Nei til fagforbundet for høyskoleutdanna.

Rett etter at jeg la ut min forrige blogg om min fortvilelse over situasjonen i FO kom en nyhet som ga sterke reaksjoner: Valgkomiteen innstilte ikke barnevernspedagogen Ellen Galaasen. Hun er den eneste av AU-medlemmene, med profesjonsansvar, som vil fortsette i ledelsen. Fontene skrev om dette, og i sosiale medier ble saken delt og kommentert. Ellen får mye støtte, og få er i tvil om at hun har stor tillit i FO, i fagmiljøet i barnevernet, blant barnevernspedagoger, i BUFetat og departement. Forbundsleder Mimmi Kvisvik begrunner sin mistillit til Galaasen med at hun (sammen med halve landsstyret) stemte på Henriette Westrin i ledervalget i mars 2013.  Et valg som fant sted midt i kongressperioden etter at barnevernspedagog Rigmor Hokstad trakk seg pga. samarbeidsproblemer, og stygt ble dolka i ryggen . Det er ikke mange som støtter valgkomitéens vraking utad, og de som gjør det avslører en stygg og hjelpeløs side ved dagens FO: At politisk uenighet med FOs øverste leder utløser lederens mistillit til den uenige, og det er ikke legitimt å vurdere en sak i landsstyret som ikke oppnår flertall. Å bruke retten sin til å legge fram uenigheten for FOs øverste organ Kongressen, blir stemplet som omkamper, mindretallstyranni, og illojalitet. Fritt etter amerikansk poltikk vil jeg si; It,s polticks stupid!

Om en ikke vanker i korridorene på FO kontoret, kjenner folka, blir det som Cato Ellingsen påpekte på Facebook: Det er umulig å se den politiske uenigheten. Debatten handler om  vi har tillit til Mimmi Kvisvik, Tone Faugli eller Ellen Galaasen. Det å støtte Ellen Galaasen, sees som mangel på støtte til Mimmi og Tone. Personer settes opp mot hverandre. Det er synd. Før og på kongressen skal vi  debatt om hva vi vil med vårt FO, og på dette nivået forventer jeg at folk klarer å samarbeide, også med de som har et annet syn. Jeg vil ha en diskusjon om hvor tydelig FO skal være som profesjons forbund for høyskoleutdanna med bachleor og mer innenfor barnevern, sosialt arbeid og vernepleie, ikke om tillit til AU eller landsstyrets flertall.

La meg ta et eksempel; samarbeidsavtalen med Fagforbundet som LS utsatte til etter Kongressen. Dette er en sak om en samarbeidsstrategi som ikke er nevnt i et eneste Kongresspapir. Jeg undrer meg over at dette, som handler om å begrense organisasjonsretten til vårt eget forbund, ikke er tema for organisasjonens høyeste organ: kongressen! At selve avtalen er stemplet konfidensiell gjør det ikke umulig å diskutere strategi, tvert i mot bør forankringen være på plass før avtaler som endrer dagens praksis og forståelse innad i LO blir forhandla frem. Dette handler om sentrale veivalg: Er det denne veien FO skal gå og er det dette vi vil?

Det kan være nyttig å ha venner i andre forbund. Mange er kjent med innholdet i den konfidensielle avtalen FOs forbundsledelse og Fagforbundet har framforhandlet. Vi trenger en avtale om verving og organisasjonsretten (at Fagforbundet ikke aktivt skal verve våre medlemmer), Avtalen som ble lagt fram er  skremmende lesning. Klikk på bildene og les selv. Under bakgrunn i avtalen står det at FO og Fagforbundet «….har sammenfallende samfunns og tariffpolitiske interesser» Har vi sammenfallende tariffpolitiske interesser? Det samsvarer i liten grad med signaler gitt fra FOs tillitsvalgte på ulike forhandlingsnivå. Selv har jeg aldri opplevd en sammenfallende tariffpolitikk i B-dels forhandlinger i Spekter (nå Virke). Fagforbundet har et legitimt fokus på ufaglærte og lavtlønte ansatte. Det er ikke sammenfallende med FOs fokus på de med høgskoleutdanning, videreutdanning, klinikere eller de med lederansvar. Påstanden skremmer meg når så mange av minne kollegaer med klinisk godkjenning og mastergrader, melder seg inn i forskerforbundet fordi FO lykkes dårlig tariffpolitisk for dem. FO leder Mimmi Kvisvik deler neppe disse bekymringene når hun i Fontene 02.15. s.27 at «hun mener dette er en god avtale som formaliserer samarbeide, styrker vår innflytelse og bra for rekrutteringen til FO».

Avtalen legger også opp til et; «formalisert samarbeid på alle nivåer i organisasjonen».  I min kontekst på R-BUP samarbeider alle tillitsvalgte godt, og ut fra medlemsmassen har jeg ivaretatt både NTL og Fagforbundets medlemmer i lønnsforhandlinger. Jeg vil derimot ikke ha et formalisert samarbeid. Jeg har sloss mot arbeidsgiveres ønske om at vi skal opptre som hovedsammenslutninger fordi jeg i medbestemmelse vil fremme det sosialfaglige perspektivet, ikke bare det vi har felles med fagforbundet.  Vi skal videre i følge avtalen i tariffpolitikken samarbeide om; «Likelønn: Manglende likelønn er et symptom på manglende likestilling og et hinder for likestilling mellom kjønnene. Forbundene vil samarbeide for å nå likelønn med fokus pi det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, verdsettings diskriminering, lavlønn og øvrige strukturelle forhold som hemmer og fremmer likelønn.» Det er kanskje vel og bra, men det står ikke et ord om støtte til FOs krav om mere lønn til høyskolegruppene, og enda mindre om behovet for mastergrader og avlønning for klinisk kompetanse i kommunene.

