Tur og norske verdier.

Jeg lovet på facebook at jeg skulle blogge fra min neste tur – så her kommer et stilbrudd på denne bloggen. 

Tur i Vestfold er ganske fascinerende. Vi parkerte på parkeringsplassen ved Trolsvann som var nesten full. Barnefamilier tok turen langs vannet og inn til turistforeningens hytte.  Vi skulle plukke sopp, og valgte en annen vei. Over Dalseteråsen til svartvannet og over mot Åletjønn. Vi fant den soppen vi skulle, og så knapt nok et menneske. Men deilig og vakkert var det.

Tur for meg er også tenke tid – på de frivillige som lager stier, setter opp skilt, driver turisthytter, og legger til rette for oss turfolk. Jeg sender stadig noen varme tanker og takk til dem. 

Friheten i, og til å bruke naturen er for meg en viktigere verdi en mye av det som ble diskutert i valgkampen (vafler, svinekjøtt og brunost). Jeg opplever naturgleden som universelt menneskelig. Naturen fordømmer ingen, den bare er. Jeg tenker med gru på danske skover som stenger kl. 21.00 eller på alle som ikke kan finne en skog som ikke er gjerdet inn. At våre forfedre etablerte allemannsretten – rette til å gå langs stranda, i skog og mark, var både framsynt og av de tingene ved Norge jeg er stolt av.

Når vi kom til bilen hadde jeg glemt å låse den – det hadde gått bra og det var neppe så farlig.  Vi er fortsatt et samfunn med mye tillit mellom folk. Jeg tur vi ikke vi forstår verdien av tilt før den er tapt. Vi kan stole på staten og kommunen – de behandler oss stort sett skikkelig, og følger reglene. Vi trenger ikke gode forbindelser eller bestikkelser. De ansatte skal ikke berike seg på oss.

Vi kjørte hjem, og det slo meg at vi skal ikke kødde med dette.  Samtidig skjer det noe. Det blir flere gjerder i Norge. De diskuteres å ta betalt for ski løyper, og tilrettelegging. Når noen skal ta ut fortjeneste på velferden vår, så må vi kontrollere, passe på og telle. Er vi som samfunn i ferd med miste noe av det beste – «troen på livet vårt, menneskets verd»

Noe vil hevde at det er naivt og blå øyd – men det er bedre å være det enn svartsinnet og kynisk. På stedet vårt Kjagligenga velger vi å sette igjen noen stubber og stoler så folk kan nyte stedet og utsikten, når vi ikke er der.

l2017-08-29 - Per Sørhaug: Godt å sitte ned litt - Det er ikke mange steder det er satt ut møbler for at en sliten turgjenger kan sitte behagelig, som her ved Kjaglia.

Hvordan orker du?

Jeg fikk det spørsmålet på vei hjem fra NHO-konferanse, og jeg har fått det spørsmålet når jeg løper fra jobb. Fra SV er jeg oppfordret til å skrive en status og meme om hvorfor jeg stemmer. Jeg klarer ikke å formulere det kort, og meningsfullt. Jeg har prøvd; «det er viktig for de unga jeg jobber med som blir syke av fattigdom». Det er helt sant, men et ordentlig svar krever flere ord. Det gjør også svaret på hvordan jeg «orker.»

I BUP, og i kommunen, møter jeg unger med alvorlige psykiske helseproblemer. Historiene er triste, og handler om å vokse opp i utleieleiligheter, flytte og mange bytter av skoler og barnehager. Foreldre som har gjort sitt beste, men føler at de ikke strekker til. Fattigdom (ikke vedvarende lavinntekt) setter spor!  Det er tøft å ikke ha jobb, å ikke ha helse til å jobbe, og til å måtte snu på hver krone. Mamma og pappa ser at det er tøft for ungene å lide, eller orker ikke å se det. Terapeut gjør sitt beste for å trøste, respektere, behandle og lindre. Men jeg kjenner at det ikke er nok! Vi, i verdens beste land, kan ikke fortsette å føre en politikk som skader unger unger!

Brudd i relasjoner og livssammenhenger, vedvarende stress og manglende muligheter til å delta i samfunnet er skadelig. Det går utover tryggheten, konsentrasjonen, sosiale ferdigheter. Moralismen i den offentlige debatten og regjeringens politikk om å gi mindre penger til uføre og syke slik at det skal «lønne seg å jobbe» fører til skam, og gjør at det er lett for ungene å tenke at det er foreldrenes skyld. Kampen mot nav og helsevesenet er en ytterliggere belastning for familien. Diskriminering og forakt for de som ikke jobber, er syke, kommer fra et annet land eller har en annen tro og klesdrakt fører til utenforskap og marginalisering. Forskningen viser at mere penger til en ok bolig, sunn mat, og sosial deltakelse gir overskuddet som trengs til å bli frisk – og får folk ut i jobb. Barna til en ufør trebarnsmor koster det samme som alle andres barn. Derfor er de smålige kuttene i barnetillegget, underreguleringen av trygden, eller at arbeidsledige ikke skal få feriepenger er skammelig og skadelig.

Disse familiene føler avmakt. De må søke om og dokumentere det meste. Deres behov blir veid, vurdert og styrt av offentlige vedtak. Er de heldige får de litt. Derfor er økt barnetrygd så viktig. Når alle får den slipper man å stå med lua i hånda og de slipper å få et stempel på at de er en byrde for samfunnet. En økning i behovsprøving skaper fattigdomsfeller. Barnetrygd opphever fattigdomsfeller og er effektivt mot barnefattigdom.

En forsker på R-BUP sa i dag: Gode bomiljø som er trygge og legger til rette for aktivitet, sosialkontakt og inkludering forebygger store folkesykdommer som angst og depresjon. Forskning viser også at å løfte familien ut av fattigdom i seg selv før til færre psykiske helseplager. Dette er ikke terapeutens ansvar – dette er boligpolitikk. Da må vi beskatte boligspekulasjon og bruke husbanken til bygge og kjøpe billige leiligheter og kommunale leieboliger som sikre unga både stabilitet og gode bomiljø.

