Rituell omskjæring av gutter.

Klassekampen snakker om splittelse i SV, og VGs leder sier at «Det vil i praksis gjøre det svært vanskelig å være jøde i Norge». De som mener at foreldre fortsatt skal få lov, begrunner det i religionsfrihet, hensynet til særlig jøder og at det medisinske inngrepet er lite.

Jeg er en sterk tilhenger av religionsfrihet, og det er ingen tvil om at religiøse ritualer en viktig del av alle regioner, enten vi snakker om å ta vann på hodet eller å skjære av forhuden. Religiøse ritualer er menneskeskapt og derved i utvikling. Vi har slutta å steine folk, og få er for dødsstraff for onani (at det er vanskelige å onanere er dog en begrunnelse for omskjæring av gutter). Når Jehovas vitner nekter barn blodoverføring, skal barnevernet overta omsorgen så barnet får nødvendig medisinsk behandling. Eksemplene på endring og forbud mot religiøse praksiser er mange. For jenter brukes begrepet kjønnslemlestelse og loven sier: «Den som utfører et inngrep i en kvinnes kjønnsorgan som skaderkjønnsorganet eller påfører det varigeforandringer, kan nå straffes med inntil seks års fengsel». Det er flere typer omskjæring, og alle uavhengig av medisinske skade, er forbudt om de varige. Forbudet gjelder uavhengig av kvinnes alder og om hun samtykker. Det er med andre ord svært få som mener at alle religiøst begrunnede praksiser skal være lov.

Mitt syn er at dette må legges til grunn for diskusjonen om gutters kropp og kjønnsorgan. Det viktigste argumentet for meg, er at endringen er varig. Foreldre får i norge lov til å påføre guttekroppen en varig endring som knytter barnet til foreldrenes religion. Når et barn i Norge fyller 15 år, er de religiøst myndig. Jeg har i hele mitt liv jobbet terapeutisk med barn og unge. Jeg har truffet barn som har endret religion eller brutt med sine foreldre, som har opplevd det som en dyp krenkelse at foreldrene har merket dem for livet – og knyttet dem til sin religion for alltid.  Jeg er usikker på om omskjæringen alene har ført til at de har fått traumelidelser – for de har kommet fra svært fundamentalistiske og autoritære familier. De er sikre på at det har gjort det mye tøffere å bli ferdig med overgrepene. De blir minnet på det hver gang de har sex eller tisser. Min argumentasjon kunne stoppet her. For meg er det en viktig verdi at foreldrene ikke har rett til å påføre et barn som ikke kan samtykke en varig religiøst eller kulturelt begrunnet endring av barnets kropp. Her taler religionsfrihets argumentet for en aldersgrense. Foreldre har ikke religionsfrihet til å varig påføre barnet et religiøst merke - barn har også regionsfrihet. Sånn sett er mitt syn at SVs må gå lenger enn en aldersgrense – vi bør gå inn for at forbudet mot kjønnslemlestelse skal gjelde både gutter og jenter.

Dessverre har diskusjonen vært preget av å redusere diskusjonen om barnets rett til å ikke få sin kropp varig endret uten egent samtykke, til en diskusjon om at det i grunnen er ganske ufarlig. Det er mange kunnskaps- og forskningsoppsummeringer som spriker om graden av risiko. Det har vært debattert i det norske og amerikanske legemiljøet med ulike konklusjoner. Jeg har lest mange artikler, og ikke sett noen som hevder at det er ufarlig. At medisinsk forskning spriker og diskuteres er bra – men vanskelig for legfolk å vurdere. Jeg velger å støtte meg til barneombudet og barnelegeforeningen som begge sier nei. Alle kutt i menneskekroppen, også kirurgi, innebærer en fare forinfeksjoner og komplikasjoner, ikke minst i urinveiene. Et av argumentene for å utføre kutting i guttenes tiss på sykehus, er å lindre smerte. All bruk av bedøvelsesmidler og narkoser (brukes ikke i Norge) innebærer en risiko. Derfor har ikke foreldre i Norge rett til å bestemme at et barn skal opereres, men de kan samtykke om operasjonen er medisinsk begrunnet.  For kosmetiske operasjoner må en vente til barnet selv kan samtykke. En kan mene mye om omskjæring, men få mener at det er medisinsk begrunnet. Foreldre lov til samtykke til dette kosmetiske inngrepet. Derfor har Norge en egen lov om «om rituell omskjæring avgutter».