Flertallet i FOs landsstyre har som de fleste vet gått inn for en radikal endring av profesjonenes organisatoriske plass i FO. De sier at de vil styrke FO som profesjonsforbund. Samtidig er følgende formulering anbefalt av forbundsledelsen i avtalen med Fagforbundet; «På parallelle nivå i organisasjonen vil det være hensiktsmessig også om yrkesfaglig arbeid» og under «aktuelle områder» kommer i tillegg: «Utdanning –samarbeid om innholdet i relevante utdanninger» I tillegg til etikk, felles arrangementer knyttet til tjenesteområder/fagfelt, og «felles opplæringstiltak og kurstilbud» Det skal ikke mye politisk forståelse til, før dette får ”alarmklokkene” til å kime. Vi har strevd for å få til gode samarbeidsfora internt i FO om utdanningspolitikk, og nå skal vi vende oss til Fagforbundet? Avtaleteksten forundrer og skremmer, og mine venner i Fagforbundet gliser. De er av helt forståelige grunner svært fornøyde. Jeg er glad i Fagforbundet og har vært medlem der før jeg fikk fagutdanningen – vi hadde da en brodd mot forskjeller på ufaglærte, barne- og ungdomsarbeidere og FOs medlemmer. Om jeg trodde at Fagforbundet ville tjene barnevernspedagoger, vernepleiere og sosionomer hadde jeg gjort som over 2000 vernepleiere og mange barnevernspedagoger og sosionomer - meldt meg inn i Fagforbundet. Jeg er for samarbeid med Fagforbundet, men det får være grenser.

Sentrale tillitsvalgte i FO ønsker ikke at det skal gis innsyn i denne avtalen. Selv om saken allerede diskuteres og  ”lever sitt eget liv” forventer jeg at de lar seg provosere over at jeg med dette bidrar til åpenhet om saken. Man skal vanligvis ikke gå ut med opplysninger som er  ”stemplet”  konfidensielt.  Saken er drøftet åpent i landsstyret, omtalt i Fontene, og FO roper selv på uredde stemmer. Jeg å være det. Som tillitsvalgt, medlem og del av kongressdelegasjonen til FO Vestfold, hadde jeg hørt om en samarbeidsavtale med Fagforbundet, men jeg kunne ikke drømme om at den gikk så langt uten at den strategien var godt forankret i FO.

Jeg er rett og slett dundrende uenig i veivalget som gjøres gjennom forslaget til avtale. Avtalen er svært annerledes enn gjeldene avtale om at organisasjonsretten ligger hos FO. Jeg kan ikke forstå annet enn at et slikt veivalg må behandles av kongress, slik leder i FO Hedmark Olav Neerland også etterspør i Fontene nr. 3 s. 18. Jeg ble ikke mindre rystet etter å ha snakket med Landsstyrerepresentanten fra Vestfold. I vedlegg til avtalen lå godkjenningsordninger inne som eksempel på områder FO skal samarbeide med Fagforbundet om. En ordning FO er gitt ansvaret for fordi vi er et profesjonsforbund, som tydelig har skilt FO fra Fagforbundet og gjør FO attraktiv for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere. Nylig har klinisk sosionom Britt Jørgensen og jeg levert et grundig arbeid om ny spesialistordning til FO. Hele innholdet i våre spesialistgodkjenningsordninger betinger at vi skal være barnevernspedagog-, vernepleier- og sosionomspesialister. Vi skal kunne vårt felt, og vår kliniske metode – som alle andre som jobber som terapeuter. Vi skal være tydelige er som spesialister innen vårt fag og metode. Barnevernspedagoger må ta vare på den barnevernfaglige og sosialpedagogiske kompetansen. Vernepleiere må bidra med kunnskap om målrettet miljøarbeid og gjennomgripende utviklingsforstyrrelser. Sosionomer må bidra med kunnskap om levekår, stønads- og trygde- systemet og sitt brede samfunnsvitenskapelige perspektiv. At disse kjerneområdene for våre profesjoner, som vi sliter med å synliggjøre godt nok som det er, skal outsources i en samarbeidsavtale, gjør det nødvendig å stille spørsmål ved om FOs forhandlere mangler forståelse for profesjoner og kampen for vår plass i helsevesenet og som behandlere.

Jeg mener at barnevernspedagoger, vernepleiere og sosionomer trenger et sterkt og slagkraftig FO! Da står ikke kampen om vedtekter, om tilliten til Mimmi Kvisvik som person eller om Ellen Galaasen gjør seg fortjent til tillit fra Mimmi Kvisvik. Den handler om veien videre. FOs utfordringer med å overbevise de mange tusen som ikke velger FO som sitt forbund er ikke ”å gå til sengs” med konkurrenten i Fagforbundet. FO får ikke flere medlemmer ved å svekke profesjonsfokuset gjennom vedtektsendringer, ved å kaste ut de tydeligste profesjonspolitikerne, eller systematisk å peke på en profesjon (barnevernspedagogene) som forklaringen på alt som er galt i FO. Vi må bli en åpen organisasjon som diskuter politikk, hva de sentrale tillitsvalgte står for, ikke tillit til den enkelte. Vi må ha takhøyde for ulike syn, uenigheter og profesjonenes vei framover må avgjøres av profesjonens medlemmer. Prinsipielt viktige saker må avgjøres av Kongressen. For at gode beslutninger skal tas må vi synliggjøre uenigheter i AU, mellom folk, eller mellom profesjonene fram til vedtak fattes.

For å oppnå beslutninger som favner medlemmenes interesser, krever det en god behandlingsmåte som ivaretar FOs mangfold. Spørsmålene må derfor avgjøres på to måter; i alle saker som ikke er spesifikke for en profesjon, avgjøres av kongress eller landsstyret etter en god debatt hvor både flertall og mindretallet syn kommer fram i sakspapirer og i debatten. I profesjonsaker av profesjonens organer og medlemmer. Verden kan leve med at Vernepleiere, Sosionomer og Barnevernspedagoger er forskjellige, fordi deres bidrag til å løses velferdsoppgaver er forskjellig og bidrar sammen til nødvendig tverrfaglighet. Det er bakgrunnen for at vi ikke vil ha en felles utdanning og må fortsette som tre selvstendige profesjoner. FO må jobbe politisk for dette. Flere av de høyskole ansatte sier til Fontene tydelig fra at om vi vraker Ellen og sesjonene svekkes vil ikke FO kunne spille den rollen i forhold til utdanningen vi trenger.

FO må bli tydelig og overbevisende på flere områder. FO skal samarbeide med Fagforbundet, men kan ikke fortsette å skape usikkerhet om FO er forbundet for våre profesjoner. FO skal heller ikke skape usikkerhet om det jobbes for en sammenslåing med Fagforbundet. FO må vise hvordan profesjonene kan styrkes i en tid hvor den sosiale dimensjonen settes under press av byråkrati, individualisering og blåblå markedsdekning. La oss til slutt velge de beste folka, de som tåler uenighet og som bringer oss som profesjonsforbund videre.