Barna jeg jobber med reagerer på fattigdom, skam og belastningen/traumene  De kan bli stille, triste, innadvendte, urolige, sinte og bråkete. Vi veit at de ikke trenger kjeft, og de fleste trenger ikke spesialundervisning. Unga trenger, som alle andre, å bli sett. Derfor er flere lærere i klasserommene, med maks 15 barn i småskolen og 20 i resten av grunnskolen så viktig. Det at lærere får tid til å se den enkelte eleven avgjørende. Derfor står jeg på litt hardere i budsjettbehandlinga, og i valgkampen

.

Unger lærer av oss voksne. Når Listhaug eller andre beskriver de som et problem, som farlige eller verstinger, utløser det skam og sinne. Det hjelper ikke at hatet øker mot foreldrene deres, enten de er uføre, innvandre, muslimer eller ikke klarer å få jobb.

Det er ikke nok for meg å bare være terapeut. En av mine store helter Charles Waldegrave sier det sånn: "Finally, this article strongly suggests that therapists wouldbetter serve poor families if they took their role in social and economicpolicy development seriously. As the key profession mostin touch with grounded pain in society, therapists would contributesubstantially more to disadvantaged families if they wereactive in the public debates and policy discussions that affect thesefamilies in modern democratic societies" Jeg må kunne se disse barna i øynene med troverdighet. Derfor må jeg ta kampen for et varmt samfunn. 


Disse unga trenger forandring nå – og de kan ikke vente på neste valg. Jeg vil ha makt til å endre samfunnet nå, ikke stå utenfor å rope og være ren og rød. Den rødgrønne regjeringen kosta SV dyrt. Jeg tenker at vi tok en for unga, eller en for laget. Barna fikk full barnehage dekning og makspris (som halverte prisen). Vi fikk gjeninnført valgfag i ungdomskolen. Barnevernsbarna fikk en tydeligere stemme – og etter hvert en klar rettighet til å bli hørt.  Jeg er klar for å ta en for laget igjen, men da må folk stemme for forandring – for unga. Godt valg og bruk stemmeretten til å skape et varmere og mer inkluderende samfunn her og nå!

Frykt og avsky i Tønsberg

Tønsberg er gammel viking og middelalder by. Senere ble vi både seilskute by og hvalfanger by. Vi har alltid vært en by i kontakt med hele verden og fremmede religioner. Vi har gjester, ektefeller, og arbeider fra mange land. Derfor er trist at høyreekstreme konspirasjons teorier om de farlige muslimene eller asylsøkeren blomstrer på facebook, og at Odins soldater marsjerte i byen vår. Det er både et utrykk for frykt og sinne og skaper frykt.

Jeg kan også kjenne frykt. Vi merker klimakrisa i form av vildere og våtere vær. Jeg lurer på når den fører til nye virkelige store folkevandringer i verden. Vi kan ikke tro at vi kan fortsette som før her i høye nord. Vi må både i klimaspørsmålet, og knyttet til kampen mot fattigdom og vanstyre, vise mer solidaritet. Å bevare Norge norsk, eller å bare bruke pengene på nordmenn er som å tisse i buksa. Det er først deilig og varmt, men du blir veldig kald på sikt.

Under den blåblå-regjeringen er arbeidsløsheten økende, folk mister jobben, og det er vanskelig å få seg jobb. Det er lett å være redd for at flyktninger eller fremmede skal ta jobben fra deg, særlig for de som ikke har utdanning.  Det er mange som er forbanna over lave ytelser i form av pensjon, uføretrygd og andre ytelser fra NAV.  Jeg er også redd for at velferdsstaten svekkes. De blir flere gamle som trenger hjelp og pensjon. Nymoralismen blomster, med krav om at syke, uføre eller de som er skjøvet ut skal ta en jobb som ikke finnes. Folk blir fattige, utslåtte og sinte. Det er lett å sparke mot innvandrere, men både nivået på hjelpen, og tiltak mot sosialdumping og arbeidsledighet er det norske politikere som bestemmer.

Jeg blir redd når noen ut fra flere 1000 år gamle skrifter, steiner homofile, sprenger abort klinikker eller støtter IS. Enhver får være «salig i sin tro», men et godt utgangpunkt for forstå og handle i vår verden er bokstavtro tolkning ikke. Religionskritikk og kulturkritikk er viktig. Det handler om kamp mot barne- og tvangsekteskap, omskjæring, diskriminering av homofile, seksuelt misbruk i den katolske kirken, voldtektene i Islam/ISILs navn og en sørgelig lang liste. Som tramteateret sang på 80 tallet «det går alltid et korstog». Det handler om kampen mot marginalisering og radikalisering. I liten grad handler det om asylsøkere som i stor grad har flyktet fra akkurat dette.

Det som skremmer mest er fortvilelsen i ropene fra kommentarfeltene.  Folk føler at politikkere lurer dem. Avsløringene fra Sverige og dels Tyskland om at selv politiet pynter på sannheten om innvandrer gir vann på mølla. Redde mennesker vil ta vare på sitt og sine. Jeg vil også det. Derfor spiller Odins soldater på frykten for voldtekt og kriminalitet for å rekruttere medlemmer til sin ekstreme organisasjon. Ser vi på statistikken over anmeldte voldtekter ligger de – men stabilt på noe over 1200. Det er sørgelig mange. De som blir anmeldte er som oftest kriminelle på flere områder, og festrelaterte voldtekter er over halvparten. 25% er relasjons og sårbarhetsvoldteker (barn, psykisk utviklingshemmede mv). Overfalls voldtekter som har skapt mye debatt er på ca. 10% (Kripos, 2014). Mørketallene er store fordi folk er redd for ikke å bli trodd, de kjenner overgriperen, og skammen. Bare en av fire menn og en av tre kvinner som var utsatt for vold eller overgrep sa at de noen gang hadde kontaktet politi, fagfolk eller hjelpeinstanser. Seksuelle krenkelse og voldtekt er et enormt samfunnsproblem. Vi trenger holdningskampene arbeid, målrettet etterforskning, fokus på rus og festing og ikke minst styrking av jenters plass i samfunnet. Kort sagt feminisme. Natteravner, våkne voksne i skolen og i alkoholpolitikken er sentralt. Det handler i liten grad om religion, innvandring eller asylsøkere. Det handler om menn og vår (fest)kultur.

