Nei til fagforbundet for høyskoleutdanna.

Rett etter at jeg la ut min forrige blogg om min fortvilelse over situasjonen i FO kom en nyhet som ga sterke reaksjoner: Valgkomiteen innstilte ikke barnevernspedagogen Ellen Galaasen. Hun er den eneste av AU-medlemmene, med profesjonsansvar, som vil fortsette i ledelsen. Fontene skrev om dette, og i sosiale medier ble saken delt og kommentert. Ellen får mye støtte, og få er i tvil om at hun har stor tillit i FO, i fagmiljøet i barnevernet, blant barnevernspedagoger, i BUFetat og departement. Forbundsleder Mimmi Kvisvik begrunner sin mistillit til Galaasen med at hun (sammen med halve landsstyret) stemte på Henriette Westrin i ledervalget i mars 2013.  Et valg som fant sted midt i kongressperioden etter at barnevernspedagog Rigmor Hokstad trakk seg pga. samarbeidsproblemer, og stygt ble dolka i ryggen . Det er ikke mange som støtter valgkomitéens vraking utad, og de som gjør det avslører en stygg og hjelpeløs side ved dagens FO: At politisk uenighet med FOs øverste leder utløser lederens mistillit til den uenige, og det er ikke legitimt å vurdere en sak i landsstyret som ikke oppnår flertall. Å bruke retten sin til å legge fram uenigheten for FOs øverste organ Kongressen, blir stemplet som omkamper, mindretallstyranni, og illojalitet. Fritt etter amerikansk poltikk vil jeg si; It,s polticks stupid!

Om en ikke vanker i korridorene på FO kontoret, kjenner folka, blir det som Cato Ellingsen påpekte på Facebook: Det er umulig å se den politiske uenigheten. Debatten handler om  vi har tillit til Mimmi Kvisvik, Tone Faugli eller Ellen Galaasen. Det å støtte Ellen Galaasen, sees som mangel på støtte til Mimmi og Tone. Personer settes opp mot hverandre. Det er synd. Før og på kongressen skal vi  debatt om hva vi vil med vårt FO, og på dette nivået forventer jeg at folk klarer å samarbeide, også med de som har et annet syn. Jeg vil ha en diskusjon om hvor tydelig FO skal være som profesjons forbund for høyskoleutdanna med bachleor og mer innenfor barnevern, sosialt arbeid og vernepleie, ikke om tillit til AU eller landsstyrets flertall.

La meg ta et eksempel; samarbeidsavtalen med Fagforbundet som LS utsatte til etter Kongressen. Dette er en sak om en samarbeidsstrategi som ikke er nevnt i et eneste Kongresspapir. Jeg undrer meg over at dette, som handler om å begrense organisasjonsretten til vårt eget forbund, ikke er tema for organisasjonens høyeste organ: kongressen! At selve avtalen er stemplet konfidensiell gjør det ikke umulig å diskutere strategi, tvert i mot bør forankringen være på plass før avtaler som endrer dagens praksis og forståelse innad i LO blir forhandla frem. Dette handler om sentrale veivalg: Er det denne veien FO skal gå og er det dette vi vil?

Det kan være nyttig å ha venner i andre forbund. Mange er kjent med innholdet i den konfidensielle avtalen FOs forbundsledelse og Fagforbundet har framforhandlet. Vi trenger en avtale om verving og organisasjonsretten (at Fagforbundet ikke aktivt skal verve våre medlemmer), Avtalen som ble lagt fram er  skremmende lesning. Klikk på bildene og les selv. Under bakgrunn i avtalen står det at FO og Fagforbundet «….har sammenfallende samfunns og tariffpolitiske interesser» Har vi sammenfallende tariffpolitiske interesser? Det samsvarer i liten grad med signaler gitt fra FOs tillitsvalgte på ulike forhandlingsnivå. Selv har jeg aldri opplevd en sammenfallende tariffpolitikk i B-dels forhandlinger i Spekter (nå Virke). Fagforbundet har et legitimt fokus på ufaglærte og lavtlønte ansatte. Det er ikke sammenfallende med FOs fokus på de med høgskoleutdanning, videreutdanning, klinikere eller de med lederansvar. Påstanden skremmer meg når så mange av minne kollegaer med klinisk godkjenning og mastergrader, melder seg inn i forskerforbundet fordi FO lykkes dårlig tariffpolitisk for dem. FO leder Mimmi Kvisvik deler neppe disse bekymringene når hun i Fontene 02.15. s.27 at «hun mener dette er en god avtale som formaliserer samarbeide, styrker vår innflytelse og bra for rekrutteringen til FO».

