SVs vei framover: Rød grønn, solidarisk, individuelle og frilynt!

Et skummelt forsøk på sette store tanker ned på papir – med håp om få en debatt som ser lenger en til nest valg – og med en fare for å bli plassert på en fløy.

Tanken har vært der lenge, og kommet sterkere etter valget. Stein Ørnhøis forslag om å slå oss sammen med de grønne og rødt satt fatt på min dyslektisee skriveprosess:  

Jeg tror kanskje at den utfordringen SV har er å spille videre på at vi både er et sosialistisk og liberalt parti. Moderniseringsparadigmet sosiologien, særlig representert ved teoriene til Ulrich Beck, Anthony Giddens og Zigmunt Bauman, peker på at individer og særlig ungdom i dagens samfunn skaper sin egen selvforståelse – og med et krav om en individuell og unik identitet – ikke kollektiv. For å bruke en marxistisk metafor – kampen foregår i overbygningen.  Ut fra velgernes betydelige vandringer – ser det ut til mange stemmer ut fra: «watts inn it for me» - i mist like stor grad som kollektive og solidariske tanker. For et sosialistisk parti betyr det at vi må gi et solidarisk svar både på individ (valgfrihet, mitt liv) nivå og på et kollektivt solidarisk nivå (f.eks fagbevegelse). Noen marxsistiske fundamentalister (og trolig fundamentalister i Rødt og de grønne) vil mene at det er umulig å både ha et marxistisk/materialist perspektiv og et modernistisk/postmoderne stå sted. Dersom dette ses på som en verdensanskuelse (epistmologi) gir det mening. Men som to ulike perspektiver på å forstå menneskelig handling tenker jeg at vi må ha begge perspektiver i utvikling av ny politikk – som Maslov påpeker: Om det er mangel på brød kan menneske leve av brød alene, men når det behovet er dekket melder det seg flere behov - tilslutt for selvrealisering. Fristilt fra APs sterke stats og kollektive tenkning er det i vektleggingen både det individuelle og sosialistiske som (fortsatt) bør være SVs politiske prosjekt.

Mye av dette er kanskje mer et fokus skifte en et politikk skifte da de liberale og frilynte verdiene alltid har stått sterkt i SV. Et et spørsmål er selvfølgelig hva det betyr i praktisk politikk. For å ta noen eksempler:

•  I barnehage poltikken bør foreldre sikres rett også til barnehagen i sitt nærmiljø, og sterke foreldre styring på de pedagogiske prosjektene, gjerne med avdelinger med ulik profil (naturbarnehager, kultur barnehage mv.). Dette må prioriteres like sterkt som flere opptak eller det  litt diffuse kvalitet i barnehagene.
•   Vi bør ikke bare være opptatt av folk skal stå i en prioritert helsekø (den riktige), men at helsevesenet også skal ta hensyn til livssituasjon og lidelsestryk i prioriteringene.
• I skolen trenger vi flere lærer – fordi hvert enkelt barn skal få den tiden og den hjelpen de trenger. Det finnes ikke en drømmelærer – hvem det er vil variere fra barn til barn ut fra relasjon, læringsstil og behov.

Ingen av disse utfordringene løses ved markeds valg: Der vil resurser (både økonomiske men også sosiale) gjøre at mange vil havne bakerst (i feil kø?). Det peker på et tredje standpunkt mellom marked og system – individet i et forpliktende fellesskap.

Jeg trur vi også skal pusse støvet av samvirke ideen som et alternativ (eller supplerende ide) til den mer borgerlige frivillighets ideen. Det å gå sammen i en åpen, demokratisk organisasjon for å løse fellesskaps oppgaver, eller suppler de er en gammel ide – fra samvirke og idrettsbevegelsen. Høyresidens kritikk av omfanget av (velferds) statene og byråkrati har også mye for seg.  Det er ikke bare et ideologisk privatiseringsperspektiv – men en bred folkelig (lagt inn i de offentlige ansattes) frustrasjon over det de opplever som statiske store systemer med stor rigiditet. Her er det flere muligheter til radikal svar – både mot måle og rapporterings hysteriet, men også legge til rett for folkelig organisering for å løse felles problemer. Her det rom for både å ha en brodd mot sosialdemokratiets tru på staten, og de borgerlige partienes tru på markedet. For å gi et konkret eksempel fra praktisk poltikk. I Tønsberg søkte en velforening og en isbader klubb om å få bygge et omklednings og varme hus på en offentlig strand – med tilgang for alle. Ap gikk mot – og mente de i så fall måtte være kommunalt.  SV valgte å støtte det – fordi det ville bli et bygg eid av fellesskapet – uten at det selv for oss var en prioritert kommunal investering. Det peker på et tredje standpunkt samvirke som et alternativ til både offentlig og privat eie.