Derfor er Odin guttas begrunnelse for å marsjere i sine svarte hettegensere en rein bløff. De er rett slett ikke der det skjer. Av historien fra 30-tallet veit vi at svartskjortene marsjerte for å beskytte folket, kvinner og barn fra jøder, kommunister, fagbevegelse og annet avskum. Også dag sprer ekstremister, rasister, islam kritikere fordommer og myter for å skapet et skille mellom oss og dem. Det er gjennom frykt de rekruttere, og ved tilby spenning og kameratskap. Derfor er det viktig å stoppe Odin gutta og Alte fra å spre sin gift i Tønsbergs gater. Det handler ikke om å leke cowboy og indianer. Det handler om ikke skape mer angst og hat i vårt samfunn. Derfor er ikke kultur eliten eller Arne og Odins soldater og latterliggjøring nok. Vi risikerer at den strategien alene skaper mer stigmatisering og hat mot samfunnet og innvandrere.

Borgervern og tillitssamfunnet.

Natt til søndag aksjonerte vi mot Odins soldater med rød topplue. I Tønsberg har vi fått fram at Odins soldater ikke er brunsvarte pusekatter. Det har kostet, og deres talsperson Ronny Alte uttaler til Tønsbergsblad 20.0216 at: «Sannes Vika har et personlig hat mot meg» som begrunnelse for at han nektet å stille i debatt i TV2s god morgen Norge. Det han ikke vil se er at det ikke handler om han, men om den ytre høyresidens strategi.

De vil framstille seg som fredelige natteravner. I Tønsberg har talspersonens fortid i Norwegian Defense League (NDL) og Pegida talt forseg.  Et problemene er at noen i pressen, og til og med i politiet lar seg lure. Ukritisk slipper de til med "koselige" reportasjer.  Når Odins soldater tok til gatene i Stavanger lot NRK Rogaland (nettreportasje 21.02. 08:55) de uimotsagt få fremmet sitt verdensbilde. Kim Mæland,  leder for gruppa i Norge avslutte  intervjuet med: «Me merkar det jo i forhold til flyktningestraumen, men me skal hjelpa alle, uansett hudfarge og kor dei kjem frå». Strategien er etablert, spørsmålet er om vi skal la oss lure?

Min østerrikske nabo snakker alltid om tillitssamfunnet som Norges største verdi. Vi stoler stort sett på hverandre har til lands. Politiet, naboene, og til med offentlig forvaltning kan vi ha tillit til. Vi slipper å bruke mye krefter og penger på kontroll, advokater, alarmer og sikkerhetssystemer. Styrt av egen angst og gjennom målretta propaganda fra ytre høyre har mange spredt frykt for asylsøkere. Folk har for harde livet delt overgrepene i Köln , episoden på festivalen i Stockholm, og at svensk politi dessverre har holdt tilbake informasjon om invaderer og asylsøkeres kriminelle handlinger. Særlig artikler om voldtekt og tafsing er hyppig delt. Kjetil Rolness har brukt statistikk fra 2011 for å fastslå at innvandrestår bak overfalsvoldteker. Hege Storhaugs bok etablerer frykten for Islam som politisk kraft. Inkluderingsminister Listhaug og regjeringen sier ofte at velferden i Norge svekkes om vi ikke får «kontroll over asylstrømmen». Få av disse er høyreekstreme, men de har klart å skape angst og bekymring i store befolknings grupper. Det norske tillitssamfunnet blir svekket og erstattes av det sosiologen Beck beskriver som risikosamfunnet. Sant eller usant blir folk opptatt av å beskytte seg, sine og sitt. Den ekstreme høyresiden rundt Pediga, SIAN,Vigrid og deler av FrP fyrer på med: At debatten ikke blir tatt, de er undertrykte, at statistisk sentralbyrå, NRK, media og til og med politiet ikke er til å stole på. Grunnlaget for  radikalisering er etablert: Trusselen fra muslimer/flyktninger og at vi må beskytte oss/det norske/kristendommen. De fleste stopper her. De diskuterer litt på Facebook, stemmer FRP eller nikker fornøyd når AP snakker om en «streng og rettferdig asyl politikk».  Personlig synes jeg det er litt trist at sommerens solidaritet er kommet i bakgrunnen, men diskusjoner om asylpolitikk må tas i media og på stortinget.

Første nivå i en radikaliseringsprosess er å etablere organisasjoner som kan beskytte folk mot faren, enten de er muslimer mot vesten, eller nordmenn mot innvandring. Norsk ytrehøyre har prøvd i mange år. De har organisert seg gjennom nynazistiske organisasjoner, via Vigrid, SIAM, NDL og til Pediga. Folkelig motstand, erfaringen fra krigen, og mangelen på karismatiske ledere har gjort at de ikke lykkes. Den utfordringen vi nå står ovenfor er at de fra Finland har importert borgervernet eller natteravn bevegelsen Odins soldater. Dessverre slipper de så langt lett unna overgrepene, symbolikken og innslaget av nynazister i Finland. Flere media som NRK Rogaland og TV2 god morgen Norge lar talspersonen og lederen framstille seg som beskyttere som vi samarbeide med Politi og natteravner. Selv deler av det radikale høyre miljøet ser at Odins soldater er letteog avsløre og har dannet Guardia Angels Norge. Vårt svar må være avsløring av gruppene og borgervernsstrategien. Integrering og mange nye asylsøkere byr på utfordringer, til og med en økt fare for kriminalitet fra østeuropeiske bander, eller terror fra muslimske fundamentalister. Samtidig er den typiske norske kriminelle, voldtektsforbryteren, eller tafseren en hvit ung norsk mann oftest ruset på alkohol. Derfor er natteravner, alkoholpolitikk og kriminalitetsforbygning viktig mot voldtekter. Fakta mot farebeskrivelsene og avsløring av strategi er viktig for bekjempe denne radikaliseringen.

