Farvel mitt kjære FO?

Jeg har snart vært medlem av FO i 20 år. Jeg meldt meg inn når jeg byttet jobb fra barnevernet i Tønsberg til BUPA på slutten av 90 tallet. Det var en grunn – jeg trengte en fagforening som tok vare på min profesjon. På BUPA var det sterke krefter som ville bytte miljøterapeuter (barnevernspedagoger) med sykepleiere, og sosionomer med psykologer. Etter mange år i Fagforbundet som hovedtillitsvalgt, føltes det som å komme hjem.

Det var godt å bli en del av et felleskap med noen som var opptatt av at sosialpedagogikken og som så hvor viktig faglig balast den gav til miljøterapien. FO var tydelige på at miljøterapi var noe langt mere enn oppbevaring mellom behandlingstimene og utdeling av medisiner. Den handlet om læring av nye sosiale ferdigheter, mestring av symptomer, og å komme seg tilbake til ungdommens livsarenar;  skole, venner og familie. Det var ikke en kamp kvinne mot mann eller sykepleier mot barnevernspedagog – vi var enige om mye og hadde overlappende kompetanse. Vi var også forskjellige; jeg er ikke opplært i somatiske temaer, medisiner og kropp. Kampen var mot systemet, og om hva som skulle stå i fokus: Ungdommen som pasient eller aktør i egent liv. Vi vant frem og det ble enighet om at 1/3 skulle være sykepleiere (og vernepleiere), 1/3 barnevernspedagoger (barnefaglige), og 1/3 flytende med rom for andre høyskoleutdanning. Vernepleierne ble ansett som vinnerne som både kunne løse helse og sosialfaglige oppgaver, men ikke fult ut erstatte hverken barnevernspedagogens barnefaglige kompetanse, eller sykepleierens helsefaglige kompetanse.

I tillegg til å være fagperson er jeg politikker og et organisasjonsdyr. Jeg fikk tillit som Fos hovedtillitsvalgt i psykiatrien i Vestfold (PIV) og Helse sør. Jeg ble fylkesleder og landsstyre representant fra FO Vestfold. Fagbevegelsen er ingen søndagskole, men det var gøy. Det var rom til å jobbe med utvikling av barnevernspedagogen, sosionomene og vernepleierens identitet i det tverrfaglige koret. Vi slo tilbake forslag om å slå sammen de tre utdanningen, selv om det var tøft å legge press på gamle SV venner som utdanningsminister Tora Aasland (Haug), og statssekretær Kyrre Lekve (se diskusjon i hans blogg). Fag og fagbevegelse er for meg en enhet, og i omstillingsprosesser trenger vi tillitsvalgte som kan sitt fag. Vi trenger både sosionomens brede samfunns og kontekst perspektiv og barnevernspedagogens fokus på barnet i utvikling, og som både aktør og avhengig av sin kontekst i BUP. Vi trenger vernepleierens kunnskap om målrettet miljøarbeid, og utviklingsforstyrrelser. I omstillingsprosessene må behovet belegges både faglig og med hjemmel i hovedavtalen, og min erfaring er at det diffuse sosialfaglige ikke blir tydelig for arbeidsgiver.

Landsstyret i FO var krevende i forrige kongressperiode. Barnevernspedagogen ville videre i sin profesjonsutvikling og ønsket master i sin grunn utdanning. Befringutvalget (NOU 2009:8)  slaktet sosionomene som grunnutdanning for barnevernet og vi fant et vanskelig kompromiss (LS sitt vedtak). Lov om sosialtjenester ble erstattet av folkehelseloven, og sosialt arbeid forsvant inn i NAV. Mange etterlyste et synligere og tøffere FO i profesjonskampen, og de fikk det. Med unntak av kampen for 3 grunnutdanninger kom den først og fremst innad i FO. Kampen sto om hvor mye profesjonene skulle få bestemme over sin egen utvikling i FO, eller i hvor stor grad vi skulle marsjere som arbeidernes enhetsfront. Den forrige FO kongressen i 2010 ble tøff, men FO ble bevart som både fagforening og profesjonsforbund ved at profesjonene beholdt sin representasjon, og de er valgt av kongressen. Alle skrikingsbestemmelser for at ikke to av FOs profesjoner i felleskap skal kunne ta negative beslutninger over en annen profesjon ble beholdt. Barnevernspedagoger og Vernepleiere kan for eksempel ikke sammen beslutte at FOs politikk skal være at Velferdsviterne skal erstatte sosionomer i NAV. Vi som vil ha et FO som et felleskap av tre selvstendige og stolte profesjoner opplevde bred støtte fra FOs grunnplan og kongressens delegater.