En utfordring for SVer å skape engasjement og rom for gode politiske diskusjoner, både uten slå ideologi (fundamentalisme) i hodet på hverandre og uten å bli så pragmatiske at vi bare snakker ut fra markedstilpasning (se f.eks Lekves lettelser)  Hvordan få både medlemmer og ressurspersoner med på det er en utfordring, men der kan valgkampens frustrerte glød hjelpe oss. Kanskje må vi lage en tenke tank (tenke loft), med parti folk utfra og innenfra regjeringsapparatet? Kanskje (har vært prøvd før uten suksess?) en felles blogg, eller inviter folk til å dele litt større tanker i del godene? – Som vi begynte på i valgkampen. Audun og "tenkere" på turne i fylkene er også en måte å bringe diskusjonen ut til partifolket.  Det jeg derimot trur vi ikke skal bruke tid på er sammenslåinger med andre partier, enten de er røde eller grønne. Vi vil få fundamentalistiske og organisatoriske debatter jeg ikke trur vi skal bruke tid på nå.

Jeg mener vi skal «baller nok» til tenke at cup er cup. Eller sette «brøsta fram» for å bruke en kvinnelig metafor (oppnavnet til Lillestrøm Fram sitt damelag). Vi har når rommet for å bli tydlige, nytenkenden og opprørske igjen. Vi må utvikle vår poltikk, våre tanker og ider til å passe modernitetens tidsalder – ikke bare ut fra den positivistiske industri alderen. Da kan vi bli kraften til vestre - uten å rote oss sammen med Rødt eller Grønt.

Hjerteløst vås fra Michael Tetzschner.

Hjerteløst vås fra Michael Tetzschner.

Olav Sanness Vika, ansatt i barne- og ungdomspsykiatrien og SVer

På vei til et møte med en barnefamilie i full oppløsing etter avslag på asylsøknaden og et dramatisk barnevernsvedtak, hørte jeg NRKs politisk kvarter på radioen. Det var en debatt om asylbarna og amnesti etter tre år. Høyres Michael Tetzschner sammenlignet asylbarna og norske barn som flyttet til utlandet. Jeg visste jeg ikke om jeg skulle spy eller gråte. Le var i alle fall ikke noe alternativ.

 Det å flytte til annet land er ikke for noen dans på roser. Ny kultur, nye venner, håp og savn av nettverk og famille er tøft, grundig beskrevet i mange fagartikler. For flyktninger og asylsøkere er det ofte enda tøffere. De kommer ikke til et fint hus eller en meningsfull jobb. Når de kommer til Norge blir livet nok en gang satt på vent. Uten jobb,  i nådeløs spenning på om de får bli; om de får plass i det materielle paradiset. Livet på asylmottak er ingen dans på roser. De får ikke jobbe, de lever tett på andre, og de kommer tett på andres strev. Noen jubler og får bli, andre hentes med makt av politiet. Svært mange sliter psykisk med depresjoner og traumer. Vold, utagering og psykologiske kriser en del av livet i mottakene. De jeg snakker med beskriver ventingen som å være fengsel, som tortur. At de fortsatt er på flukt – de kommer ikke gang med livet sitt. Når dette varer i flere år, som den familien jeg kom fra, er det skadelig for både den psykiske og fysiske helsa.

De jeg treffer av både «verdige»(reelle) og uverdige asylsøkere bærer med seg voldsomme erfaringer fra krig, vold, diskriminering, og håpløshet. De sliter derfor med depresjoner, spiseforstyrrelser, PTSD og fysisk helse. Mor og far er, for så det mildt, ikke alltid på topp. De er som oss; jeg er ikke best som pappa når jeg redd, deppa, sint fortvila og ikke ser noe håp. Barna deres har også ofte opplevd mye vondt. Barns smerte tar som oftest form av utrygghet, ikke helt tørre å stole på verden og mennesker. Det er disse sårbar barna Tetzschner sammenligner med norske barn som flytter.