Det handler ikke om tillit folkens; det er politikk.

Farvel mitt kjære FO?

Jeg har snart vært medlem av FO i 20 år. Jeg meldt meg inn når jeg byttet jobb fra barnevernet i Tønsberg til BUPA på slutten av 90 tallet. Det var en grunn – jeg trengte en fagforening som tok vare på min profesjon. På BUPA var det sterke krefter som ville bytte miljøterapeuter (barnevernspedagoger) med sykepleiere, og sosionomer med psykologer. Etter mange år i Fagforbundet som hovedtillitsvalgt, føltes det som å komme hjem.

Det var godt å bli en del av et felleskap med noen som var opptatt av at sosialpedagogikken og som så hvor viktig faglig balast den gav til miljøterapien. FO var tydelige på at miljøterapi var noe langt mere enn oppbevaring mellom behandlingstimene og utdeling av medisiner. Den handlet om læring av nye sosiale ferdigheter, mestring av symptomer, og å komme seg tilbake til ungdommens livsarenar;  skole, venner og familie. Det var ikke en kamp kvinne mot mann eller sykepleier mot barnevernspedagog – vi var enige om mye og hadde overlappende kompetanse. Vi var også forskjellige; jeg er ikke opplært i somatiske temaer, medisiner og kropp. Kampen var mot systemet, og om hva som skulle stå i fokus: Ungdommen som pasient eller aktør i egent liv. Vi vant frem og det ble enighet om at 1/3 skulle være sykepleiere (og vernepleiere), 1/3 barnevernspedagoger (barnefaglige), og 1/3 flytende med rom for andre høyskoleutdanning. Vernepleierne ble ansett som vinnerne som både kunne løse helse og sosialfaglige oppgaver, men ikke fult ut erstatte hverken barnevernspedagogens barnefaglige kompetanse, eller sykepleierens helsefaglige kompetanse.

I tillegg til å være fagperson er jeg politikker og et organisasjonsdyr. Jeg fikk tillit som Fos hovedtillitsvalgt i psykiatrien i Vestfold (PIV) og Helse sør. Jeg ble fylkesleder og landsstyre representant fra FO Vestfold. Fagbevegelsen er ingen søndagskole, men det var gøy. Det var rom til å jobbe med utvikling av barnevernspedagogen, sosionomene og vernepleierens identitet i det tverrfaglige koret. Vi slo tilbake forslag om å slå sammen de tre utdanningen, selv om det var tøft å legge press på gamle SV venner som utdanningsminister Tora Aasland (Haug), og statssekretær Kyrre Lekve (se diskusjon i hans blogg). Fag og fagbevegelse er for meg en enhet, og i omstillingsprosesser trenger vi tillitsvalgte som kan sitt fag. Vi trenger både sosionomens brede samfunns og kontekst perspektiv og barnevernspedagogens fokus på barnet i utvikling, og som både aktør og avhengig av sin kontekst i BUP. Vi trenger vernepleierens kunnskap om målrettet miljøarbeid, og utviklingsforstyrrelser. I omstillingsprosessene må behovet belegges både faglig og med hjemmel i hovedavtalen, og min erfaring er at det diffuse sosialfaglige ikke blir tydelig for arbeidsgiver.

Landsstyret i FO var krevende i forrige kongressperiode. Barnevernspedagogen ville videre i sin profesjonsutvikling og ønsket master i sin grunn utdanning. Befringutvalget (NOU 2009:8)  slaktet sosionomene som grunnutdanning for barnevernet og vi fant et vanskelig kompromiss (LS sitt vedtak). Lov om sosialtjenester ble erstattet av folkehelseloven, og sosialt arbeid forsvant inn i NAV. Mange etterlyste et synligere og tøffere FO i profesjonskampen, og de fikk det. Med unntak av kampen for 3 grunnutdanninger kom den først og fremst innad i FO. Kampen sto om hvor mye profesjonene skulle få bestemme over sin egen utvikling i FO, eller i hvor stor grad vi skulle marsjere som arbeidernes enhetsfront. Den forrige FO kongressen i 2010 ble tøff, men FO ble bevart som både fagforening og profesjonsforbund ved at profesjonene beholdt sin representasjon, og de er valgt av kongressen. Alle skrikingsbestemmelser for at ikke to av FOs profesjoner i felleskap skal kunne ta negative beslutninger over en annen profesjon ble beholdt. Barnevernspedagoger og Vernepleiere kan for eksempel ikke sammen beslutte at FOs politikk skal være at Velferdsviterne skal erstatte sosionomer i NAV. Vi som vil ha et FO som et felleskap av tre selvstendige og stolte profesjoner opplevde bred støtte fra FOs grunnplan og kongressens delegater.

Nå før en ny kongress slår det meg at vi kanskje vant vedtakene på kongressen, men ikke kampen om en ukultur i FO eller valgene til ny ledelse (AU). De siste fire årene har vært en katastrofe, med en leder som trakk seg og en ny leder valgt med egen dobbelt stemme. Av de ansvarlige for profesjonene er det bare Ellen Galåsen (bvp) som har holdt hele perioden. Før kongressen har både Lars Smerud (S) og Geir Johannsen (V) som begge har vært under to år i sene verv takket nei til å fortsette som ledere for sine seksjoner (profesjoner). De har begge pekt på ledelsesutfordringer som noe av forklaringen på at de gir seg. Medlemsandelen av våre profesjoner i FO har rast og økonomien er dårligere. Det er grunn til å stille spørsmålet om hva som er galt med FO? FOs medlemsundersøkelse viser at FOs medlemmer mener at yrkesfagligarbeid og profesjonsutvikling er det viktigste. På R-BUP og på konferansene for FOere i psykisk helsevern ble det etterlyst en større tydelighet for både et sosialfaglig og profesjonsfaglig trøkk fra FO. Folk var redde for å bli marginalisert av faglige krefter i helsesektoren og sterkere profesjoner som leger, psykologer og sykepleiere. I kulissene går også en  diskusjon om en felles sosialarbeiderutdanning, i det Jan Storø så treffende kaller samordnings tiåret. Litt fra utsiden fra RBUP ser det ut til at de viktigste diskusjonene og profileringen av verpeleiere og sosionomprofesjonen skjer utfor FO.  Vernepleieren Cato Brunvand Ellingsen som trakk seg som profesjonsleder i FO sin blogg og sosionomene ved organisasjonen «Sosionom reis deg» og deres face book side er de kraftigste talerørene for sine profesjoner. I det perspektivet er det et paradoks at flertallet i FOs landsstyret er mest opptatt av å kvele profesjonene, og svekke deres tydelighet i organisasjonen ved at de skal underordnes landsstyret. Ingen har noen klar analyse av hvordan dette vil slå ut for FOs profilering. Det er bare kampanjen #barnevernspedagog som har vært vellykket fra FO i sosiale medier. 