Nå før en ny kongress slår det meg at vi kanskje vant vedtakene på kongressen, men ikke kampen om en ukultur i FO eller valgene til ny ledelse (AU). De siste fire årene har vært en katastrofe, med en leder som trakk seg og en ny leder valgt med egen dobbelt stemme. Av de ansvarlige for profesjonene er det bare Ellen Galåsen (bvp) som har holdt hele perioden. Før kongressen har både Lars Smerud (S) og Geir Johannsen (V) som begge har vært under to år i sene verv takket nei til å fortsette som ledere for sine seksjoner (profesjoner). De har begge pekt på ledelsesutfordringer som noe av forklaringen på at de gir seg. Medlemsandelen av våre profesjoner i FO har rast og økonomien er dårligere. Det er grunn til å stille spørsmålet om hva som er galt med FO? FOs medlemsundersøkelse viser at FOs medlemmer mener at yrkesfagligarbeid og profesjonsutvikling er det viktigste. På R-BUP og på konferansene for FOere i psykisk helsevern ble det etterlyst en større tydelighet for både et sosialfaglig og profesjonsfaglig trøkk fra FO. Folk var redde for å bli marginalisert av faglige krefter i helsesektoren og sterkere profesjoner som leger, psykologer og sykepleiere. I kulissene går også en  diskusjon om en felles sosialarbeiderutdanning, i det Jan Storø så treffende kaller samordnings tiåret. Litt fra utsiden fra RBUP ser det ut til at de viktigste diskusjonene og profileringen av verpeleiere og sosionomprofesjonen skjer utfor FO.  Vernepleieren Cato Brunvand Ellingsen som trakk seg som profesjonsleder i FO sin blogg og sosionomene ved organisasjonen «Sosionom reis deg» og deres face book side er de kraftigste talerørene for sine profesjoner. I det perspektivet er det et paradoks at flertallet i FOs landsstyret er mest opptatt av å kvele profesjonene, og svekke deres tydelighet i organisasjonen ved at de skal underordnes landsstyret. Ingen har noen klar analyse av hvordan dette vil slå ut for FOs profilering. Det er bare kampanjen #barnevernspedagog som har vært vellykket fra FO i sosiale medier. 

Jeg treffer FO i mange roller. Jeg er ansvarlig for barnevernspedagogene på R-BUP og tillitsvalgt der. Noe fungerer bra; det er støtte å få til konferanser, godkjenningsordninger og en ny spesialistordning. FO utaler seg som oftest klokt til høringer og departementer, selv om fokuset på den enkelte profesjon er for svakt eller for lite farlig overbevisende. Sosialarbeidere er også stort sett hyggelig folk, og har fokus på både etikk, tverrfaglighet og det som fungerer. Sosialarbeidere kan oppfattes som «snille». Kanskje er det der problemet ligger. Jeg opplever at deler av FO er knuget av en enighetskultur som gjør det vanskelig med uenighet og forskjeller mellom profesjonene. Det oppleves som den nødvendige enigheten i tariffpoltikken og når vi går til streik, har smittet over på profesjonene. Vi finner den i FOs mediestrategi hvor sosionom og forbundsleder skal fronte alle saker; også der det er viktig å løfte frem gode rollemodeller for de andre profesjonene. Vi finner den når landsstyret vil bli de mektige og egenrådige, og deres ønske om å kvele seksjonenes autonomi og svekkelse av sikringsbestemmelser og mandat fra kongressen. Det er ikke mulig å argumentere overbevisende for dette i en tid når medlemmene vil ha tydeligere profesjons politikk!

Vi trenger en organisasjon som ønsker at det er forskjeller på en sosionom og en vernepleier. Vi trenger en organisasjon som støtter barnevernspedagoger i kampen for profesjonsmaster, og for at barnevernfokuset må ligge til grunn gjennom alle tre årene. Vi må tørre å stille spørsmålet om vi har en leder som klarer å få de tusen blomster til å blomstre, ikke til å visne eller trekke seg og gi opp sitt engasjement i FO. Mimmi Kvisvik har vært leder eller nestleder og hatt medansvar gjennom alle konfliktene de siste 8 åra. Jeg har trappet ned, men skal på kongressen som observatør og vararepresentant. Jeg er spent på om kongressen kan bringe FO videre i en tid med press på både profesjoner og vårt felles sosialfaglige perspektiv. Jeg drar ditt litt desillusjonert. Jeg orker ikke fire nye år hvor profesjonene ikke får blomstre, og hvor strategien er å peke på barnevernspedagogene som FOs problem. Jeg får henvendelser fra folk med faglig tyngde som vil lage en ny organisasjon for barnevernspedagoger, både i og utenfor FO. De sier de har gitt opp FO og at de ikke gidder mer

.

 

Så langt forsøker jeg å holde fast på at FO er best. Samtidig er jeg desillusjonert; og sikker på en ting. Dersom jeg ikke er sikker på at det er barnevernspedagoger som har siste ordet i utviklingen av min profesjon, finner jeg meg et annet sted for mitt engasjement for fag og profesjon. Det FO som flertallet i landsstyret nå ønsker er ikke et FO som kan forsvare tittelen profesjonsforbund. Jeg synes den tanken er trist, men FO er en demokratisk organisasjon som vil fine sin vei videre med eller uten plass for min stemme.