Barn er utrolige. De leker, lærer, skaffer seg venner og omsorg under de mest umenneskelige forhold. Vi har alle sett bilde av barn som leker i ruinene i pausene mellom fiendens angrep i Syria og på Gaza. De har en utrolig evne til å slå røtter også i karrig jord. I Norge får de selvfølgelig lov til å gå i barnehage og på skole. De lærer norsk, spiller på norske fotballag og får venner og tilknytning til riket. Det å rive opp disse røttene er noen annet en å flytte med barn til utlandet sammen med foreldre som ikke er skada, til en meningsfull tilværelse med jobb, internasjonal skole, og en tru på en eksotisk opplevelse i noen år.  De som har vært her lengst er blitt norske, fordi det er vår kultur de kjenner. De flytter ikke hjem med mor og far – de flytter til et annet land. Vi er ikke veldig plaget av asylsøkere fra vesten, så de tvinges også til å flytte tilbake til land preget av fattigdom, kaos, og krig. Den psykologiske forskjellen på frivillig migrasjon, og å  bli tvunget på flukt er store. Asylbarna mangler en trygg base å komme til og mening med det som skjer. Nok en gang kastes de ut i kaos og smerte, denne gangen av rike Norge.  Det vil nok gå bra for noen, kanskje de fleste, men langt nær alle. Det er liten tvil om at Norge i dag ofrer barns liv på asylrettens alter, og for å avskrekke andre fra å prøve å få fingrene i honningkrukka vår. Jeg har faktisk større respekt for Faremo enn for Tetzschner. Hun tør i det minste innrømme at det er tøft, men som Clausewitz sa, « kan man ikke lage omelett uten å knuse noen egg».

Jeg er glad for SVs forslag om amnesti for de barna som har vært i mer en tre år. Det er et lite skritt i riktig retning. Asylpolitikken er ikke uten dilemmaer. Noe vil da sikkert klare å lure seg til opphold. Den prisen er jeg villig til å betale i humanismens navn. Etter å truffet mange mennesker som både har valgt og blitt tvunget til å flykte til Norge skulle jeg ønske at vi igjen turte å gi opphold av humanitære hensyn. Det er få som flykter til Norge for moro skyld. Så får vi sende de åpenbart grunnløse ut fort, sperre inn de uten fingeravtrykk, og bruke hjertet i de sakene som er så vanskelige at Norge påfører barn og foreldre år i skadelig og meningsløs ventetilværelse i asylmottak.

Feige politikere sender regningen til ungene

Tønsbergs blad, tøffe foreldre, idrettsledere og andre folk i byen skal ha ros for å si fra om uakseptable kutt i budsjettene. Dessverre er de fleste politiske svar at de må vær tøffe, at de ikke vil stå alene om eiendomsskatt,  eller at de ikke har noe valg.  De velger isteden å sende regningen rett til barn, unge og sårbare grupper.

Høyre og FRP har styrt skuta dit den er nå. Det har ikke manglet på advarsler fra rådmann, eller informasjon til oss politikere om at underskuddene kommer.  Tønsberg har høy gjeld, vil ikke utnytte inntektsmulighetene , og har heller satset på aksjer og pengespekulasjon for å få ting til å gå rundt.  I de siste åra har handlekraften dreid seg om prøve å melke den kua litt mer og å ta penger fra parkering for å vise litt handkraft. Det gikk ikke bra. Vi har nå 70 millioner å spare.

I år ser det ut til regningen skal sendes til barn og unge. Barnehagene skal få færre voksne , ungene skal ikke på leirskole, SFO blir dyre, idrettsaktivitet blir dyrere (hall-leia øker) og skoler legges ned. Dette rammer alle, men særlig de sårbare og de med dårlig råd:  De som trenger et ekstra fang i barnehagen, som ikke drar på fjellet med familien, eller ikke har råd til å bruke SFO. Når vi tillegg kutter i hjelpetilbudet ved å legge nedOBU, kutte i Aktiv kontakt med stoffmisbruker og i Boteamet , sender de regningen rett til de svake. Bildet blir ikke penere av kutt på hjelpen til handikappede og eldre:  Prisen på hjemmehjelp, trygghetsalmer og transport skal opp, og tjenesten blir dårligere. De eneste kuttene som rammer friske og rike middeladrende kvinner og menn er litt dyrere parkering.  De er jo en bevisst fordelingspolitikk fra Høyre, Krf og FRP med resten av mellompartiene og AP på slep.

SV vil heller sende regningen til de som har penger:  Eiendomsskattpå næring og boliger som er verdt mer en 2,7 milioner treffer ikke de fattige. Den treffer de som har råd til å betale noen 1000 lapper i året.  Det er ikke til å tru at ikke flere av byens politikkers tør ta et slikt standpunkt. Det er mer enn nok  til å  unngå å sende regningen til de svakeste (reversere kuttene). I løpet av de neste fire årene kan vi igjen satse på skolen, bli ferdig med underskuddene, og gå med overskudd som gir oss både handlingsrom og trygghet. Det er ikke kortsiktig, som Høyres ordfører Petter Berg sier å gå med 35 millioner i overskudd om 4 år. Det er ikke feigt å stå alene som Aps Per Martin Amodt sier. Det som er feigt er å sende regningen for sin mislykkede poltikk til barn, unge, eldre, handikappede og rusmisbrukere.

Menneskelig smert og strev er ikke sykdom – det er livet.