Jeg treffer FO i mange roller. Jeg er ansvarlig for barnevernspedagogene på R-BUP og tillitsvalgt der. Noe fungerer bra; det er støtte å få til konferanser, godkjenningsordninger og en ny spesialistordning. FO utaler seg som oftest klokt til høringer og departementer, selv om fokuset på den enkelte profesjon er for svakt eller for lite farlig overbevisende. Sosialarbeidere er også stort sett hyggelig folk, og har fokus på både etikk, tverrfaglighet og det som fungerer. Sosialarbeidere kan oppfattes som «snille». Kanskje er det der problemet ligger. Jeg opplever at deler av FO er knuget av en enighetskultur som gjør det vanskelig med uenighet og forskjeller mellom profesjonene. Det oppleves som den nødvendige enigheten i tariffpoltikken og når vi går til streik, har smittet over på profesjonene. Vi finner den i FOs mediestrategi hvor sosionom og forbundsleder skal fronte alle saker; også der det er viktig å løfte frem gode rollemodeller for de andre profesjonene. Vi finner den når landsstyret vil bli de mektige og egenrådige, og deres ønske om å kvele seksjonenes autonomi og svekkelse av sikringsbestemmelser og mandat fra kongressen. Det er ikke mulig å argumentere overbevisende for dette i en tid når medlemmene vil ha tydeligere profesjons politikk!

Vi trenger en organisasjon som ønsker at det er forskjeller på en sosionom og en vernepleier. Vi trenger en organisasjon som støtter barnevernspedagoger i kampen for profesjonsmaster, og for at barnevernfokuset må ligge til grunn gjennom alle tre årene. Vi må tørre å stille spørsmålet om vi har en leder som klarer å få de tusen blomster til å blomstre, ikke til å visne eller trekke seg og gi opp sitt engasjement i FO. Mimmi Kvisvik har vært leder eller nestleder og hatt medansvar gjennom alle konfliktene de siste 8 åra. Jeg har trappet ned, men skal på kongressen som observatør og vararepresentant. Jeg er spent på om kongressen kan bringe FO videre i en tid med press på både profesjoner og vårt felles sosialfaglige perspektiv. Jeg drar ditt litt desillusjonert. Jeg orker ikke fire nye år hvor profesjonene ikke får blomstre, og hvor strategien er å peke på barnevernspedagogene som FOs problem. Jeg får henvendelser fra folk med faglig tyngde som vil lage en ny organisasjon for barnevernspedagoger, både i og utenfor FO. De sier de har gitt opp FO og at de ikke gidder mer

.

 

Så langt forsøker jeg å holde fast på at FO er best. Samtidig er jeg desillusjonert; og sikker på en ting. Dersom jeg ikke er sikker på at det er barnevernspedagoger som har siste ordet i utviklingen av min profesjon, finner jeg meg et annet sted for mitt engasjement for fag og profesjon. Det FO som flertallet i landsstyret nå ønsker er ikke et FO som kan forsvare tittelen profesjonsforbund. Jeg synes den tanken er trist, men FO er en demokratisk organisasjon som vil fine sin vei videre med eller uten plass for min stemme.  

Pasienter trenger sosialfaglig kompetanse.

En sak har opptatt meg lenge – pasienter trenger hjelp med sine liv, ikke bare med sin kropp. Det gjør at barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere er viktig i helsevesenet. Dette enten vi tenker på ruspasienter, de som sliter psykisk eller for den sak skyld når fysisk sykdom setter livet på strekk. Betydningen av våre perspektiver i BUP sektoren har Sofie Normann : Vi må se hele barnet. Fontene, 2009. Nr. 3) og Britt Jørgensen og jeg tidligere skrevet fagartikler om.

Lenge har vi følt at vi ikke har samme verdi som de andre i helsevesenet. Barnevernspedagoger og sosionomer får ikke autorisasjon som sosialarbeidere. Sosialfaglige stillinger i BUP gjøres om til psykologstillinger, og vi får ikke leger ha selvstendig behandlings ansvar de fleste steder. I de siste ukene har det kommet fram at HELFO ikke lenger vil at vi skal få samme refusjon som leger, radiografer, sykepleiere mfl. i russektoren, sykehus og voksen psykiatrien. De skal med andre ord bli dyrere for helsetjenesten å ansette oss som behandlere en psykologer eller sykepleier. Mange i fagfeltet er med god grunn redde for at skal bli spikerne i kisten for den sosialfaglig kompetansen selv om alle er enig i at mennesker (og pasienter) må forstås som biopsykososiale vesener. Vi skal bare få refundert en egenandel på 52 kr (voksenpsykiatrisk poliklinikk, ruspoliklinikk) og 79 kr (psykiatrisk ungdomsteam) Leger, psykologer og sykepleiere får kr 315 kroner. I et helsevesen preget av sterk økonomisk styring og bedriftsøkonomisk tankegang er jeg redd for at dette vil bli spikeren i kista for russektoren som en spesialisert sosialtjeneste og for sosialfaglig hjelp i voksenpsykiatrien.Siden BUP heldigvis ikke tar egenandeler så er vi ikke rammet – denne gangen FO har sendt brev om dette til Helse- og omsorgsdepartementet, men ikke fått svar . Jeg lurer på hva Bent Høye og Erna Solberg tenker om dette? Er det den satsingen på psykisk helse vi ble lovet?

