En sak har opptatt meg lenge – pasienter trenger hjelp med
sine liv, ikke bare med sin kropp. Det gjør at barnevernspedagoger, sosionomer
og vernepleiere er viktig i helsevesenet. Dette enten vi tenker på ruspasienter, de
som sliter psykisk eller for den sak skyld når fysisk sykdom setter livet på
strekk. Betydningen av våre perspektiver i BUP sektoren har Sofie Normann : Vi må se hele barnet. Fontene, 2009. Nr. 3) og
Britt Jørgensen og jeg tidligere skrevet fagartikler om.
Lenge har vi følt at vi ikke har samme verdi som de andre i helsevesenet.
Barnevernspedagoger og sosionomer får ikke autorisasjon som sosialarbeidere.
Sosialfaglige stillinger i BUP gjøres om til psykologstillinger, og vi får ikke
leger ha selvstendig behandlings ansvar de fleste steder. I de siste ukene har
det kommet fram at HELFO ikke lenger vil at vi skal få samme refusjon som leger,
radiografer, sykepleiere mfl. i russektoren, sykehus og voksen psykiatrien. De
skal med andre ord bli dyrere for helsetjenesten å ansette oss som behandlere
en psykologer eller sykepleier. Mange i fagfeltet er med god grunn redde for at
skal bli spikerne i kisten for den sosialfaglig kompetansen selv om alle er
enig i at mennesker (og pasienter) må forstås som biopsykososiale vesener. Vi
skal bare få refundert en egenandel på 52 kr (voksenpsykiatrisk poliklinikk,
ruspoliklinikk) og 79 kr (psykiatrisk ungdomsteam) Leger, psykologer og sykepleiere
får kr 315 kroner. I et helsevesen preget av sterk økonomisk styring og bedriftsøkonomisk
tankegang er jeg redd for at dette vil bli spikeren i kista for russektoren som
en spesialisert sosialtjeneste og for sosialfaglig hjelp i voksenpsykiatrien.Siden BUP heldigvis ikke tar egenandeler så er vi ikke rammet – denne gangen FO har sendt brev om dette til Helse- og omsorgsdepartementet, men ikke fått svar .
Jeg lurer på hva Bent Høye og Erna Solberg tenker om dette? Er det den satsingen
på psykisk helse vi ble lovet?
Politikere vil ha bred og sammenhengende hjelp – helsebyråkratene vil ha leger og psykologer
Overordnede føringer for feltet peker på tverrfaglighet og
faglig forsvarlighet, og er i liten grad opptatt av profesjoner utover dette. I
stor (men varierende grad) peker de også på betydningen av sosialarbeid (men
bruker ofte ikke det begrepet); som pårørende arbeid, nettverk, arbeid med
bolig/arbeid og barnas situasjon.
Det oppstår derfor ofte en dobbelt kommunikasjon mellom politiske
signaler og praksis. Veilederen for selvmord er et godt eksempel: "Helsepersonell som skal vurdere selvmordsrisiko, må ha
tilstrekkelig kompetanse til å vurdere selvmordsrisiko og eventuelt iverksette
adekvate tiltak i denne forbindelse.13 Basert på de faglige kompetansekrav som
ligger i utdanning til lege og psykolog, mener Sosial og helsedirektoratet at
disse yrkesgruppene i utgangspunktet vil være kvalifisert til å gjøre vurderinger
av selvmordsrisiko. Det kan likevel for disse gruppene være nødvendig med
opplæring i selvmordsrisikovurdering avhengig av den enkeltes erfaring og
faglige bakgrunn. Når det gjelder spørsmålet om annet helsepersonell kan foreta
vurdering av selvmordsrisiko, vil det bero på en vurdering av deres reelle
faglige kvalifikasjoner. Hvilken fagbakgrunn vedkommende har, erfaring og
etterutdanning vil ha betydning for hvem som rutinemessig kan foreta slike
vurderinger. Dersom annet personell har tilstrekkelig kompetanse vil de kunne
gjøre vurderinger av selvmordsrisiko. Viktig i denne sammenheng er virksomhetens
ansvar for å legge til rette slik at tjenesteutøvelsen er forsvarlig. Man bør
være oppmerksom på at kravet til kvalifikasjoner vil kunne være annerledes i en
øyeblikkelig hjelp situasjon. Hvor hjelp er påtrengende nødvendig er
helsepersonell forpliktet til å yte «den helsehjelp de evner» for å avhjelpe
situasjonen".