Samhandlingsreformen står for døren, og kommunene skal ta et større ansvar for behandling av psykiske lidelser og forebyggende helsearbeid. Tanken om at folk skal få mere hjelp der de bor, flere lavterskeltilbud, og rask hjelp for lettere og moderate psykiske lidelser er god. På toss av dette kjenner jeg en økende uro for de nye lovene, og for reformen.  Begrepene som preger loven kommer fra helsesektoren – det er det individuelle fokuset på omsorg og forebyggende helsearbeid som står i fokus. Sosialtjeneste loven er redusert til en fotnote i NAV, og kommunens ansvar for folkehelsen er skjerpet. De nye lovene, Helsedirektoratets rundskriv, fylkeslegenes tilsyn og helseprofesjonenes posisjonering skaper nye strukturer som lager rammene for hvordan folks strev skal forstås og hjelpes.

Som barnevernspedagog i BUP jobber jeg med psykisk lidelse blant fattige, marginaliserte, og undertrykkte. Jeg kjenner ofte på diagnostiske problemer. En mor er bekymret for sin økonomi, arbeidsledig, ligger søvnløs av bekymring, og blir både trist og frustrert. Skal vansken forstås som en sykdom (depresjon) som behandles med lykkepiller, kognitiv individuell terapi eller som et sosialt problem? Er ikke hjelp til økonomi, en stabil bolig og utdanning det vikigste. Jeg jobber med datteren hennes som er lei av en sliten, for sint, og trist mamma – og sliter med både konsentrasjon, triste tanker og er redd for mange ting. Skal det forsås som en angstlidelse, tilpasnings vansker, omsorgssvikt eller sosial urett? Det er lett å svare begge deler, men hva skjer i praksis med krav til evidensbaserte metoder og telling av tiltak?

Jeg står ikke fritt til å bestemme det – jeg skal innen 6 treff sette en diagnose og får ikke lov til å bruke belastningsdiagnosene – det skal gis et psykiatrisk navn. Så får jeg så godt jeg kan bidra til en utvidet forståelse – og være mer opptatt av konteksten en sykdom. Men siden jenta veit at hun går til BUP, at “galskap” er en sykdom, og at det å være deppa er mindre flaut en å være fattig eller å ha en mor som ikke fikser livet er det ikke lett. Men det er forskjell på å tenke at verden er urettferdig og at en har en depresjon.

Kommunale tilbud har ofte vært et fristed for disse ungdommene. Barnevernet og sosialtjenesten snakker ikke så mye om sykdom. De skal hjelpe folk med sitt strev, med økonomiske vansker, eller manglende utviklingsstøtte. Helsesøster hjelper unge med vanlige vansker – og krise team med livets slag. I møte med reformens helsespråk og tanker håper jeg at kommunen fortsetter å gi tilbud om hjelp med livsvansker lokalt, på skoler, i nærmiljøet, og helsestasjoner.  Jeg håper at de fortsatt finner plass for sosialtarbeid i nærmiljøet, og ikke blir med på å gjøre sosial urett og vansker til sykdommer som individene har ansvar for og som skal behandles bort.

Det blir ikke nødvendigvis så lett.  Per Fugelli har rett i når han påpeker at psykiatrien støttet av legemiddel industrien  prøver å: “Gjøre alle folkeslag til minne pasienter”. I diskusjonen om ADHD kommer det stadig ulike tall for hvor hyppig denne typen konsentrasjons og impulsivitets vansker er (opp til 10-12 %). Utgangspunktet er solid forskning (men ofte finansiert av de som lager medisiner mot ADHD). Problemet er knyttet til hva som er normalt (hvor grensen for å ha en lidelse eller ikke er). Jeg synes det er etisk og politisk vanskelig å menene at 12% av en normalbefolkning har denne lidelsen – og det kan lett flytte fokuset bort fra å lage et samfunn og en skole som tåler urolige gutter. Hvor mange barn som får ADHD bestemmes av hvor grensen settes – og der mer et faglig politisk problem en et forsknings spørsmål.  Det er neppe en god poltikk å støtte hjernedopping av 12% av befolkningen. Når Dagbladet skriver at en av tre blir psykisk syke i år basert på en rapport fra folkehelseinstituttet er det også grunn til å stoppe opp. Ikke bare ved medias dekking, men ta en diskusjon om forskningen. Når skal tristhet og nedstemthet kalles depresjon? Er min høydeskrekk en lidelse? Hvor mye redsel for mørket, insekter eller annet er vanlig? Politisk er psykiatriens strategi om å gjøre alle til minne pasienter tvilsom, og etter mitt syn også forskingen som ikke drøfter dette – men er blind for at disse dataene ikke er objektive sannheter.

