For de som kjenner meg er jeg mann med mange meninger. Jeg
er sosialarbeider og barnevernspedagog og tenker at alt henger sammen med alt.
Hva min store utfordring i å skrive er -er jeg litt usikker på. Dels har jeg
dysleksi, noe som gjør at det blir en del skrive leif. I tillegg mener jeg mye
og raskt, så det å bruke alle knepene jeg lærte på skolen om å lese ting høyt
for meg selv, alle ordene bakfra så jeg ser de uavhengig av at jeg leser mening
inn i ordene tar alt for lang tid. I denne bloggen vil jeg bruke kvikk fixsen;
rette programmet. Det vil føre til noen ord som rett og slett er feil (men som
ikke skrevet feil), mange orddelings feil (fordi retteprogrammer ikke har alle
sammensatte ord). Det er feil som kan irritere meg selv når jeg oppdager de –
og sikkert språk og rettskrivings opptatte mennesker.
Jeg tror jeg vil ta denne sjansen på tross av det. Jeg er
lei av å måtte vente lenge før jeg kan ytre meg. Vente til kona, en av ungene,
eller en kollega får lest korrektur. Jeg har for mye på hjerte og for mye trøkk
til det. Men det er litt skummelt også.
Verden er full av norsklærere med røde penner og sans for det norske språket.
All ære til de – det å verne om det norske skriftspråket er viktig. På den
andre siden får de enten la være å lese denne bloggen – eller lese den med
godvilje og grønnblyant.
Jeg tror at jeg uansett en stund framover vil prøve om dette
er form hvor jeg kan dele minne privat profesjonelle tanker – kanskje krydret
med noen fotball jenter jeg er trener for. De opptar meg minst like mye som
kampen mot departementets tanker om nedleggelse av barnevernspedagog og
vernepleier utdanningen. Så får vi se om
nok mennesker er interessert i tankene minne om faget, poltikken, profesjonen
og meg til at det blir meningsfullt å bruke tid på å holde dette “uhellet” i
live.