Som teksten viser kan det gjøres av oss (vi er
helsepersonell i kraft av ansettelsen jfr. Lov om helsepersonell § 3 2. punkt ). Problemet oppstår et annet sted; i arbeidsgiver og delvise helsetilsynets
tolkning av veileder/loven: Hos meg er forsvarlighetskravet tolket til lege og
psykolog spesialist. I forhold til det daglige arbeide er dette tross alt en
pølse i slakte tiden; det er alltid lurt å være to i disse vanskelige
vurderingene.
Det som kanskje er det store problemet er det som kalles
selvstendig behandlingsansvar. Her
legger veilederne for BUP poliklinikker opp til tverrfaglighet og den peker også på våre profesjoner. I tilsyn fra helsetilsynet er det kommet krav
om at alle skal ha pasientansvarlig lege eller psykolog. Det er f.eks hos meg
blitt tolket videre til at vi ikke har selvstendig behandlingsansvar. En ting er at vi ikke får sette diagnoser
alene, men streng tatt skal behandlingsplaner, manglende framgang i
behandlingen og avslutninger bestemmes av pasientansvarlig. Igjen er dette ofte
et praktisk problem som løses mellom folk, men opplevelsen av faglig
underordning er ubehagelig og ikke minst får det arbeidsgiver til gjøre om
sosionom stillinger til psykologstillinger fordi de kan gjøre alt (også teste).
Noe av det samme skjer i rusfeltet – når det blir mer og mer poliklinisk
behandling. Et siste moment er at også «konkurrerende» profesjoner som
sykepleier lærer seg de kliniske metodene som kommer fra våre profesjoner som
familieterapi, nettverksterapi mv. De får neppe den sosialfaglig dybden, men en
sett fra arbeidsgiver behagelig dobbelt kompetanse som både kan styre piller og
jobbe med nettverk.
Hva som faktisk skjer variere (i alle fall fram til HELFO
når tar et økonomisk ballegrep på oss). Ambulant terapi og nedleggelse av
døgnplasser fører både til færre stillinger for våre, men samtidig til flere
barnevernspedagoger og vernepleiere i poliklinikkene. I de enkelte
poliklinikkene er det svært ulik kultur og opptatthet av tverrfaglighet og vår
kompetanse – så noen steder er det bra med sosialfaglig kompetanse – andre
steder er det nesten borte.
Helsegjøring av sosiale vansker og samhandlings reformen.
Den store utfordringen som ligger bak er etter mitt syn er
den politiske prosessen knyttet til at flere og flere sosiale problemer gjøres
om til helse. Rusreformen var det første eksemplet på dette (på godt og vont).
I BUP og VOP har det fått utslag i at spesialist helsetjeneste (sykehus) står i
stadig sterkere fokus. Det gjør at diagnoser og den biopsykologiske paradigme
står sterkere. Barna og pasientene skal utredes og diagnostiseres, får
evidensbasert behandling (etter modell av medisinutprøving), og overføres til
kommunene. Det har vært diskutert om DPSer egentlig ikke er på kommunalt nivå.
Det å jobbe med livsmestring, sosiale ferdigheter, omsorg, bolig, arbeid,
kontakt med NAV, nettverk er ikke en spesialisthelsetjeneste oppgave. En del av
ledende kliniske sosionomene og mange i feltet ser denne
utviklingen og tenker at framtiden (særlig om samhandlingsreformen blir
gjennomført i psykiatrien) er i kommunene. I rusfeltet er det så langt jeg ser
det samme som skjer, selv om det også skal være en spesialisert sosialtjenesten
(f.eks ruskollektivene).
En utfordring til denne strategien er om kommunene ønsker
oss: Psykologene har hat en vellykket kampanje for kommune psykologer – og
feier i disse dager stolt at regjeringen har videreført og styrket denne satsingen.