Politikere vil ha bred og sammenhengende hjelp – helsebyråkratene vil ha leger og psykologer

Overordnede føringer for feltet peker på tverrfaglighet og faglig forsvarlighet, og er i liten grad opptatt av profesjoner utover dette. I stor (men varierende grad) peker de også på betydningen av sosialarbeid (men bruker ofte ikke det begrepet); som pårørende arbeid, nettverk, arbeid med bolig/arbeid og barnas situasjon.

Det oppstår derfor ofte en dobbelt kommunikasjon mellom politiske signaler og praksis. Veilederen for selvmord er et godt eksempel: "Helsepersonell som skal vurdere selvmordsrisiko, må ha tilstrekkelig kompetanse til å vurdere selvmordsrisiko og eventuelt iverksette adekvate tiltak i denne forbindelse.13 Basert på de faglige kompetansekrav som ligger i utdanning til lege og psykolog, mener Sosial­ og helsedirektoratet at disse yrkesgruppene i utgangspunktet vil være kvalifisert til å gjøre vurderinger av selvmordsrisiko. Det kan likevel for disse gruppene være nødvendig med opplæring i selvmordsrisikovurdering avhengig av den enkeltes erfaring og faglige bakgrunn. Når det gjelder spørsmålet om annet helsepersonell kan foreta vurdering av selvmordsrisiko, vil det bero på en vurdering av deres reelle faglige kvalifikasjoner. Hvilken fagbakgrunn vedkommende har, erfaring og etterutdanning vil ha betydning for hvem som rutinemessig kan foreta slike vurderinger. Dersom annet personell har tilstrekkelig kompetanse vil de kunne gjøre vurderinger av selvmordsrisiko. Viktig i denne sammenheng er virksomhetens ansvar for å legge til rette slik at tjenesteutøvelsen er forsvarlig. Man bør være oppmerksom på at kravet til kvalifikasjoner vil kunne være annerledes i en øyeblikkelig hjelp situasjon. Hvor hjelp er påtrengende nødvendig er helsepersonell forpliktet til å yte «den helsehjelp de evner» for å avhjelpe situasjonen".

Som teksten viser kan det gjøres av oss (vi er helsepersonell i kraft av ansettelsen jfr. Lov om helsepersonell § 3 2. punkt ). Problemet oppstår et annet sted; i arbeidsgiver og delvise helsetilsynets tolkning av veileder/loven: Hos meg er forsvarlighetskravet tolket til lege og psykolog spesialist. I forhold til det daglige arbeide er dette tross alt en pølse i slakte tiden; det er alltid lurt å være to i disse vanskelige vurderingene.

Det som kanskje er det store problemet er det som kalles selvstendig behandlingsansvar.  Her legger veilederne for BUP poliklinikker opp til tverrfaglighet og den  peker også på våre profesjoner. I tilsyn fra helsetilsynet er det kommet krav om at alle skal ha pasientansvarlig lege eller psykolog. Det er f.eks hos meg blitt tolket videre til at vi ikke har selvstendig behandlingsansvar.  En ting er at vi ikke får sette diagnoser alene, men streng tatt skal behandlingsplaner, manglende framgang i behandlingen og avslutninger bestemmes av pasientansvarlig. Igjen er dette ofte et praktisk problem som løses mellom folk, men opplevelsen av faglig underordning er ubehagelig og ikke minst får det arbeidsgiver til gjøre om sosionom stillinger til psykologstillinger fordi de kan gjøre alt (også teste). Noe av det samme skjer i rusfeltet – når det blir mer og mer poliklinisk behandling. Et siste moment er at også «konkurrerende» profesjoner som sykepleier lærer seg de kliniske metodene som kommer fra våre profesjoner som familieterapi, nettverksterapi mv. De får neppe den sosialfaglig dybden, men en sett fra arbeidsgiver behagelig dobbelt kompetanse som både kan styre piller og jobbe med nettverk.

Hva som faktisk skjer variere (i alle fall fram til HELFO når tar et økonomisk ballegrep på oss). Ambulant terapi og nedleggelse av døgnplasser fører både til færre stillinger for våre, men samtidig til flere barnevernspedagoger og vernepleiere i poliklinikkene. I de enkelte poliklinikkene er det svært ulik kultur og opptatthet av tverrfaglighet og vår kompetanse – så noen steder er det bra med sosialfaglig kompetanse – andre steder er det nesten borte.

Helsegjøring av sosiale vansker og samhandlings reformen.

Den store utfordringen som ligger bak er etter mitt syn er den politiske prosessen knyttet til at flere og flere sosiale problemer gjøres om til helse. Rusreformen var det første eksemplet på dette (på godt og vont). I BUP og VOP har det fått utslag i at spesialist helsetjeneste (sykehus) står i stadig sterkere fokus. Det gjør at diagnoser og den biopsykologiske paradigme står sterkere. Barna og pasientene skal utredes og diagnostiseres, får evidensbasert behandling (etter modell av medisinutprøving), og overføres til kommunene. Det har vært diskutert om DPSer egentlig ikke er på kommunalt nivå. Det å jobbe med livsmestring, sosiale ferdigheter, omsorg, bolig, arbeid, kontakt med NAV, nettverk er ikke en spesialisthelsetjeneste oppgave. En del av ledende kliniske sosionomene og mange i feltet ser denne utviklingen og tenker at framtiden (særlig om samhandlingsreformen blir gjennomført i psykiatrien) er i kommunene. I rusfeltet er det så langt jeg ser det samme som skjer, selv om det også skal være en spesialisert sosialtjenesten (f.eks ruskollektivene).