Siden loven kom har kunnskapen om traumer økt betydelig. Vi veit at kroppen husker smerter, særlig hos små barn. Det er vanskelig å gi god smertelindring til babyer som ikke kan si fra. Derfor er jeg bekymret for at mye av de seksuelle vanskene som rapporteres om kan komme fra smerten som liten. Ellers er også forhuden som fingertuppene svært følsom – det er mange grunner til at dette både er risikabelt og et unødvendig inngrep.

Et siste argument som brukes både av flertallet i SVs sentralstyret og av VG, er at det blir umulig for jøder å bo i Norge. At de mest religiøse og ortodokse vil føle seg krenket er nok sant. Samtidig må det veies mot å stå for barnets rett til å bestemme over egen kropp og religion siden inngrepet er varig. Dette er heller ikke en særnorsk diskusjon. Liberale jøder har lage talternative ritualer, og den danske sjefsrabbineren sa når han ble presset på dansk tv, at jødiske foreldre kan velge å la være.  Jeg ser at vi tråker på dype religiøse følelser, men på tross av det på at jeg ikke kan akseptere annet enn at barnets rettigheter må ligge til grunn for norsk lov for både jenter og gutter.

Dette er sak der det ikke er lett å finne et kompromiss. To verdier som vektes ulikt står mot hverandre. Foreldrenes religionsfrihet står mot barnets rett til selv å bestemme over egen kropp og religion når det blir gammelt nok. Jeg har alltid sloss for barns selvbestemmelse, autonomi, og kan ikke akseptere at den krenkes i religionens eller kulturens navn.

Barn som brikker i et spill

I forrige uke var jeg på et skolemøte. Der var det to bekymrede foreldre, en positiv lærer og en sosiallærer. Tema var en gutt som skapte styr i klassen, men fungerte bra hjemme og på fotballen. Han var både sårbar, omsorgsfull, prestasjonsorientert og ganske smart. Etter en del utforskning fra meg ble det store spørsmålet: Belønning virker ikke på han, hva skal vi gjøre?

Læreren virket hyggelige, og skolen jobbet med trivsel og “tok ansvar”. De delte ut advarsler (gulekort) ved uønska adferd og bra kort ved god.  Jeg er litt redd for at jeg har fått PMTO og helskole ART allergi, men det slo meg at de hadde glemt det viktigste: Hva var denne guttens behov, deltagelse og forståelse av sin verden. Hvordan ser lærenes handlinger ut fra hans perspektiv? Til meg sa gutten at det var urettferdig når han fikk advarsler eller ikke fikk bra korta. Han er sårbar for kritikk og nederlag. Hans rolle i klassen er klovn og tøffing, og synes det var vanskelig å endre på den. Han ville være best og “hata” å ikke få til. Matte timer gikk bra, men det ble mye tull i norsktimene. Lesingen gikk ikke så greit. Vi ble ening om å ta noen samtaler med han og læren for å se om vi kunne få til et samarbeid om ikke å tulle så mye (eller utagere som skolen kaller det). 