I skolen og andre steder er fokuset på f.eks helsesøster tjenester hvor vi faktisk
ikke er. Et siste skjær i denne sjøen er at kommunen mangler tradisjon og
penger til å utdanne klinikere. Uten en sterk profesjons forening med etablerte
spesialist ordninger (som leger og psykologer) kan bli vanskelig i fremtiden å
utdanne sosialfaglige terapeuter. Jeg er
ikke sikker på hvor lagt jeg skal trekke dette poenget, men det har slått meg sosialtjeneste
loven er borte – og erstattet av kommunehelsetjeneste loven og folkehelse …
Jeg er også bekymret for en spesialisthelsetjeneste uten
våre perspektiver. Psykososiale belastninger som vold/overgrep (traumer),
omsorgssvikt, fattigdom og marginalisering er viktig. Både som
differensialdiagnostikk vurdering (ift. ADHD; ikke bedre forklart av), som
utløsende og opprettholdende faktorer (økonomiske bekymringer, fattigdom arbeidsløshet
fører til selvmord/depresjon). Vi trengs også i en «nedskalert» psykiatri fordi
kontekst er av stor betydning for vurderinger, og for å klare å kunne gi god
helsehjelp. Vi er yrkesgruppene som jobber med det sosionomene kaller «terapeutiske
systemarbeid». De som har størst helseproblemer knyttet til rus og psykiatri er
samfunnets marginaliserte grupper. De er ikke så godt tilpasset
spesialisthelsetjeneste; dels fordi de glemmer timeavtaler, ikke har råd til
bussen, ikke orker/makter selv å koordinere hjelpetilbudet og ofte trenger
hjelp fra mange (barnevern, nav, psykiatri, somatisk sykehus). Det er
systematiske forskjeller i hvem som ikke får hjelp f.eks. kommer de med lav
sosioøkonomisk status, barnevernsbarn og etniske minoriteter dårlig ut. Barrièrene er både
praktiske, kulturelle og handler om evne til å formulere vanskene så de passer
til tjenestenes språk. Derfor begrepet terapeutisk system arbeid, og det trekker
veksler på både vår grunnlags kunnskap (personen-i-situasjonen, barnet i kontekst,
og psykisk utviklingshemming med psykisklidelser), og handlings kunnskap i møte
og endringsarbeid med samfunnets utslåtte og marginaliserte grupper. Min og
R-BUPs studenters erfaring er at barnevernspedagoger, og sosionomer får de mest komplekse sakene med
fattigdom, flere generasjons problemer, foreldre konflikter og «umulige» unger
og foreldre. Kort sagt de som ikke passer inn; som er for sinte, for
uregulerte, kaotiske og som ikke passer inne i evidensbaserte
behandlingsmodeller.
I disse dager er det også kommet en forsknings rapport som
slår fast de vi alltid har vist; omsorgssvikt fører til uførhet. I det
perspektivet er det sykt å tenkte seg et helsevesen uten barnevernspedagoger og
sosionomer som nettopp er utdannet til å jobbe med dette.
Hva er våre unike bidrag i poliklinikkene
Et av våre problemer er at vår profesjons dannelse som
semiprofesjoner, med vekt på praktisk handling og ferdigheter (Applied arts som det så godt sies på engelsk),
og FOs litt ullene bruk av sosialfagene. Vi har lav artikulert kunnskap om våre
perspektiver og bidrag. Jeg har sagt noe om de over, men tenker også at vi har
helt unike bidrag i feltet.
Det er også et problemene at vi behersker mange metoder, men deler de med alle. Det er også en tendens i fagfeltene: Behandlings arbeidet kan utøves av alle (som kognitiv-, familie-, rus-, PMTO-, Websters Stratton-, ICDPterpeut osv). Utredningen er det derimot dels profesjons spesifikke (testing, medisinske undersøkelse). Mange tester/utredning metoder er selvfølgelig mulig for alle å lære seg, men ingen er det bare vi som kan ……. Våre metoder er de brede og allmenne som livsforms intervjuet, anamnesen, eller Kvellos utredning av omsorgssvikt for den saks skyld. Derfor er det lett å tenke at andre profesjoner med både diagnostisk/utrednings kompetanse kan også gjøre våre – og de kan lære seg våre terapeutiske metoder som familieterapi mv… Nå er det systematiske forskjeller i valg av metoder, med mye av våre i familieterapi, og kognitiv – men få i individuell terapi og barne terapi. Leger og psykologer velger ganske sjelden familieterapi på R-BUP, så et perspektiv i diskusjonen om vår plass i helsevesent er også at vi risker at familie- og nettverk terapien svekkes og forsvinner med oss.
Hva er våre profesjoners unike bidrag?
Jeg starter med de jeg kjenner innenfra;
barnevernspedagogene, før jeg tenker litt rundt de to andre profesjonen i feltet.
Her bør FOs seksjonsråd gjøre en jobb så vi i dette feltet kan framstå som
tydelige med alle tre profesjonens innenfra perspektiv.