Neste nivå i radikaliseringen er uniformering og aksjoner. Vi har sett muslimske grupper anlegger skjegg og vifte med svarte ISIL flagg.  Odins soldater snakker om å marsjere, patruljere, og gå ut i gatene for beskytte folk mot voldtekter, vold og narkotika. De er uniformert med sine hettegenser, bruker et fascistisk militant vikingsymbol med det norske flagget og gotisk skrift. Dagens Næringsliv 19.02.16 sier at de «velger en militaristisk språkbruk og symbolikk». Talsperson  Alte bruker skuddsikker vest på patrulje i fredelige Tønsberg.  På sosialhøyskolen studerte og skrev om voldelige ungdomsgrupper (nynazister og fotballpøbler) på 90-tallet var funnene at uniformering, kameratskap og massesuggesjon var kreftene som fikk de til å ty til vold. Uniformering og adferden til Odins Soldater et tydelig og farlig radikaliserings prosjekt, selv om de er lette å latterliggjøre. På dette nivået i radikaliseringen må de stoppes. Regjeringen, PST, politiet og kommunen jobber målrettet mot muslimer i fare for radikalisering. Med hederlige unntak i Drammen og på Sørlandet er politiets unnfallenhet påfallende. I Tønsberg ble det opp til folk flest å vise at vi ikke ville ha Odins soldater i byen vår. Vi aksjonerte snilt først med kaffeslabberas og i helgen med røde toppluermot Odins soldater. Vi er også tydelige på at Odins soldater er en organisasjon med tydelige fascistiske trekk. Bruken av symboler, patruljering, marsjering og svarteskjorter (hettegensere) bærer bud om det. Målet er hindre at de bruker våre gater til rekruttering, aksjoner og dermed radikalisering.

Odins soldater har  ikke brukt vold i Norge. I Sverige har høyreekstremisten gjort det. Samtidig er det viktig å huske at de bare er det ytterst høyre som har utført terror i Norge (med unntak av Mossad på Lillehammer). De har brent bokkafeer, kastet bomber mot 1. mai tog, begått Hadelands drapene, og ikke minst terroren på Utøya og i regjeringskvartalet. Dette er grunnen til at Odins soldater må kveles ved roten. Vi gjør det heldigvis systematisk mot muslimsk radikalisering. Det store spørsmålet er hvorfor ikke vår justisminister Amundsen, som ellers vil framstå som tøff og handlekraftig er på banen. Er det fordi det langt inn i hans eget parti er folk som støtter borgerverns bevegelsen som talsperson i justiskomiteen, Jan Arild Ellingsen,eller kommunestyre medlemmet på Nøtterøy Egil Koch (Tønsbergs blad 04.02.16) eller ren unnfallenhet?

Hva er Odins soldater og hvilken rolle har Ronny Alte?

Ronny Alte klarte å få mye presse, og gå en natt i Tønsberg med 7 venner på bilde, VG og Yousef Assidiq på slep. På torvet i Tønsberg sto jeg noe tidligere på kvelden med 60– 150 kaffe gjester som kom og gikk. Vi markerte at vi vil ha et Tønsberg for alle, og at vi ikke ønsket Odins soldater marsjerende i byen vår. Yousef var også der, og koste seg.  Vi var en mangfoldig gjeng med ulikt budskap (se TB). Natteravnen sa de har god kontroll i Tønsberg, og politiet bekreftet det samme. Osberg Båtlag var der i full viking mundur for å vise at Vikinger (ekte Odin soldater) er inkluderende, og for alle. MDG var der som Odins filosofer, med kanelboller og filosofi fra Håvamål om trenge mat og klær. Folk fra fagbevegelsen og arbeiderpartiet ville vise sin støtte til et godt tiltak. Vi hadde folk med erfaring fra kampen mot nynazister på 90 tallet hvor Alte var med og mange av oss hadde vist ryggen til han når han kom drassende med PEGIDA til byen vår. Flere av oss har også både kjent høyre ekstrem terror mot 1. mai tog, og i Oslo.

Jeg synes Ronny Alte var modig når han kom opp til oss, og han fikk et håndtrykk og tilbud om kaffe og boller. Vi mente det når vi sa at kaffeslabberaset var for alle. Han valgte etter det å ta debatten alene mot 60 stykker. Modig, men kanskje ikke så klokt. Han ble raskt gjennomskuet med sin natteravn og ta vare på alle retorikk. På spørsmål om hvem skulle beskytte oss mot var svaret; «kriminelle innvandrere». Han ble litt kjørt, men ble ikke sint før jeg som vert grep inn. Han lurte på om jeg mente han var høyre ekstrem noe jeg bekreftet. Jeg sa også at som bystyremedlem i Tønsberg ønsket jeg ikke patruljering av Odins soldater, fordi de vil skape frykt hos borgere som ikke er hvite i huden (men de kan være norske som noen). Da ble han sint og gikk.

Det er litt uklart om det er meg du sikter til YousefAssidiq når du skriver «…..så begynner denne seansen på torget å minne mer om en gapestokk. Ronny Alte blir bombardert med tidvis usaklige beskyldninger og blir regelrett ledd ut og latterliggjort. Han velger da å sette en strek og trekke seg tilbake». Vi er ikke uenige om at han er langt til høyre som du sier det «Alle tre organisasjonene har vært klart høyreekstreme i sine respektive land. EDL drev med gateslagsmål i England og var kjennetegnet av å være fotballpøbler som ikke sa nei til en slåsskamp. Pegida har tatt til orde for å deportere muslimer og stenge moskeer. Soldiers of Odin er kjennetegnet av å haklare ny-nazistiske sympatier i Finland».  Du advarer også mot Soldatene hans; «Odins Soldater i stor grad kan være en av de utløsende faktorene til konfliktene» og opplever at: «Hadde jeg gått alene i byen sent på kvelden og møtt på denne gjengen på 15 mannfolk tydelig merket med Odins Soldater så hadde jeg nok pustet lettet ut når jeg hadde passert dem. For meg hadde det oppleves som skremmende, uansett hvor hederlige intensjoner de måtte ha». Vi er enige i at vi ikke vil ha Odin gutta i Tønsbergs gater. Det jeg lurer på er om vi er uenige i strategi som mange har tatt opp med meg, eller om vi bare har ulikt fokus.

I ditt møte med Ronny Alte og guttene hans fikk du stor respekt for hans intensjoner. Det er et godt og nødvendig utgangspunkt for å jobbe med ekstremister. Du beskriver også marginaliseringen av han (ingen etablerte miljøer vil ha han). Jeg har vært terapeut for noen ekstremister (fra begge sider i kampene i Stokke på 00 tallet), og jobbet ut fra anerkjennelse av både følelser og gode intensjoner. Jeg trur du kan jobbe bra også med høyre radikale. Min rolle som poltikker er en annen. Jeg vil beskytte byens folk mot denne gruppen, enten der er innvandrere, narkomane eller andre de vil spre frykt hos for å «beskytte oss andre». Den kampen kan jeg ta gjennom politivedtektene som kan forby private natteravner uten samarbeid med politi og kommune.  Vi har også et SLT samarbeid som kan brukes til å forebygge denne typen gjenger som Odins soldater er.