Det skal ikke stikkes under en stol at jeg er skeptisk til mye av den adferds orienterte og program baserte tilnærmingen til barn som sliter sosialt (eller har atferdsvansker som det heter i dag).  Programmer er bra for forskning, de hjelper til med å lære terapeuter eller lærere hva de skal gjøre, og det ligger gode ider og teknikker i alle programmer. Det er bare et stort problem når de tas i bruk. De har innbygget en gruppe nivå feil. Det som virkelig ble prentet inn i meg på barnevernslinja var at kunnskap på gruppe nivå ikke er gyldig for det enkelte individ. Det er ikke mulig og ikke lov å slutte fra kunnskapen om problemene til barn av psykisk syke til det enkelte barnet. Det er like lite lov å slutte fra et program har effekt på en gruppe av barn til at hjelper akkurat Per og Kari.

Lærere gjør en jobb som står stor respekt av. Det er ikke lett å gi alle elevene den individuelle tilpasningen de har krav på, eller å se den enkelte. Svært få lærere har stor kunnskap om adferdsanalyse, sosiallæringsteori, sosialpedagogikk, omsorgssvikt, psykiske vansker eller evidensbasert praksis. Det skal de heller ikke være eksperter på – jobben deres er å være gode på lære ungene kunnskapen de trenger. Problemet oppstår når skolen fylles av metoder utviklet innenfor disse vitenskapelige tenkesettene (paradigmene), som helskoleart i Larvik, bruken av bra kort (fra PMTO) eller andre adferds endrende tiltak. Jeg er ikke så glad i adferdsanalysene, men de har noen viktige poenger. Tiltak skal bygge på en god kartlegging (analyse av forsterkning betingelser), evalueres på virkning, og rettes mot en eller flere definerte atferder som skal endres. Det er derfor skummelt når programmene i stadig større grad blir brukt som metode for grensesetting av alle eller klasse ledelse. Vilkårligheten blir lett stor for når bra kortet kommer, eller hvem som får skylda for uroen og det gule kortet. Det skaper følelsen av avmakt, urettferdighet hos enkelte barn, og kan være skadelig for barn som sårbare eller allerede er prestasjons og ytresyrt.

Den største faren med løsreven teknikker er den enkelte elev blir tingliggjort og en brikke i et spill. Når fokuset endres fra hvem er Per og hva trenger han til hva skal vi gjøre med han bør varsel lampen tennes. Når spørsmålet blir at han ikke passer i metoden (virker ikke på han) skal de lyse, og når han blir sint over utferdigheten han opplever skal bremsene på. Per er på en måte heldig, han blir sint på skolen, og de må forholde seg til han. Det er verre for Kari som blir trist, gråter seg i søvn fordi det var hennes skyld at klassen ikke fikk turen den uka fordi hun ikke klarte å få bra kortet. De fleste barn har svake stemmer. De er underlagt voksenes definisjonsmakt styring og kontroll.  Å dele ut advarsler og belønning til et barn i skolen krever klokskap, rettferdighets sans og gode relasjoner. Det enkelte barn er tross sin svake stemme en aktiv skaper og fortolker av sin verden. Derfor virker aldri programmene og vår teknikker likt på hele klassen, det enkelte barn eller klasse miljø. Vi kan derfor ikke gjøre barna om til brikker i voksnes spill.

Barn er fra fødselen aktive deltagere i sin verden. Jeg synes denne videoen the still Face experiment er god påminner om det. I arbeid med barn og unge enten det er i skolen, fritidsklubbene, eller barnevernet er det viktig at de voksne har denne nødvendige kunnskapen om barn som aktiv deltakere og skaper av sin verden. Dette perspektivet glipper så lett i møte med de voksenes tanker, problemer og følelser. Barn er lojale, små, og tilpasningsdyktige. Det kan se ut som kampen for å bevare barnevernspedagogene som en sosial pedagogisk utdanning er vunnet. Dessverre gir departementet fortsatt utrykk for en skepsis til målgruppe tenkningen. Vi må derfor slå ring om barneperspektivet i barnevernspedagog utdanningen. Det dreier som den nødvendige kunnskapen om barn, viljen til å fremme og lytte til deres stemmer, og kunnskapen om å hjelpe de utsatte barna.