En utfordring til denne strategien er om kommunene ønsker oss: Psykologene har hat en vellykket kampanje for kommune psykologer – og feier i disse dager stolt at regjeringen har videreført og styrket denne satsingen. I skolen og andre steder er fokuset på f.eks helsesøster tjenester hvor vi faktisk ikke er. Et siste skjær i denne sjøen er at kommunen mangler tradisjon og penger til å utdanne klinikere. Uten en sterk profesjons forening med etablerte spesialist ordninger (som leger og psykologer) kan bli vanskelig i fremtiden å utdanne sosialfaglige terapeuter.  Jeg er ikke sikker på hvor lagt jeg skal trekke dette poenget, men det har slått meg sosialtjeneste loven er borte – og erstattet av kommunehelsetjeneste loven og folkehelse …

Jeg er også bekymret for en spesialisthelsetjeneste uten våre perspektiver. Psykososiale belastninger som vold/overgrep (traumer), omsorgssvikt, fattigdom og marginalisering er viktig. Både som differensialdiagnostikk vurdering (ift. ADHD; ikke bedre forklart av), som utløsende og opprettholdende faktorer (økonomiske bekymringer, fattigdom arbeidsløshet fører til selvmord/depresjon). Vi trengs også i en «nedskalert» psykiatri fordi kontekst er av stor betydning for vurderinger, og for å klare å kunne gi god helsehjelp. Vi er yrkesgruppene som jobber med  det sosionomene kaller «terapeutiske systemarbeid». De som har størst helseproblemer knyttet til rus og psykiatri er samfunnets marginaliserte grupper. De er ikke så godt tilpasset spesialisthelsetjeneste; dels fordi de glemmer timeavtaler, ikke har råd til bussen, ikke orker/makter selv å koordinere hjelpetilbudet og ofte trenger hjelp fra mange (barnevern, nav, psykiatri, somatisk sykehus). Det er systematiske forskjeller i hvem som ikke får hjelp f.eks. kommer de med lav sosioøkonomisk status, barnevernsbarn og etniske minoriteter dårlig ut. Barrièrene er både praktiske, kulturelle og handler om evne til å formulere vanskene så de passer til tjenestenes språk. Derfor begrepet terapeutisk system arbeid, og det trekker veksler på både vår grunnlags kunnskap (personen-i-situasjonen, barnet i kontekst, og psykisk utviklingshemming med psykisklidelser), og handlings kunnskap i møte og endringsarbeid med samfunnets utslåtte og marginaliserte grupper. Min og R-BUPs studenters erfaring er at barnevernspedagoger, og sosionomer får de mest komplekse sakene med fattigdom, flere generasjons problemer, foreldre konflikter og «umulige» unger og foreldre. Kort sagt de som ikke passer inn; som er for sinte, for uregulerte, kaotiske og som ikke passer inne i evidensbaserte behandlingsmodeller.

I disse dager er det også kommet en forsknings rapport som slår fast de vi alltid har vist; omsorgssvikt fører til uførhet. I det perspektivet er det sykt å tenkte seg et helsevesen uten barnevernspedagoger og sosionomer som nettopp er utdannet til å jobbe med dette.

Hva er våre unike bidrag i poliklinikkene

Et av våre problemer er at vår profesjons dannelse som semiprofesjoner, med vekt på praktisk handling og ferdigheter (Applied arts som det så godt sies på engelsk), og FOs litt ullene bruk av sosialfagene. Vi  har lav artikulert kunnskap om våre perspektiver og bidrag. Jeg har sagt noe om de over, men tenker også at vi har helt unike bidrag i feltet.

Det er også et problemene at vi behersker mange metoder, men deler de med alle. Det er også en  tendens i fagfeltene: Behandlings arbeidet kan utøves av alle (som kognitiv-, familie-, rus-, PMTO-, Websters Stratton-, ICDPterpeut osv). Utredningen er det derimot dels profesjons spesifikke (testing, medisinske undersøkelse). Mange tester/utredning metoder er selvfølgelig mulig for alle å lære seg, men ingen er det bare vi som kan ……. Våre metoder er de brede og allmenne som livsforms intervjuet, anamnesen, eller Kvellos utredning av omsorgssvikt for den saks skyld. Derfor er det lett å tenke at andre profesjoner med både diagnostisk/utrednings kompetanse kan også gjøre våre – og de kan lære seg våre terapeutiske metoder som familieterapi mv… Nå er det systematiske forskjeller i valg av metoder, med mye av våre i familieterapi, og kognitiv – men få i individuell terapi og barne terapi. Leger og psykologer velger ganske sjelden familieterapi på R-BUP, så et perspektiv i diskusjonen om vår plass i helsevesent er også at vi risker at familie- og nettverk terapien svekkes og forsvinner med oss.

Hva er våre profesjoners unike bidrag?

Jeg starter med de jeg kjenner innenfra; barnevernspedagogene, før jeg tenker litt rundt de to andre profesjonen i feltet. Her bør FOs seksjonsråd gjøre en jobb så vi i dette feltet kan framstå som tydelige med alle tre profesjonens innenfra perspektiv.

Barnevernspedagogene:

Tyngdepunkt; Kunnskap om barn, omsorgssvikt og barn som aktører – avhengige men også aktive skapere av sin verden.

Særlig ansvar: Vilje til og ansvar for å se omsorgssvikt og alvorlige atferdsvansker, kunnskap om barnevernet som system og arbeidsfelt. Sosialpedagogisk kunnskap om betydningen av og læring av sosiale ferdigheter som en del av terapi. Barnevernspedagogene bidrar også ofte med aktivitets og samhandlings kunnskap inn i terapeutiske metoder som rollespill og dukker i familieterapien.

Miljøterapeutisk kompetanse; er også viktig i poliklinikk ikke minst for de som ikke nyttiggjør seg polikliniske samtaler; som ambulant terapi, men også hjemme hos, på skolen eller cafe terapi.

Sosionomer:

Tyngdepunkt: Samfunnsforholdenes betydning for uhelse. Terapeutisk systemarbeid (se over), arbeid med utsatt grupper som etniske minoriteter, enslige forsørger, og barnevernsbarna.

Særlig ansvar: Sosioøkonomisk forhold og betydningen av de for helseplager, og arbeid med dette (sykehus sosionomer). Har nok også mye av denne samme barneverns kompetansen som barnevernspedagogene – men litt mer avhengig av arbeidserfaring.

Erfaringen med system arbeid og tenkning gjør at utarbeidelse av individuell plan, rettigheter i forhold til NAV med videre er et unikt og nødvendig bidrag – jfr, alle Nav historier om når det glepper. Dette er langt på vei sosionomens særlige ansvar.

Sånn sett beskriver sykehus sosionomene godt sin spesielle kompetanse.

Vernepleiere:

Tyngdepunkt: Kunnskap om utviklingshemninger og habilitering. Sosialpedagogisk kunnskap særlig om målrettet miljøarbeid – systematikk i oppfølgingen av de som trenger det. Dobbelt kompetansen helse og sosialarbeidere er unik, men litt vanskelig også fordi sykepleiere vil har mer av helsefags kompetansen – de fleste av vernepleieren R-BUP tenker ikke at de i utgangspunktet har nok medisinsk/medisin kompetanse til at de kan håndtere medisinerings ansvar i psykisk helse arbeid, men det er også litt avhengig av arbeidserfaring.