Jeg er også en svoren antirasist og antifascist (i våre dager også antiekstremist). Både ut fra historien og forskning knyttet til voldelige ungdomsmiljøer veit vi mye om rekrutteringen på gruppe nivå. Det handler om å tilby aksjon (gå patruljer i Tønsbergs gater), kameratskap, uniformering (Odin genserne) og kampen for en større sak (mot invaderer og utrygghet). Historisk sett har jeg valgt å trekke parallellene til Hitlers SA, eller de Spanske og Italienske svartskjortene. De marsjerte i gatene for å beskytte folket mot Jøder, kommunister, sosialister og degenererte mennesker. Selv om Odin gutta er et marginalt fenomen har de samme strategi. Jeg vil også tru at du kjenner noe av de samme mekanismene knyttet til din radikalisering. Derfor er det viktig for meg, og mine å stoppe Odins soldater fra å marsjere/patruljere i våre gater. Jeg kjenner ikke Ronny, og forholder meg til han som talsperson for Odins soldater. I den rollen er jeg sikker på at han lyver med sin skjønn maling. Hensikten nå de har valgt navn, symbol og til de andre kammeratene han organiserer det sammen med er å skape en høyreradikal kamp organisasjon. Kanskje for å redde nasjonen/kristendommen/blodet, men helt sikkert for rekruttere usikre, redde og aggressive ungdommer til kamp for den rette tru.

På individ nivå hvor du jobber er dialogen viktig og de utstrakte hender. I kampen mot fascismen, nazismen eller radikal Islam/ISIL (på gruppe/ideologisk nivå) er avsløring (gjerne med humor), konfrontasjon (for min del ikke voldelig), og å skape et samfunn med en tillits ikke en frykt kultur avgjørende. Da kan vi ikke på noen måte tillate Odins soldater å eie eller patruljere Tønsbergs gater. Vi vil følge opp om de gjør det til vane å komme til Tønsberg og politiet ikke stopper derespatruljering. Ikke minst er det viktig å konfronter de bakenforliggende holdninger. Vi bekjemper ikke brunsvarte pusekatter, men en fascistisk organisasjon.

Nei til fagforbundet for høyskoleutdanna.

Rett etter at jeg la ut min forrige blogg om min fortvilelse over situasjonen i FO kom en nyhet som ga sterke reaksjoner: Valgkomiteen innstilte ikke barnevernspedagogen Ellen Galaasen. Hun er den eneste av AU-medlemmene, med profesjonsansvar, som vil fortsette i ledelsen. Fontene skrev om dette, og i sosiale medier ble saken delt og kommentert. Ellen får mye støtte, og få er i tvil om at hun har stor tillit i FO, i fagmiljøet i barnevernet, blant barnevernspedagoger, i BUFetat og departement. Forbundsleder Mimmi Kvisvik begrunner sin mistillit til Galaasen med at hun (sammen med halve landsstyret) stemte på Henriette Westrin i ledervalget i mars 2013.  Et valg som fant sted midt i kongressperioden etter at barnevernspedagog Rigmor Hokstad trakk seg pga. samarbeidsproblemer, og stygt ble dolka i ryggen . Det er ikke mange som støtter valgkomitéens vraking utad, og de som gjør det avslører en stygg og hjelpeløs side ved dagens FO: At politisk uenighet med FOs øverste leder utløser lederens mistillit til den uenige, og det er ikke legitimt å vurdere en sak i landsstyret som ikke oppnår flertall. Å bruke retten sin til å legge fram uenigheten for FOs øverste organ Kongressen, blir stemplet som omkamper, mindretallstyranni, og illojalitet. Fritt etter amerikansk poltikk vil jeg si; It,s polticks stupid!

Om en ikke vanker i korridorene på FO kontoret, kjenner folka, blir det som Cato Ellingsen påpekte på Facebook: Det er umulig å se den politiske uenigheten. Debatten handler om  vi har tillit til Mimmi Kvisvik, Tone Faugli eller Ellen Galaasen. Det å støtte Ellen Galaasen, sees som mangel på støtte til Mimmi og Tone. Personer settes opp mot hverandre. Det er synd. Før og på kongressen skal vi  debatt om hva vi vil med vårt FO, og på dette nivået forventer jeg at folk klarer å samarbeide, også med de som har et annet syn. Jeg vil ha en diskusjon om hvor tydelig FO skal være som profesjons forbund for høyskoleutdanna med bachleor og mer innenfor barnevern, sosialt arbeid og vernepleie, ikke om tillit til AU eller landsstyrets flertall.

La meg ta et eksempel; samarbeidsavtalen med Fagforbundet som LS utsatte til etter Kongressen. Dette er en sak om en samarbeidsstrategi som ikke er nevnt i et eneste Kongresspapir. Jeg undrer meg over at dette, som handler om å begrense organisasjonsretten til vårt eget forbund, ikke er tema for organisasjonens høyeste organ: kongressen! At selve avtalen er stemplet konfidensiell gjør det ikke umulig å diskutere strategi, tvert i mot bør forankringen være på plass før avtaler som endrer dagens praksis og forståelse innad i LO blir forhandla frem. Dette handler om sentrale veivalg: Er det denne veien FO skal gå og er det dette vi vil?

Det kan være nyttig å ha venner i andre forbund. Mange er kjent med innholdet i den konfidensielle avtalen FOs forbundsledelse og Fagforbundet har framforhandlet. Vi trenger en avtale om verving og organisasjonsretten (at Fagforbundet ikke aktivt skal verve våre medlemmer), Avtalen som ble lagt fram er  skremmende lesning. Klikk på bildene og les selv. Under bakgrunn i avtalen står det at FO og Fagforbundet «….har sammenfallende samfunns og tariffpolitiske interesser» Har vi sammenfallende tariffpolitiske interesser? Det samsvarer i liten grad med signaler gitt fra FOs tillitsvalgte på ulike forhandlingsnivå. Selv har jeg aldri opplevd en sammenfallende tariffpolitikk i B-dels forhandlinger i Spekter (nå Virke). Fagforbundet har et legitimt fokus på ufaglærte og lavtlønte ansatte. Det er ikke sammenfallende med FOs fokus på de med høgskoleutdanning, videreutdanning, klinikere eller de med lederansvar. Påstanden skremmer meg når så mange av minne kollegaer med klinisk godkjenning og mastergrader, melder seg inn i forskerforbundet fordi FO lykkes dårlig tariffpolitisk for dem. FO leder Mimmi Kvisvik deler neppe disse bekymringene når hun i Fontene 02.15. s.27 at «hun mener dette er en god avtale som formaliserer samarbeide, styrker vår innflytelse og bra for rekrutteringen til FO».