Avtalen legger også opp til et; «formalisert samarbeid på alle nivåer i organisasjonen».  I min kontekst på R-BUP samarbeider alle tillitsvalgte godt, og ut fra medlemsmassen har jeg ivaretatt både NTL og Fagforbundets medlemmer i lønnsforhandlinger. Jeg vil derimot ikke ha et formalisert samarbeid. Jeg har sloss mot arbeidsgiveres ønske om at vi skal opptre som hovedsammenslutninger fordi jeg i medbestemmelse vil fremme det sosialfaglige perspektivet, ikke bare det vi har felles med fagforbundet.  Vi skal videre i følge avtalen i tariffpolitikken samarbeide om; «Likelønn: Manglende likelønn er et symptom på manglende likestilling og et hinder for likestilling mellom kjønnene. Forbundene vil samarbeide for å nå likelønn med fokus pi det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, verdsettings diskriminering, lavlønn og øvrige strukturelle forhold som hemmer og fremmer likelønn.» Det er kanskje vel og bra, men det står ikke et ord om støtte til FOs krav om mere lønn til høyskolegruppene, og enda mindre om behovet for mastergrader og avlønning for klinisk kompetanse i kommunene.

Flertallet i FOs landsstyre har som de fleste vet gått inn for en radikal endring av profesjonenes organisatoriske plass i FO. De sier at de vil styrke FO som profesjonsforbund. Samtidig er følgende formulering anbefalt av forbundsledelsen i avtalen med Fagforbundet; «På parallelle nivå i organisasjonen vil det være hensiktsmessig også om yrkesfaglig arbeid» og under «aktuelle områder» kommer i tillegg: «Utdanning –samarbeid om innholdet i relevante utdanninger» I tillegg til etikk, felles arrangementer knyttet til tjenesteområder/fagfelt, og «felles opplæringstiltak og kurstilbud» Det skal ikke mye politisk forståelse til, før dette får ”alarmklokkene” til å kime. Vi har strevd for å få til gode samarbeidsfora internt i FO om utdanningspolitikk, og nå skal vi vende oss til Fagforbundet? Avtaleteksten forundrer og skremmer, og mine venner i Fagforbundet gliser. De er av helt forståelige grunner svært fornøyde. Jeg er glad i Fagforbundet og har vært medlem der før jeg fikk fagutdanningen – vi hadde da en brodd mot forskjeller på ufaglærte, barne- og ungdomsarbeidere og FOs medlemmer. Om jeg trodde at Fagforbundet ville tjene barnevernspedagoger, vernepleiere og sosionomer hadde jeg gjort som over 2000 vernepleiere og mange barnevernspedagoger og sosionomer - meldt meg inn i Fagforbundet. Jeg er for samarbeid med Fagforbundet, men det får være grenser.

Sentrale tillitsvalgte i FO ønsker ikke at det skal gis innsyn i denne avtalen. Selv om saken allerede diskuteres og  ”lever sitt eget liv” forventer jeg at de lar seg provosere over at jeg med dette bidrar til åpenhet om saken. Man skal vanligvis ikke gå ut med opplysninger som er  ”stemplet”  konfidensielt.  Saken er drøftet åpent i landsstyret, omtalt i Fontene, og FO roper selv på uredde stemmer. Jeg å være det. Som tillitsvalgt, medlem og del av kongressdelegasjonen til FO Vestfold, hadde jeg hørt om en samarbeidsavtale med Fagforbundet, men jeg kunne ikke drømme om at den gikk så langt uten at den strategien var godt forankret i FO.

Jeg er rett og slett dundrende uenig i veivalget som gjøres gjennom forslaget til avtale. Avtalen er svært annerledes enn gjeldene avtale om at organisasjonsretten ligger hos FO. Jeg kan ikke forstå annet enn at et slikt veivalg må behandles av kongress, slik leder i FO Hedmark Olav Neerland også etterspør i Fontene nr. 3 s. 18. Jeg ble ikke mindre rystet etter å ha snakket med Landsstyrerepresentanten fra Vestfold. I vedlegg til avtalen lå godkjenningsordninger inne som eksempel på områder FO skal samarbeide med Fagforbundet om. En ordning FO er gitt ansvaret for fordi vi er et profesjonsforbund, som tydelig har skilt FO fra Fagforbundet og gjør FO attraktiv for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere. Nylig har klinisk sosionom Britt Jørgensen og jeg levert et grundig arbeid om ny spesialistordning til FO. Hele innholdet i våre spesialistgodkjenningsordninger betinger at vi skal være barnevernspedagog-, vernepleier- og sosionomspesialister. Vi skal kunne vårt felt, og vår kliniske metode – som alle andre som jobber som terapeuter. Vi skal være tydelige er som spesialister innen vårt fag og metode. Barnevernspedagoger må ta vare på den barnevernfaglige og sosialpedagogiske kompetansen. Vernepleiere må bidra med kunnskap om målrettet miljøarbeid og gjennomgripende utviklingsforstyrrelser. Sosionomer må bidra med kunnskap om levekår, stønads- og trygde- systemet og sitt brede samfunnsvitenskapelige perspektiv. At disse kjerneområdene for våre profesjoner, som vi sliter med å synliggjøre godt nok som det er, skal outsources i en samarbeidsavtale, gjør det nødvendig å stille spørsmål ved om FOs forhandlere mangler forståelse for profesjoner og kampen for vår plass i helsevesenet og som behandlere.