Vi lever i tid med nye utfordringer. Et rikt ogstadig mer komplekst samfunn på randen av en ny krise kan få betydelige sosiale problemer. Ikke alle vil fikse kravene om suksess, omstillingsevne eller om at teori skal være skolens svar på alle problemer. Vi er ikke tjent med at smerte og krise som skylles samfunnsprodusert strev blir kalt sykdom –  individ forklares og medisineres bort. Jeg håper at kloke fagfolk, politikkere og folk flest vil holde fast på solidariteten.  Folk skal få hjelp av sine medmennesker og samfunnet fordi de strever og trenger det. Langt på vei er det et sosialt spørsmål som dreier seg om deltagelse og inkludering fordi de er mennesker og samfunnsborgere. At noen også blir syke, enten der er som følge av livsbelastninger, genetikk, hjerne dysfunksjon, virus eller skader endrer ikke menneskers behov for et trygt liv med venner, bolig og arbeid. Selv for de alvorlige psykiske syke peker recovery forskningen, som Marit Borgens forskning, på at det sosiale er den viktigste faktorene for å bli friske. Jeg har tidligere sammen med Britt Jørgensen tatt til orde for at sosialarbeid er nødvendig i det psykiske helsevernet. I møte med strømmen av medisinsk inspirert forskning, språk og tanker trur jeg ikke det er radikalt nok. Vi må gyldiggjøre folks livserfaringer, og synligjøre den sosiale dimensjonen og urettferdigheten knyttet til folks strev. Vi trenger et språk, forskning og et nytt perspektiv for å få til det – kanskje skal vi se til Danmark og innføre begrepet sosialpsykiatri?

For meg er dette en faglig kamp, men like mye en politisk kamp. Om vi mister samfunnsforklaringene av synet – og bare behandler individene for avvik har venstresiden tapt. I møte med medias fokus på helse, helsevesenets makt,  tyngde og grep om forskningen må vi ikke gå i fella og glemme de samfunnsskapte problemene og urettferdigheten. Da flyttes sosial nød over på høyre sidens banehalvdel, til syke (gale) individer og individuell behandling.  Det ligger få kimer til samfunnsendringer i medisiner mot depresjon eller rettighets tekning. Vi trenger et språk, forskning og perspektiv for å få fokus på uretferdighet og undertrykking. Derfor er det skummelt at sosiale tjenester er ute av de nye lovene.  I møte med makten i utredninger, prosedyrer, helsedirektoratet og profesjons foreninger trengs det ikke bare kloke fagfolk men også tøffe politikkere. Jeg håper i alle fall at venstresidens politikkere kjemper for at sosiale dimensjonen blir viktigere som svar på samfunnets utfordringer og i møte med helsevesenet – og i min sammenheng kanskje for sosialpsykiatrien som perspektiv.

Barn som brikker i et spill

I forrige uke var jeg på et skolemøte. Der var det to bekymrede foreldre, en positiv lærer og en sosiallærer. Tema var en gutt som skapte styr i klassen, men fungerte bra hjemme og på fotballen. Han var både sårbar, omsorgsfull, prestasjonsorientert og ganske smart. Etter en del utforskning fra meg ble det store spørsmålet: Belønning virker ikke på han, hva skal vi gjøre?

Læreren virket hyggelige, og skolen jobbet med trivsel og “tok ansvar”. De delte ut advarsler (gulekort) ved uønska adferd og bra kort ved god.  Jeg er litt redd for at jeg har fått PMTO og helskole ART allergi, men det slo meg at de hadde glemt det viktigste: Hva var denne guttens behov, deltagelse og forståelse av sin verden. Hvordan ser lærenes handlinger ut fra hans perspektiv? Til meg sa gutten at det var urettferdig når han fikk advarsler eller ikke fikk bra korta. Han er sårbar for kritikk og nederlag. Hans rolle i klassen er klovn og tøffing, og synes det var vanskelig å endre på den. Han ville være best og “hata” å ikke få til. Matte timer gikk bra, men det ble mye tull i norsktimene. Lesingen gikk ikke så greit. Vi ble ening om å ta noen samtaler med han og læren for å se om vi kunne få til et samarbeid om ikke å tulle så mye (eller utagere som skolen kaller det). 

Det skal ikke stikkes under en stol at jeg er skeptisk til mye av den adferds orienterte og program baserte tilnærmingen til barn som sliter sosialt (eller har atferdsvansker som det heter i dag).  Programmer er bra for forskning, de hjelper til med å lære terapeuter eller lærere hva de skal gjøre, og det ligger gode ider og teknikker i alle programmer. Det er bare et stort problem når de tas i bruk. De har innbygget en gruppe nivå feil. Det som virkelig ble prentet inn i meg på barnevernslinja var at kunnskap på gruppe nivå ikke er gyldig for det enkelte individ. Det er ikke mulig og ikke lov å slutte fra kunnskapen om problemene til barn av psykisk syke til det enkelte barnet. Det er like lite lov å slutte fra et program har effekt på en gruppe av barn til at hjelper akkurat Per og Kari.