Avtalen legger også opp til et; «formalisert samarbeid på alle nivåer i organisasjonen».  I min kontekst på R-BUP samarbeider alle tillitsvalgte godt, og ut fra medlemsmassen har jeg ivaretatt både NTL og Fagforbundets medlemmer i lønnsforhandlinger. Jeg vil derimot ikke ha et formalisert samarbeid. Jeg har sloss mot arbeidsgiveres ønske om at vi skal opptre som hovedsammenslutninger fordi jeg i medbestemmelse vil fremme det sosialfaglige perspektivet, ikke bare det vi har felles med fagforbundet.  Vi skal videre i følge avtalen i tariffpolitikken samarbeide om; «Likelønn: Manglende likelønn er et symptom på manglende likestilling og et hinder for likestilling mellom kjønnene. Forbundene vil samarbeide for å nå likelønn med fokus pi det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, verdsettings diskriminering, lavlønn og øvrige strukturelle forhold som hemmer og fremmer likelønn.» Det er kanskje vel og bra, men det står ikke et ord om støtte til FOs krav om mere lønn til høyskolegruppene, og enda mindre om behovet for mastergrader og avlønning for klinisk kompetanse i kommunene.

Flertallet i FOs landsstyre har som de fleste vet gått inn for en radikal endring av profesjonenes organisatoriske plass i FO. De sier at de vil styrke FO som profesjonsforbund. Samtidig er følgende formulering anbefalt av forbundsledelsen i avtalen med Fagforbundet; «På parallelle nivå i organisasjonen vil det være hensiktsmessig også om yrkesfaglig arbeid» og under «aktuelle områder» kommer i tillegg: «Utdanning –samarbeid om innholdet i relevante utdanninger» I tillegg til etikk, felles arrangementer knyttet til tjenesteområder/fagfelt, og «felles opplæringstiltak og kurstilbud» Det skal ikke mye politisk forståelse til, før dette får ”alarmklokkene” til å kime. Vi har strevd for å få til gode samarbeidsfora internt i FO om utdanningspolitikk, og nå skal vi vende oss til Fagforbundet? Avtaleteksten forundrer og skremmer, og mine venner i Fagforbundet gliser. De er av helt forståelige grunner svært fornøyde. Jeg er glad i Fagforbundet og har vært medlem der før jeg fikk fagutdanningen – vi hadde da en brodd mot forskjeller på ufaglærte, barne- og ungdomsarbeidere og FOs medlemmer. Om jeg trodde at Fagforbundet ville tjene barnevernspedagoger, vernepleiere og sosionomer hadde jeg gjort som over 2000 vernepleiere og mange barnevernspedagoger og sosionomer - meldt meg inn i Fagforbundet. Jeg er for samarbeid med Fagforbundet, men det får være grenser.

Sentrale tillitsvalgte i FO ønsker ikke at det skal gis innsyn i denne avtalen. Selv om saken allerede diskuteres og  ”lever sitt eget liv” forventer jeg at de lar seg provosere over at jeg med dette bidrar til åpenhet om saken. Man skal vanligvis ikke gå ut med opplysninger som er  ”stemplet”  konfidensielt.  Saken er drøftet åpent i landsstyret, omtalt i Fontene, og FO roper selv på uredde stemmer. Jeg å være det. Som tillitsvalgt, medlem og del av kongressdelegasjonen til FO Vestfold, hadde jeg hørt om en samarbeidsavtale med Fagforbundet, men jeg kunne ikke drømme om at den gikk så langt uten at den strategien var godt forankret i FO.

Jeg er rett og slett dundrende uenig i veivalget som gjøres gjennom forslaget til avtale. Avtalen er svært annerledes enn gjeldene avtale om at organisasjonsretten ligger hos FO. Jeg kan ikke forstå annet enn at et slikt veivalg må behandles av kongress, slik leder i FO Hedmark Olav Neerland også etterspør i Fontene nr. 3 s. 18. Jeg ble ikke mindre rystet etter å ha snakket med Landsstyrerepresentanten fra Vestfold. I vedlegg til avtalen lå godkjenningsordninger inne som eksempel på områder FO skal samarbeide med Fagforbundet om. En ordning FO er gitt ansvaret for fordi vi er et profesjonsforbund, som tydelig har skilt FO fra Fagforbundet og gjør FO attraktiv for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere. Nylig har klinisk sosionom Britt Jørgensen og jeg levert et grundig arbeid om ny spesialistordning til FO. Hele innholdet i våre spesialistgodkjenningsordninger betinger at vi skal være barnevernspedagog-, vernepleier- og sosionomspesialister. Vi skal kunne vårt felt, og vår kliniske metode – som alle andre som jobber som terapeuter. Vi skal være tydelige er som spesialister innen vårt fag og metode. Barnevernspedagoger må ta vare på den barnevernfaglige og sosialpedagogiske kompetansen. Vernepleiere må bidra med kunnskap om målrettet miljøarbeid og gjennomgripende utviklingsforstyrrelser. Sosionomer må bidra med kunnskap om levekår, stønads- og trygde- systemet og sitt brede samfunnsvitenskapelige perspektiv. At disse kjerneområdene for våre profesjoner, som vi sliter med å synliggjøre godt nok som det er, skal outsources i en samarbeidsavtale, gjør det nødvendig å stille spørsmål ved om FOs forhandlere mangler forståelse for profesjoner og kampen for vår plass i helsevesenet og som behandlere.