Jeg mener at barnevernspedagoger, vernepleiere og sosionomer trenger et sterkt og slagkraftig FO! Da står ikke kampen om vedtekter, om tilliten til Mimmi Kvisvik som person eller om Ellen Galaasen gjør seg fortjent til tillit fra Mimmi Kvisvik. Den handler om veien videre. FOs utfordringer med å overbevise de mange tusen som ikke velger FO som sitt forbund er ikke ”å gå til sengs” med konkurrenten i Fagforbundet. FO får ikke flere medlemmer ved å svekke profesjonsfokuset gjennom vedtektsendringer, ved å kaste ut de tydeligste profesjonspolitikerne, eller systematisk å peke på en profesjon (barnevernspedagogene) som forklaringen på alt som er galt i FO. Vi må bli en åpen organisasjon som diskuter politikk, hva de sentrale tillitsvalgte står for, ikke tillit til den enkelte. Vi må ha takhøyde for ulike syn, uenigheter og profesjonenes vei framover må avgjøres av profesjonens medlemmer. Prinsipielt viktige saker må avgjøres av Kongressen. For at gode beslutninger skal tas må vi synliggjøre uenigheter i AU, mellom folk, eller mellom profesjonene fram til vedtak fattes.

For å oppnå beslutninger som favner medlemmenes interesser, krever det en god behandlingsmåte som ivaretar FOs mangfold. Spørsmålene må derfor avgjøres på to måter; i alle saker som ikke er spesifikke for en profesjon, avgjøres av kongress eller landsstyret etter en god debatt hvor både flertall og mindretallet syn kommer fram i sakspapirer og i debatten. I profesjonsaker av profesjonens organer og medlemmer. Verden kan leve med at Vernepleiere, Sosionomer og Barnevernspedagoger er forskjellige, fordi deres bidrag til å løses velferdsoppgaver er forskjellig og bidrar sammen til nødvendig tverrfaglighet. Det er bakgrunnen for at vi ikke vil ha en felles utdanning og må fortsette som tre selvstendige profesjoner. FO må jobbe politisk for dette. Flere av de høyskole ansatte sier til Fontene tydelig fra at om vi vraker Ellen og sesjonene svekkes vil ikke FO kunne spille den rollen i forhold til utdanningen vi trenger.

FO må bli tydelig og overbevisende på flere områder. FO skal samarbeide med Fagforbundet, men kan ikke fortsette å skape usikkerhet om FO er forbundet for våre profesjoner. FO skal heller ikke skape usikkerhet om det jobbes for en sammenslåing med Fagforbundet. FO må vise hvordan profesjonene kan styrkes i en tid hvor den sosiale dimensjonen settes under press av byråkrati, individualisering og blåblå markedsdekning. La oss til slutt velge de beste folka, de som tåler uenighet og som bringer oss som profesjonsforbund videre.

Det handler ikke om tillit folkens; det er politikk.

Farvel mitt kjære FO?

Jeg har snart vært medlem av FO i 20 år. Jeg meldt meg inn når jeg byttet jobb fra barnevernet i Tønsberg til BUPA på slutten av 90 tallet. Det var en grunn – jeg trengte en fagforening som tok vare på min profesjon. På BUPA var det sterke krefter som ville bytte miljøterapeuter (barnevernspedagoger) med sykepleiere, og sosionomer med psykologer. Etter mange år i Fagforbundet som hovedtillitsvalgt, føltes det som å komme hjem.