Lærere gjør en jobb som står stor respekt av. Det er ikke lett å gi alle elevene den individuelle tilpasningen de har krav på, eller å se den enkelte. Svært få lærere har stor kunnskap om adferdsanalyse, sosiallæringsteori, sosialpedagogikk, omsorgssvikt, psykiske vansker eller evidensbasert praksis. Det skal de heller ikke være eksperter på – jobben deres er å være gode på lære ungene kunnskapen de trenger. Problemet oppstår når skolen fylles av metoder utviklet innenfor disse vitenskapelige tenkesettene (paradigmene), som helskoleart i Larvik, bruken av bra kort (fra PMTO) eller andre adferds endrende tiltak. Jeg er ikke så glad i adferdsanalysene, men de har noen viktige poenger. Tiltak skal bygge på en god kartlegging (analyse av forsterkning betingelser), evalueres på virkning, og rettes mot en eller flere definerte atferder som skal endres. Det er derfor skummelt når programmene i stadig større grad blir brukt som metode for grensesetting av alle eller klasse ledelse. Vilkårligheten blir lett stor for når bra kortet kommer, eller hvem som får skylda for uroen og det gule kortet. Det skaper følelsen av avmakt, urettferdighet hos enkelte barn, og kan være skadelig for barn som sårbare eller allerede er prestasjons og ytresyrt.

Den største faren med løsreven teknikker er den enkelte elev blir tingliggjort og en brikke i et spill. Når fokuset endres fra hvem er Per og hva trenger han til hva skal vi gjøre med han bør varsel lampen tennes. Når spørsmålet blir at han ikke passer i metoden (virker ikke på han) skal de lyse, og når han blir sint over utferdigheten han opplever skal bremsene på. Per er på en måte heldig, han blir sint på skolen, og de må forholde seg til han. Det er verre for Kari som blir trist, gråter seg i søvn fordi det var hennes skyld at klassen ikke fikk turen den uka fordi hun ikke klarte å få bra kortet. De fleste barn har svake stemmer. De er underlagt voksenes definisjonsmakt styring og kontroll.  Å dele ut advarsler og belønning til et barn i skolen krever klokskap, rettferdighets sans og gode relasjoner. Det enkelte barn er tross sin svake stemme en aktiv skaper og fortolker av sin verden. Derfor virker aldri programmene og vår teknikker likt på hele klassen, det enkelte barn eller klasse miljø. Vi kan derfor ikke gjøre barna om til brikker i voksnes spill.

Barn er fra fødselen aktive deltagere i sin verden. Jeg synes denne videoen the still Face experiment er god påminner om det. I arbeid med barn og unge enten det er i skolen, fritidsklubbene, eller barnevernet er det viktig at de voksne har denne nødvendige kunnskapen om barn som aktiv deltakere og skaper av sin verden. Dette perspektivet glipper så lett i møte med de voksenes tanker, problemer og følelser. Barn er lojale, små, og tilpasningsdyktige. Det kan se ut som kampen for å bevare barnevernspedagogene som en sosial pedagogisk utdanning er vunnet. Dessverre gir departementet fortsatt utrykk for en skepsis til målgruppe tenkningen. Vi må derfor slå ring om barneperspektivet i barnevernspedagog utdanningen. Det dreier som den nødvendige kunnskapen om barn, viljen til å fremme og lytte til deres stemmer, og kunnskapen om å hjelpe de utsatte barna.

Utdanning på ungenes premisser.

Jeg ble glad for minster for forskning og høyre utdanning Tora Aaslands tydelige forsikring om å bevare barnevernspedagog og vernepleier profesjonen før jeg dro på høstferie.  Det er bra – og viser betydningen av både mobilisering og dialog.  I solveggen, mellom hytte aktiviteter ble det likevel mange utdanningspolitiske tanker.

I diskusjonen om bevaring av profesjoner var det et argument som stadig gikk igjen.  Det er en skepsis til utdanninger mot spesielle målgrupper. En slik spissing burde komme på master nivå er det en del som hevder og dette er sosionomenes sittgrunnsyn i utdanningspolitikken.  Det er sikkert et godt stå sted for dem.  Jeg er derimot redd for et slikt syn på barnevernspedagog og vernepleier utdanningen.