Særlig ansvar: Terapeutisk arbeid med de som har betydelige kognitive svikt, men er også helse og sosialarbeidere, og har derfor også en overlappende kompetanse med særlig barnevernspedagogene:

Miljøterapeutisk kompetanse; er også viktig i poliklinikk ikke minst for de som ikke nyttiggjør seg polikliniske samtaler; som ambulant terapi, men også hjemme hos, på skolen eller cafe terapi.

Cato Ellingsens blogg vernepleieren gir etter mitt syn et godt bilde på dere spesielle bidrag og ansvar.

Vi må reise oss og sloss.

Etter rusrådet så hva som var i ferd med å skje ble sosionomene forbanna og starta grasrot organisasjonen «Sosionom reis deg» FO har også sent brev til helsedepartementet, og har gjort litt av jobben sin som profesjons forbund. Problemet er ikke at FO ikke gjør noe (som en del fortvila sosionomer tenker), men at det å være tydelig på profesjonenes særtrekk er farlig. Kanskje ikke så rart etter at barnevernspedagogene ble sabla ned i forrige kongress periode, og betydelig internt bråk de siste årene. Dessverre tror jeg at strategien er feil. Som barnevernspedagog trenger jeg en fagforening som sloss for meg og mine perspektiver – det er det ingen andre som kan. Derfor unner jeg sosionomene det samme, og håper at FOs leder og sosionomene sjef leder forseksjonsrådet for sosionomer i FO, Lars Semmerud skjønner at FO må støtte dette med hele sitt hjerte. FOs eksistensberettigelse er som et profesjonsforbund for tre stolte profesjoner. Ikke for vår egen del men fordi helsevesenet og pasienter trenger oss.

Uansett er FO et fellesskap av barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere, og vi trenger alle å reise oss. Jeg trur fortsatt at det beste er at vi gjør det både som grasrots opprør og gjennom en organisasjon som både fronter det som felles og det som er særegent.

SVs vei framover: Rød grønn, solidarisk, individuelle og frilynt!

Et skummelt forsøk på sette store tanker ned på papir – med håp om få en debatt som ser lenger en til nest valg – og med en fare for å bli plassert på en fløy.

Tanken har vært der lenge, og kommet sterkere etter valget. Stein Ørnhøis forslag om å slå oss sammen med de grønne og rødt satt fatt på min dyslektisee skriveprosess:  

Jeg tror kanskje at den utfordringen SV har er å spille videre på at vi både er et sosialistisk og liberalt parti. Moderniseringsparadigmet sosiologien, særlig representert ved teoriene til Ulrich Beck, Anthony Giddens og Zigmunt Bauman, peker på at individer og særlig ungdom i dagens samfunn skaper sin egen selvforståelse – og med et krav om en individuell og unik identitet – ikke kollektiv. For å bruke en marxistisk metafor – kampen foregår i overbygningen.  Ut fra velgernes betydelige vandringer – ser det ut til mange stemmer ut fra: «watts inn it for me» - i mist like stor grad som kollektive og solidariske tanker. For et sosialistisk parti betyr det at vi må gi et solidarisk svar både på individ (valgfrihet, mitt liv) nivå og på et kollektivt solidarisk nivå (f.eks fagbevegelse). Noen marxsistiske fundamentalister (og trolig fundamentalister i Rødt og de grønne) vil mene at det er umulig å både ha et marxistisk/materialist perspektiv og et modernistisk/postmoderne stå sted. Dersom dette ses på som en verdensanskuelse (epistmologi) gir det mening. Men som to ulike perspektiver på å forstå menneskelig handling tenker jeg at vi må ha begge perspektiver i utvikling av ny politikk – som Maslov påpeker: Om det er mangel på brød kan menneske leve av brød alene, men når det behovet er dekket melder det seg flere behov - tilslutt for selvrealisering. Fristilt fra APs sterke stats og kollektive tenkning er det i vektleggingen både det individuelle og sosialistiske som (fortsatt) bør være SVs politiske prosjekt.

Mye av dette er kanskje mer et fokus skifte en et politikk skifte da de liberale og frilynte verdiene alltid har stått sterkt i SV. Et et spørsmål er selvfølgelig hva det betyr i praktisk politikk. For å ta noen eksempler:

•  I barnehage poltikken bør foreldre sikres rett også til barnehagen i sitt nærmiljø, og sterke foreldre styring på de pedagogiske prosjektene, gjerne med avdelinger med ulik profil (naturbarnehager, kultur barnehage mv.). Dette må prioriteres like sterkt som flere opptak eller det  litt diffuse kvalitet i barnehagene.
•   Vi bør ikke bare være opptatt av folk skal stå i en prioritert helsekø (den riktige), men at helsevesenet også skal ta hensyn til livssituasjon og lidelsestryk i prioriteringene.
• I skolen trenger vi flere lærer – fordi hvert enkelt barn skal få den tiden og den hjelpen de trenger. Det finnes ikke en drømmelærer – hvem det er vil variere fra barn til barn ut fra relasjon, læringsstil og behov.

Ingen av disse utfordringene løses ved markeds valg: Der vil resurser (både økonomiske men også sosiale) gjøre at mange vil havne bakerst (i feil kø?). Det peker på et tredje standpunkt mellom marked og system – individet i et forpliktende fellesskap.

Jeg trur vi også skal pusse støvet av samvirke ideen som et alternativ (eller supplerende ide) til den mer borgerlige frivillighets ideen. Det å gå sammen i en åpen, demokratisk organisasjon for å løse fellesskaps oppgaver, eller suppler de er en gammel ide – fra samvirke og idrettsbevegelsen. Høyresidens kritikk av omfanget av (velferds) statene og byråkrati har også mye for seg.  Det er ikke bare et ideologisk privatiseringsperspektiv – men en bred folkelig (lagt inn i de offentlige ansattes) frustrasjon over det de opplever som statiske store systemer med stor rigiditet. Her er det flere muligheter til radikal svar – både mot måle og rapporterings hysteriet, men også legge til rett for folkelig organisering for å løse felles problemer. Her det rom for både å ha en brodd mot sosialdemokratiets tru på staten, og de borgerlige partienes tru på markedet. For å gi et konkret eksempel fra praktisk poltikk. I Tønsberg søkte en velforening og en isbader klubb om å få bygge et omklednings og varme hus på en offentlig strand – med tilgang for alle. Ap gikk mot – og mente de i så fall måtte være kommunalt.  SV valgte å støtte det – fordi det ville bli et bygg eid av fellesskapet – uten at det selv for oss var en prioritert kommunal investering. Det peker på et tredje standpunkt samvirke som et alternativ til både offentlig og privat eie.

