nå – og de kan ikke vente på neste valg. Jeg vil ha makt til å endre samfunnet nå, ikke stå utenfor å rope og være ren og rød. Den rødgrønne regjeringen kosta SV dyrt. Jeg tenker at vi tok en for unga, eller en for laget. Barna fikk full barnehage dekning og makspris (som halverte prisen). Vi fikk gjeninnført valgfag i ungdomskolen. Barnevernsbarna fikk en tydeligere stemme – og etter hvert en klar rettighet til å bli hørt.  Jeg er klar for å ta en for laget igjen, men da må folk stemme for forandring – for unga. Godt valg og bruk stemmeretten til å skape et varmere og mer inkluderende samfunn her og nå!