Min mor, Haldis Sanness, var livsstils sosionom, og jeg har etter at jeg ble voksen fått stor respekt for hennes faglige og personlige jobbing.  Hennes engasjement var ikke bare lett for familien så jeg var som ungdom sikker på en ting – jeg skulle ikke bli sosionom.  Hun skaffet meg jobber som støttekontakt, og tipset om andre jobber med barn og ungdom. Det ble etter hvert tydelig for meg at jeg ville jobbe med ungdommer, og med min dysleksi var ikke det å bli lærer drømmen. Jeg ble som kjent barnevernspedagog til slutt. Når jeg som ferdig utdannet tok mot til meg fortalte at jeg ikke ville bli sosionom til mamma – så hun på meg og smilte: “Jeg er glad for at du ble barnevern pedagog jeg – den ligner på min utdanning. Praktisk rettet og mye om barn og ungdom” Så mye for det ungdomsopprøret.

Samtidig tror jeg det var klokt sagt – vi trenger en utdanning som i bunnen har ungene i fokus. Vi må lære å gjøre noe sammen med de utfor kontorene (aktivitetsfag). Vi må lære om hva barn trenger og hvordan de tenker (utviklingspsykologi og barnefaglig kunnskap), og ikke mist at de fra de er født er aktive skapere av sin verden (aktør og barneperspektivet).  Dette er nødvendige handlingskunnskap som barnevernspedagoger trenger i alt sitt arbeid.  Den blir ofte taus fordi den praktisk i sin natur, og handler om møte de der de er, trøste de med magiske fingre når det gjør vondt, eller skjønne hvor vondt det gjør å ikke få en pasning eller partner når de er 2 og 2 på fotballtreningene. Den skapes delvis på høyskolen, delvis i praksis, og som Heggem og Vik (2007) fant i sin forskning: Før utdanningen når vi velger å utdanne oss til å jobbe med utsatte barn og unge.  Satt på spissen – jeg ville ikke tatt en sosialarbeider utdanning eller sosialpedagog utdanning. Jeg ville og har jobbet med ungdom siden jeg sluttet å være det selv.

Barn og ungdom er heller ikke en målgruppe skapt av velferdsstatens reformer og organisering. Barndom er avgjørende start på alle menneskers liv. Selv om vi lett å fokuserer på skolen dreier barndommen seg om så mye mer. Den starter med tilknytning og familien, og utvikler seg vider med lek, vennskap, og fritidsaktiviteter fram til løsrivelse.  Barndommens vansker viser seg som uro, vont i kroppen, triste tanker, selvskading, ensomhet og atferdsvansker. Lærene i skolen, foreldrene, og barnevernet ber om mer barnefaglig kunnskap,  ikke mer generell kunnskap. Barnevernspedagoger blir i stadig større grad etterspurt i barnevernet, skolen, SFO og ulike tilbud til barn og unge.  Vi trenger en utdanning rettet spesielt mot barn og unge, som ikke er lærere eller som ikke bruker sin grunnkunnskap i medisin, sykepleie  avvent på barn. Jeg vil derfor fortsette å jobbe hardt for at framtidens barnevernspedagog utdanning videreutvikler våre tre bein; sosialpedagogikken, barnefaglig og barnevernfaglig kunnskap. Det er når vi står trygt på disse tre beina vi kan være tydelig for oss selv og andre. Da kan vi gå inn og bidra i samhandlingen.

Jeg skjønner heller ikke hvorfor barn eller utviklingshemmede ikke fortjener en høyskoleutdanning med dem i fokus. De er kanskje de mest sårbare i samfunnet – og det er lenge til kommunale boliger og barneverntjenester er fult av ansatte med mastergrader eller videreutdanning (selv om jeg er en av de som ønsker det). Jeg er glad for at vi fortsatt tar oss råd til å utdanne politi, leger, veterinærer eller fysioterapeuter fra bunnen av, selv om både en felles helse eller kriminalomsorgs utdanning er tenkbart.  Hvorfor i alle dager er det barn og unge, eller utviklingshemmede som ikke fortjener det? Hvorfor er det velferdsstatens kjerne profesjoner som ikke gis rom til å utvikle seg på sine egne premisser, men som står i fare for å ofres på samhandlingsreformens alter?

Jeg håper at både arbeidsfeltene våre, ulike interesse organisasjoner, FO og barnevernspedagog profesjonen selv bidrar aktivt videre i dialogen inn mot departementet og politikere. Vi trenger mer sosialpedagogisk, barnefaglig og barnevernsfaglig kunnskap ikke mindre. Vi trenger mastere både i barnevern og sosialpedagogikk, og nok plasser til at denne kunnskapen kommer ut til brukerne i kommunene.  Masterne bør selvfølgelig være åpne for flere profesjoner, men det er ikke noe argument mot barnefaglig kunnskap i bunnen for vår profesjon.

Profesjoner på godt og vondt.

Profesjonene er ikke i vinden fortidene. Det ser ut til utdanningsdepartementets forslag om å fjerne barnevern og vernepleier profesjonen delvis skyldes en tro på at profesjoner er roten til vi ikke får til samhandling. I alle fall kan statssekretær Kyrre Lekves blogg lese sånn.