Jeg mener at barnevernspedagoger, vernepleiere og sosionomer trenger et sterkt og slagkraftig FO! Da står ikke kampen om vedtekter, om tilliten til Mimmi Kvisvik som person eller om Ellen Galaasen gjør seg fortjent til tillit fra Mimmi Kvisvik. Den handler om veien videre. FOs utfordringer med å overbevise de mange tusen som ikke velger FO som sitt forbund er ikke ”å gå til sengs” med konkurrenten i Fagforbundet. FO får ikke flere medlemmer ved å svekke profesjonsfokuset gjennom vedtektsendringer, ved å kaste ut de tydeligste profesjonspolitikerne, eller systematisk å peke på en profesjon (barnevernspedagogene) som forklaringen på alt som er galt i FO. Vi må bli en åpen organisasjon som diskuter politikk, hva de sentrale tillitsvalgte står for, ikke tillit til den enkelte. Vi må ha takhøyde for ulike syn, uenigheter og profesjonenes vei framover må avgjøres av profesjonens medlemmer. Prinsipielt viktige saker må avgjøres av Kongressen. For at gode beslutninger skal tas må vi synliggjøre uenigheter i AU, mellom folk, eller mellom profesjonene fram til vedtak fattes.

For å oppnå beslutninger som favner medlemmenes interesser, krever det en god behandlingsmåte som ivaretar FOs mangfold. Spørsmålene må derfor avgjøres på to måter; i alle saker som ikke er spesifikke for en profesjon, avgjøres av kongress eller landsstyret etter en god debatt hvor både flertall og mindretallet syn kommer fram i sakspapirer og i debatten. I profesjonsaker av profesjonens organer og medlemmer. Verden kan leve med at Vernepleiere, Sosionomer og Barnevernspedagoger er forskjellige, fordi deres bidrag til å løses velferdsoppgaver er forskjellig og bidrar sammen til nødvendig tverrfaglighet. Det er bakgrunnen for at vi ikke vil ha en felles utdanning og må fortsette som tre selvstendige profesjoner. FO må jobbe politisk for dette. Flere av de høyskole ansatte sier til Fontene tydelig fra at om vi vraker Ellen og sesjonene svekkes vil ikke FO kunne spille den rollen i forhold til utdanningen vi trenger.

FO må bli tydelig og overbevisende på flere områder. FO skal samarbeide med Fagforbundet, men kan ikke fortsette å skape usikkerhet om FO er forbundet for våre profesjoner. FO skal heller ikke skape usikkerhet om det jobbes for en sammenslåing med Fagforbundet. FO må vise hvordan profesjonene kan styrkes i en tid hvor den sosiale dimensjonen settes under press av byråkrati, individualisering og blåblå markedsdekning. La oss til slutt velge de beste folka, de som tåler uenighet og som bringer oss som profesjonsforbund videre.

Det handler ikke om tillit folkens; det er politikk.

Farvel mitt kjære FO?

Jeg har snart vært medlem av FO i 20 år. Jeg meldt meg inn når jeg byttet jobb fra barnevernet i Tønsberg til BUPA på slutten av 90 tallet. Det var en grunn – jeg trengte en fagforening som tok vare på min profesjon. På BUPA var det sterke krefter som ville bytte miljøterapeuter (barnevernspedagoger) med sykepleiere, og sosionomer med psykologer. Etter mange år i Fagforbundet som hovedtillitsvalgt, føltes det som å komme hjem.

Det var godt å bli en del av et felleskap med noen som var opptatt av at sosialpedagogikken og som så hvor viktig faglig balast den gav til miljøterapien. FO var tydelige på at miljøterapi var noe langt mere enn oppbevaring mellom behandlingstimene og utdeling av medisiner. Den handlet om læring av nye sosiale ferdigheter, mestring av symptomer, og å komme seg tilbake til ungdommens livsarenar;  skole, venner og familie. Det var ikke en kamp kvinne mot mann eller sykepleier mot barnevernspedagog – vi var enige om mye og hadde overlappende kompetanse. Vi var også forskjellige; jeg er ikke opplært i somatiske temaer, medisiner og kropp. Kampen var mot systemet, og om hva som skulle stå i fokus: Ungdommen som pasient eller aktør i egent liv. Vi vant frem og det ble enighet om at 1/3 skulle være sykepleiere (og vernepleiere), 1/3 barnevernspedagoger (barnefaglige), og 1/3 flytende med rom for andre høyskoleutdanning. Vernepleierne ble ansett som vinnerne som både kunne løse helse og sosialfaglige oppgaver, men ikke fult ut erstatte hverken barnevernspedagogens barnefaglige kompetanse, eller sykepleierens helsefaglige kompetanse.

I tillegg til å være fagperson er jeg politikker og et organisasjonsdyr. Jeg fikk tillit som Fos hovedtillitsvalgt i psykiatrien i Vestfold (PIV) og Helse sør. Jeg ble fylkesleder og landsstyre representant fra FO Vestfold. Fagbevegelsen er ingen søndagskole, men det var gøy. Det var rom til å jobbe med utvikling av barnevernspedagogen, sosionomene og vernepleierens identitet i det tverrfaglige koret. Vi slo tilbake forslag om å slå sammen de tre utdanningen, selv om det var tøft å legge press på gamle SV venner som utdanningsminister Tora Aasland (Haug), og statssekretær Kyrre Lekve (se diskusjon i hans blogg). Fag og fagbevegelse er for meg en enhet, og i omstillingsprosesser trenger vi tillitsvalgte som kan sitt fag. Vi trenger både sosionomens brede samfunns og kontekst perspektiv og barnevernspedagogens fokus på barnet i utvikling, og som både aktør og avhengig av sin kontekst i BUP. Vi trenger vernepleierens kunnskap om målrettet miljøarbeid, og utviklingsforstyrrelser. I omstillingsprosessene må behovet belegges både faglig og med hjemmel i hovedavtalen, og min erfaring er at det diffuse sosialfaglige ikke blir tydelig for arbeidsgiver.