Det var godt å bli en del av et felleskap med noen som var opptatt av at sosialpedagogikken og som så hvor viktig faglig balast den gav til miljøterapien. FO var tydelige på at miljøterapi var noe langt mere enn oppbevaring mellom behandlingstimene og utdeling av medisiner. Den handlet om læring av nye sosiale ferdigheter, mestring av symptomer, og å komme seg tilbake til ungdommens livsarenar;  skole, venner og familie. Det var ikke en kamp kvinne mot mann eller sykepleier mot barnevernspedagog – vi var enige om mye og hadde overlappende kompetanse. Vi var også forskjellige; jeg er ikke opplært i somatiske temaer, medisiner og kropp. Kampen var mot systemet, og om hva som skulle stå i fokus: Ungdommen som pasient eller aktør i egent liv. Vi vant frem og det ble enighet om at 1/3 skulle være sykepleiere (og vernepleiere), 1/3 barnevernspedagoger (barnefaglige), og 1/3 flytende med rom for andre høyskoleutdanning. Vernepleierne ble ansett som vinnerne som både kunne løse helse og sosialfaglige oppgaver, men ikke fult ut erstatte hverken barnevernspedagogens barnefaglige kompetanse, eller sykepleierens helsefaglige kompetanse.

I tillegg til å være fagperson er jeg politikker og et organisasjonsdyr. Jeg fikk tillit som Fos hovedtillitsvalgt i psykiatrien i Vestfold (PIV) og Helse sør. Jeg ble fylkesleder og landsstyre representant fra FO Vestfold. Fagbevegelsen er ingen søndagskole, men det var gøy. Det var rom til å jobbe med utvikling av barnevernspedagogen, sosionomene og vernepleierens identitet i det tverrfaglige koret. Vi slo tilbake forslag om å slå sammen de tre utdanningen, selv om det var tøft å legge press på gamle SV venner som utdanningsminister Tora Aasland (Haug), og statssekretær Kyrre Lekve (se diskusjon i hans blogg). Fag og fagbevegelse er for meg en enhet, og i omstillingsprosesser trenger vi tillitsvalgte som kan sitt fag. Vi trenger både sosionomens brede samfunns og kontekst perspektiv og barnevernspedagogens fokus på barnet i utvikling, og som både aktør og avhengig av sin kontekst i BUP. Vi trenger vernepleierens kunnskap om målrettet miljøarbeid, og utviklingsforstyrrelser. I omstillingsprosessene må behovet belegges både faglig og med hjemmel i hovedavtalen, og min erfaring er at det diffuse sosialfaglige ikke blir tydelig for arbeidsgiver.

Landsstyret i FO var krevende i forrige kongressperiode. Barnevernspedagogen ville videre i sin profesjonsutvikling og ønsket master i sin grunn utdanning. Befringutvalget (NOU 2009:8)  slaktet sosionomene som grunnutdanning for barnevernet og vi fant et vanskelig kompromiss (LS sitt vedtak). Lov om sosialtjenester ble erstattet av folkehelseloven, og sosialt arbeid forsvant inn i NAV. Mange etterlyste et synligere og tøffere FO i profesjonskampen, og de fikk det. Med unntak av kampen for 3 grunnutdanninger kom den først og fremst innad i FO. Kampen sto om hvor mye profesjonene skulle få bestemme over sin egen utvikling i FO, eller i hvor stor grad vi skulle marsjere som arbeidernes enhetsfront. Den forrige FO kongressen i 2010 ble tøff, men FO ble bevart som både fagforening og profesjonsforbund ved at profesjonene beholdt sin representasjon, og de er valgt av kongressen. Alle skrikingsbestemmelser for at ikke to av FOs profesjoner i felleskap skal kunne ta negative beslutninger over en annen profesjon ble beholdt. Barnevernspedagoger og Vernepleiere kan for eksempel ikke sammen beslutte at FOs politikk skal være at Velferdsviterne skal erstatte sosionomer i NAV. Vi som vil ha et FO som et felleskap av tre selvstendige og stolte profesjoner opplevde bred støtte fra FOs grunnplan og kongressens delegater.