Helt uten grunn er det ikke. Profesjonskamp og -monopol har med rette fått mye av skylden for dårlig samhandling i helsevesenet. Det ikke lurt at leger skal ha kontroll med alt: Både fagutøvelsen, som ledere, prioritering og med pasient flyten. Makt og prestisje gjør også at mange ikke får brukt sin kunnskap. Som miljøterapeut kjente jeg på den makten når mine observasjoner ikke ble gyldige i møte med overlegens defensjons makt eller psykologens tester. Økologisk validitet er ikke et mote ord i helsevesenet.

I mitt daglige jobb i BUPA merker jeg noe av det samme, men ikke fra gode kollegaer. Jeg har bred erfaring med kriser, og erfaring fra miljøterapien med å vurdere stor selvmordsfaren fra minutt til minutt - kan denne jenta være litt alene eller må vi fotfølge. Som barnevernspedagoger eller sosionomer får vi ikke lov til ha vaktansvar. Ikke at det gjør så mye; jeg er glad for å få fri uten hensyn til vaktordning.  Verre er det med diagnosene til pasientene minne. I psykiatrien er diagnoser lagt på vei en sosialkonstruksjon: Skal denne uroen forstås som et resultat av stress og oppvekst, hjerne organisk dysfunksjon (ADHD) eller “gutter er gutter”. At noen, uten å ha truffet familien, uten å ha deltatt i utforskning med barnet og familie, skal komme for å etter/overprøve meg er ganske ubehagelig. Det går jo greit når vi er enige, men som maktutøvelse er det tvilsomt. Det er heller ikke en god faglig kvalitetssikring.  Dermot er veiledning og tverrfaglig diskusjoner viktig for alle. Også lege og psykolog spesialister har sine blinde flekker f.eks. knyttet til sosioøkonomiske faktorer eller økologisk og kulturell validitet.

For meg er dette kjernen i en dobbelthet knyttet til profesjon. Jeg opplever godt tverrfaglig samarbeid i BUPen min med de fleste mennesker og profesjoner. Det er i møte med helse byråkratiet i form av regler for hvem som gjør hva, og et produksjons fokus med alene ansvar og liten eller ingen tid til tverrfaglig  drøfting eller arbeid vi snubler.  Da er det profesjon forstått som laug enten det er i legeforeningen, som byråkrati i helsedirektorat eller tilsyn som lager trange kår for samhandling. Min erfaring fra spesialist utdanningen på R-BUP er ganske entydig. De som er trygge i sin egen faglighet eller profesjon, og tar ansvar for sine briller blir gode i samhandling. Det er når mennesker er utrygge eller sloss om retten til å drive terapi vi får vansker. Da anerkjennes hverken den kunnskapen som er spesiell eller felles.

Det er få som stille spørsmål ved behovet for lege, psykolog eller preste profesjonen. Det er åpenbart at vi trenger de. Men kunne ikke sykepleieren, sosionomen eller diakonen gjort mye av det samme? Jeg tror det – kirurger var en gang snekkere eller slaktere… Det er ikke ønske om prestisje eller makt som gjør at jeg sloss for barnevernsprofesjonen. Det får sjelden de som jobber med de utsatte, utslåtte og fattige.  Jeg er opptatt av profesjon forstått som identitet som regulerer både skjønn, kunnskap og hva utøverne tar ansvar for. Det er få områder av helse og særlig sosialarbeideres praksis om kan reguleres i form av prosedyrer, kunnskaps krav, eller eksamen. Mye av barnevernspedagogens kunnskap dreier seg om å ta barnets perspektiv, orke og ville se omsorgssvikt, eller gå sammen med ungene i hverdagen.  Vi må vite hvordan vi avleder en konflikt, lærer de å høre på treneren, eller lese de usagte kodene i en ungdomsgruppe. Denne kunnskapene er en handlings kunnskap som ikke er så lett å måle, vanskelig å beskrive, og den læres i praksis av kollegaer. Den krever en innstilthet for å ta barn og unge på alvor og ville være der med de. Den reguleres ikke av eksamener, høyskolers pensum eller forskrifter – den skapes gjennom å tilegne se det som ligger “i veggene” via refleksjon og egne og andres forventninger til hva en barnevernspedagog er og gjør. Mesterens kunnskap, den erfarne kollegaens handlinger er viktig. Denne typen kunnskap og skjønnsutøvelse er ikke skriftlig, men forvaltes av profesjonens utøvere. Opphører profesjonen forsvinner kunnskapen og tryggheten. Erfaringen fra Danmark er skremmende. Vi lærer ikke sosialpedagogikk på brevkurs – den skapes og reguleres i praksis.  Det å være sosialpedagog og barnevernspedagog der er ikke en fordypning. Det er et fag, en identiet og en profesjon.