Landsstyret i FO var krevende i forrige kongressperiode. Barnevernspedagogen ville videre i sin profesjonsutvikling og ønsket master i sin grunn utdanning. Befringutvalget (NOU 2009:8)  slaktet sosionomene som grunnutdanning for barnevernet og vi fant et vanskelig kompromiss (LS sitt vedtak). Lov om sosialtjenester ble erstattet av folkehelseloven, og sosialt arbeid forsvant inn i NAV. Mange etterlyste et synligere og tøffere FO i profesjonskampen, og de fikk det. Med unntak av kampen for 3 grunnutdanninger kom den først og fremst innad i FO. Kampen sto om hvor mye profesjonene skulle få bestemme over sin egen utvikling i FO, eller i hvor stor grad vi skulle marsjere som arbeidernes enhetsfront. Den forrige FO kongressen i 2010 ble tøff, men FO ble bevart som både fagforening og profesjonsforbund ved at profesjonene beholdt sin representasjon, og de er valgt av kongressen. Alle skrikingsbestemmelser for at ikke to av FOs profesjoner i felleskap skal kunne ta negative beslutninger over en annen profesjon ble beholdt. Barnevernspedagoger og Vernepleiere kan for eksempel ikke sammen beslutte at FOs politikk skal være at Velferdsviterne skal erstatte sosionomer i NAV. Vi som vil ha et FO som et felleskap av tre selvstendige og stolte profesjoner opplevde bred støtte fra FOs grunnplan og kongressens delegater.

Nå før en ny kongress slår det meg at vi kanskje vant vedtakene på kongressen, men ikke kampen om en ukultur i FO eller valgene til ny ledelse (AU). De siste fire årene har vært en katastrofe, med en leder som trakk seg og en ny leder valgt med egen dobbelt stemme. Av de ansvarlige for profesjonene er det bare Ellen Galåsen (bvp) som har holdt hele perioden. Før kongressen har både Lars Smerud (S) og Geir Johannsen (V) som begge har vært under to år i sene verv takket nei til å fortsette som ledere for sine seksjoner (profesjoner). De har begge pekt på ledelsesutfordringer som noe av forklaringen på at de gir seg. Medlemsandelen av våre profesjoner i FO har rast og økonomien er dårligere. Det er grunn til å stille spørsmålet om hva som er galt med FO? FOs medlemsundersøkelse viser at FOs medlemmer mener at yrkesfagligarbeid og profesjonsutvikling er det viktigste. På R-BUP og på konferansene for FOere i psykisk helsevern ble det etterlyst en større tydelighet for både et sosialfaglig og profesjonsfaglig trøkk fra FO. Folk var redde for å bli marginalisert av faglige krefter i helsesektoren og sterkere profesjoner som leger, psykologer og sykepleiere. I kulissene går også en  diskusjon om en felles sosialarbeiderutdanning, i det Jan Storø så treffende kaller samordnings tiåret. Litt fra utsiden fra RBUP ser det ut til at de viktigste diskusjonene og profileringen av verpeleiere og sosionomprofesjonen skjer utfor FO.  Vernepleieren Cato Brunvand Ellingsen som trakk seg som profesjonsleder i FO sin blogg og sosionomene ved organisasjonen «Sosionom reis deg» og deres face book side er de kraftigste talerørene for sine profesjoner. I det perspektivet er det et paradoks at flertallet i FOs landsstyret er mest opptatt av å kvele profesjonene, og svekke deres tydelighet i organisasjonen ved at de skal underordnes landsstyret. Ingen har noen klar analyse av hvordan dette vil slå ut for FOs profilering. Det er bare kampanjen #barnevernspedagog som har vært vellykket fra FO i sosiale medier. 

Jeg treffer FO i mange roller. Jeg er ansvarlig for barnevernspedagogene på R-BUP og tillitsvalgt der. Noe fungerer bra; det er støtte å få til konferanser, godkjenningsordninger og en ny spesialistordning. FO utaler seg som oftest klokt til høringer og departementer, selv om fokuset på den enkelte profesjon er for svakt eller for lite farlig overbevisende. Sosialarbeidere er også stort sett hyggelig folk, og har fokus på både etikk, tverrfaglighet og det som fungerer. Sosialarbeidere kan oppfattes som «snille». Kanskje er det der problemet ligger. Jeg opplever at deler av FO er knuget av en enighetskultur som gjør det vanskelig med uenighet og forskjeller mellom profesjonene. Det oppleves som den nødvendige enigheten i tariffpoltikken og når vi går til streik, har smittet over på profesjonene. Vi finner den i FOs mediestrategi hvor sosionom og forbundsleder skal fronte alle saker; også der det er viktig å løfte frem gode rollemodeller for de andre profesjonene. Vi finner den når landsstyret vil bli de mektige og egenrådige, og deres ønske om å kvele seksjonenes autonomi og svekkelse av sikringsbestemmelser og mandat fra kongressen. Det er ikke mulig å argumentere overbevisende for dette i en tid når medlemmene vil ha tydeligere profesjons politikk!

Vi trenger en organisasjon som ønsker at det er forskjeller på en sosionom og en vernepleier. Vi trenger en organisasjon som støtter barnevernspedagoger i kampen for profesjonsmaster, og for at barnevernfokuset må ligge til grunn gjennom alle tre årene. Vi må tørre å stille spørsmålet om vi har en leder som klarer å få de tusen blomster til å blomstre, ikke til å visne eller trekke seg og gi opp sitt engasjement i FO. Mimmi Kvisvik har vært leder eller nestleder og hatt medansvar gjennom alle konfliktene de siste 8 åra. Jeg har trappet ned, men skal på kongressen som observatør og vararepresentant. Jeg er spent på om kongressen kan bringe FO videre i en tid med press på både profesjoner og vårt felles sosialfaglige perspektiv. Jeg drar ditt litt desillusjonert. Jeg orker ikke fire nye år hvor profesjonene ikke får blomstre, og hvor strategien er å peke på barnevernspedagogene som FOs problem. Jeg får henvendelser fra folk med faglig tyngde som vil lage en ny organisasjon for barnevernspedagoger, både i og utenfor FO. De sier de har gitt opp FO og at de ikke gidder mer

.

 

Så langt forsøker jeg å holde fast på at FO er best. Samtidig er jeg desillusjonert; og sikker på en ting. Dersom jeg ikke er sikker på at det er barnevernspedagoger som har siste ordet i utviklingen av min profesjon, finner jeg meg et annet sted for mitt engasjement for fag og profesjon. Det FO som flertallet i landsstyret nå ønsker er ikke et FO som kan forsvare tittelen profesjonsforbund. Jeg synes den tanken er trist, men FO er en demokratisk organisasjon som vil fine sin vei videre med eller uten plass for min stemme.