Barnevernspedagogene:
Tyngdepunkt; Kunnskap om barn, omsorgssvikt og barn som
aktører – avhengige men også aktive skapere av sin verden.
Særlig ansvar: Vilje til og ansvar for å se omsorgssvikt og
alvorlige atferdsvansker, kunnskap om barnevernet som system og arbeidsfelt.
Sosialpedagogisk kunnskap om betydningen av og læring av sosiale ferdigheter som
en del av terapi. Barnevernspedagogene bidrar også ofte med aktivitets og samhandlings kunnskap
inn i terapeutiske metoder som rollespill og dukker i familieterapien.
Miljøterapeutisk kompetanse; er også viktig i poliklinikk
ikke minst for de som ikke nyttiggjør seg polikliniske samtaler; som ambulant
terapi, men også hjemme hos, på skolen eller cafe terapi.
Sosionomer:
Tyngdepunkt: Samfunnsforholdenes betydning for uhelse.
Terapeutisk systemarbeid (se over), arbeid med utsatt grupper som etniske
minoriteter, enslige forsørger, og barnevernsbarna.
Særlig ansvar: Sosioøkonomisk forhold og betydningen av de
for helseplager, og arbeid med dette (sykehus sosionomer). Har nok også mye av
denne samme barneverns kompetansen som barnevernspedagogene – men litt mer
avhengig av arbeidserfaring.
Erfaringen med system arbeid og tenkning gjør at utarbeidelse
av individuell plan, rettigheter i forhold til NAV med videre er et unikt og
nødvendig bidrag – jfr, alle Nav historier om når det glepper. Dette er langt på vei sosionomens særlige ansvar.
Sånn sett beskriver sykehus sosionomene godt sin spesielle kompetanse.
Vernepleiere:
Tyngdepunkt: Kunnskap om utviklingshemninger og
habilitering. Sosialpedagogisk kunnskap særlig om målrettet miljøarbeid – systematikk i oppfølgingen av de som
trenger det. Dobbelt kompetansen helse og sosialarbeidere er unik, men litt
vanskelig også fordi sykepleiere vil har mer av helsefags kompetansen – de
fleste av vernepleieren R-BUP tenker ikke at de i utgangspunktet har nok
medisinsk/medisin kompetanse til at de kan håndtere medisinerings ansvar i
psykisk helse arbeid, men det er også litt avhengig av arbeidserfaring.
Særlig ansvar: Terapeutisk arbeid med de som har betydelige
kognitive svikt, men er også helse og sosialarbeidere, og har derfor også en
overlappende kompetanse med særlig barnevernspedagogene:
Miljøterapeutisk kompetanse; er også viktig i poliklinikk
ikke minst for de som ikke nyttiggjør seg polikliniske samtaler; som ambulant
terapi, men også hjemme hos, på skolen eller cafe terapi.
Cato Ellingsens blogg vernepleieren gir etter mitt syn et
godt bilde på dere spesielle bidrag og ansvar.
Vi må reise oss og sloss.
Etter rusrådet så hva som var i ferd med å skje ble sosionomene
forbanna og starta grasrot organisasjonen «Sosionom reis deg» FO har også sent
brev til helsedepartementet, og har gjort litt av jobben sin som profesjons
forbund. Problemet er ikke at FO ikke gjør noe (som en del fortvila sosionomer
tenker), men at det å være tydelig på profesjonenes særtrekk er farlig. Kanskje
ikke så rart etter at barnevernspedagogene ble sabla ned i forrige kongress
periode, og betydelig internt bråk de siste årene. Dessverre tror jeg at
strategien er feil. Som barnevernspedagog trenger jeg en fagforening som sloss
for meg og mine perspektiver – det er det ingen andre som kan. Derfor unner jeg
sosionomene det samme, og håper at FOs leder og sosionomene sjef leder forseksjonsrådet for sosionomer i FO, Lars Semmerud skjønner at FO må støtte dette
med hele sitt hjerte. FOs eksistensberettigelse er som et profesjonsforbund for
tre stolte profesjoner. Ikke for vår egen del men fordi helsevesenet og
pasienter trenger oss.
Uansett er FO et fellesskap av barnevernspedagoger,
sosionomer og vernepleiere, og vi trenger alle å reise oss. Jeg trur fortsatt
at det beste er at vi gjør det både som grasrots opprør og gjennom en organisasjon
som både fronter det som felles og det som er særegent.