Nå før en ny kongress slår det meg at vi kanskje vant vedtakene på kongressen, men ikke kampen om en ukultur i FO eller valgene til ny ledelse (AU). De siste fire årene har vært en katastrofe, med en leder som trakk seg og en ny leder valgt med egen dobbelt stemme. Av de ansvarlige for profesjonene er det bare Ellen Galåsen (bvp) som har holdt hele perioden. Før kongressen har både Lars Smerud (S) og Geir Johannsen (V) som begge har vært under to år i sene verv takket nei til å fortsette som ledere for sine seksjoner (profesjoner). De har begge pekt på ledelsesutfordringer som noe av forklaringen på at de gir seg. Medlemsandelen av våre profesjoner i FO har rast og økonomien er dårligere. Det er grunn til å stille spørsmålet om hva som er galt med FO? FOs medlemsundersøkelse viser at FOs medlemmer mener at yrkesfagligarbeid og profesjonsutvikling er det viktigste. På R-BUP og på konferansene for FOere i psykisk helsevern ble det etterlyst en større tydelighet for både et sosialfaglig og profesjonsfaglig trøkk fra FO. Folk var redde for å bli marginalisert av faglige krefter i helsesektoren og sterkere profesjoner som leger, psykologer og sykepleiere. I kulissene går også en  diskusjon om en felles sosialarbeiderutdanning, i det Jan Storø så treffende kaller samordnings tiåret. Litt fra utsiden fra RBUP ser det ut til at de viktigste diskusjonene og profileringen av verpeleiere og sosionomprofesjonen skjer utfor FO.  Vernepleieren Cato Brunvand Ellingsen som trakk seg som profesjonsleder i FO sin blogg og sosionomene ved organisasjonen «Sosionom reis deg» og deres face book side er de kraftigste talerørene for sine profesjoner. I det perspektivet er det et paradoks at flertallet i FOs landsstyret er mest opptatt av å kvele profesjonene, og svekke deres tydelighet i organisasjonen ved at de skal underordnes landsstyret. Ingen har noen klar analyse av hvordan dette vil slå ut for FOs profilering. Det er bare kampanjen #barnevernspedagog som har vært vellykket fra FO i sosiale medier. 

Jeg treffer FO i mange roller. Jeg er ansvarlig for barnevernspedagogene på R-BUP og tillitsvalgt der. Noe fungerer bra; det er støtte å få til konferanser, godkjenningsordninger og en ny spesialistordning. FO utaler seg som oftest klokt til høringer og departementer, selv om fokuset på den enkelte profesjon er for svakt eller for lite farlig overbevisende. Sosialarbeidere er også stort sett hyggelig folk, og har fokus på både etikk, tverrfaglighet og det som fungerer. Sosialarbeidere kan oppfattes som «snille». Kanskje er det der problemet ligger. Jeg opplever at deler av FO er knuget av en enighetskultur som gjør det vanskelig med uenighet og forskjeller mellom profesjonene. Det oppleves som den nødvendige enigheten i tariffpoltikken og når vi går til streik, har smittet over på profesjonene. Vi finner den i FOs mediestrategi hvor sosionom og forbundsleder skal fronte alle saker; også der det er viktig å løfte frem gode rollemodeller for de andre profesjonene. Vi finner den når landsstyret vil bli de mektige og egenrådige, og deres ønske om å kvele seksjonenes autonomi og svekkelse av sikringsbestemmelser og mandat fra kongressen. Det er ikke mulig å argumentere overbevisende for dette i en tid når medlemmene vil ha tydeligere profesjons politikk!

Vi trenger en organisasjon som ønsker at det er forskjeller på en sosionom og en vernepleier. Vi trenger en organisasjon som støtter barnevernspedagoger i kampen for profesjonsmaster, og for at barnevernfokuset må ligge til grunn gjennom alle tre årene. Vi må tørre å stille spørsmålet om vi har en leder som klarer å få de tusen blomster til å blomstre, ikke til å visne eller trekke seg og gi opp sitt engasjement i FO. Mimmi Kvisvik har vært leder eller nestleder og hatt medansvar gjennom alle konfliktene de siste 8 åra. Jeg har trappet ned, men skal på kongressen som observatør og vararepresentant. Jeg er spent på om kongressen kan bringe FO videre i en tid med press på både profesjoner og vårt felles sosialfaglige perspektiv. Jeg drar ditt litt desillusjonert. Jeg orker ikke fire nye år hvor profesjonene ikke får blomstre, og hvor strategien er å peke på barnevernspedagogene som FOs problem. Jeg får henvendelser fra folk med faglig tyngde som vil lage en ny organisasjon for barnevernspedagoger, både i og utenfor FO. De sier de har gitt opp FO og at de ikke gidder mer

.

 

Så langt forsøker jeg å holde fast på at FO er best. Samtidig er jeg desillusjonert; og sikker på en ting. Dersom jeg ikke er sikker på at det er barnevernspedagoger som har siste ordet i utviklingen av min profesjon, finner jeg meg et annet sted for mitt engasjement for fag og profesjon. Det FO som flertallet i landsstyret nå ønsker er ikke et FO som kan forsvare tittelen profesjonsforbund. Jeg synes den tanken er trist, men FO er en demokratisk organisasjon som vil fine sin vei videre med eller uten plass for min stemme.