En utfordring for SVer å skape engasjement og rom for gode politiske diskusjoner, både uten slå ideologi (fundamentalisme) i hodet på hverandre og uten å bli så pragmatiske at vi bare snakker ut fra markedstilpasning (se f.eks Lekves lettelser)  Hvordan få både medlemmer og ressurspersoner med på det er en utfordring, men der kan valgkampens frustrerte glød hjelpe oss. Kanskje må vi lage en tenke tank (tenke loft), med parti folk utfra og innenfra regjeringsapparatet? Kanskje (har vært prøvd før uten suksess?) en felles blogg, eller inviter folk til å dele litt større tanker i del godene? – Som vi begynte på i valgkampen. Audun og "tenkere" på turne i fylkene er også en måte å bringe diskusjonen ut til partifolket.  Det jeg derimot trur vi ikke skal bruke tid på er sammenslåinger med andre partier, enten de er røde eller grønne. Vi vil få fundamentalistiske og organisatoriske debatter jeg ikke trur vi skal bruke tid på nå.

Jeg mener vi skal «baller nok» til tenke at cup er cup. Eller sette «brøsta fram» for å bruke en kvinnelig metafor (oppnavnet til Lillestrøm Fram sitt damelag). Vi har når rommet for å bli tydlige, nytenkenden og opprørske igjen. Vi må utvikle vår poltikk, våre tanker og ider til å passe modernitetens tidsalder – ikke bare ut fra den positivistiske industri alderen. Da kan vi bli kraften til vestre - uten å rote oss sammen med Rødt eller Grønt.

Hjerteløst vås fra Michael Tetzschner.

Hjerteløst vås fra Michael Tetzschner.

Olav Sanness Vika, ansatt i barne- og ungdomspsykiatrien og SVer

På vei til et møte med en barnefamilie i full oppløsing etter avslag på asylsøknaden og et dramatisk barnevernsvedtak, hørte jeg NRKs politisk kvarter på radioen. Det var en debatt om asylbarna og amnesti etter tre år. Høyres Michael Tetzschner sammenlignet asylbarna og norske barn som flyttet til utlandet. Jeg visste jeg ikke om jeg skulle spy eller gråte. Le var i alle fall ikke noe alternativ.

 Det å flytte til annet land er ikke for noen dans på roser. Ny kultur, nye venner, håp og savn av nettverk og famille er tøft, grundig beskrevet i mange fagartikler. For flyktninger og asylsøkere er det ofte enda tøffere. De kommer ikke til et fint hus eller en meningsfull jobb. Når de kommer til Norge blir livet nok en gang satt på vent. Uten jobb,  i nådeløs spenning på om de får bli; om de får plass i det materielle paradiset. Livet på asylmottak er ingen dans på roser. De får ikke jobbe, de lever tett på andre, og de kommer tett på andres strev. Noen jubler og får bli, andre hentes med makt av politiet. Svært mange sliter psykisk med depresjoner og traumer. Vold, utagering og psykologiske kriser en del av livet i mottakene. De jeg snakker med beskriver ventingen som å være fengsel, som tortur. At de fortsatt er på flukt – de kommer ikke gang med livet sitt. Når dette varer i flere år, som den familien jeg kom fra, er det skadelig for både den psykiske og fysiske helsa.

De jeg treffer av både «verdige»(reelle) og uverdige asylsøkere bærer med seg voldsomme erfaringer fra krig, vold, diskriminering, og håpløshet. De sliter derfor med depresjoner, spiseforstyrrelser, PTSD og fysisk helse. Mor og far er, for så det mildt, ikke alltid på topp. De er som oss; jeg er ikke best som pappa når jeg redd, deppa, sint fortvila og ikke ser noe håp. Barna deres har også ofte opplevd mye vondt. Barns smerte tar som oftest form av utrygghet, ikke helt tørre å stole på verden og mennesker. Det er disse sårbar barna Tetzschner sammenligner med norske barn som flytter.

Barn er utrolige. De leker, lærer, skaffer seg venner og omsorg under de mest umenneskelige forhold. Vi har alle sett bilde av barn som leker i ruinene i pausene mellom fiendens angrep i Syria og på Gaza. De har en utrolig evne til å slå røtter også i karrig jord. I Norge får de selvfølgelig lov til å gå i barnehage og på skole. De lærer norsk, spiller på norske fotballag og får venner og tilknytning til riket. Det å rive opp disse røttene er noen annet en å flytte med barn til utlandet sammen med foreldre som ikke er skada, til en meningsfull tilværelse med jobb, internasjonal skole, og en tru på en eksotisk opplevelse i noen år.  De som har vært her lengst er blitt norske, fordi det er vår kultur de kjenner. De flytter ikke hjem med mor og far – de flytter til et annet land. Vi er ikke veldig plaget av asylsøkere fra vesten, så de tvinges også til å flytte tilbake til land preget av fattigdom, kaos, og krig. Den psykologiske forskjellen på frivillig migrasjon, og å  bli tvunget på flukt er store. Asylbarna mangler en trygg base å komme til og mening med det som skjer. Nok en gang kastes de ut i kaos og smerte, denne gangen av rike Norge.  Det vil nok gå bra for noen, kanskje de fleste, men langt nær alle. Det er liten tvil om at Norge i dag ofrer barns liv på asylrettens alter, og for å avskrekke andre fra å prøve å få fingrene i honningkrukka vår. Jeg har faktisk større respekt for Faremo enn for Tetzschner. Hun tør i det minste innrømme at det er tøft, men som Clausewitz sa, « kan man ikke lage omelett uten å knuse noen egg».

Jeg er glad for SVs forslag om amnesti for de barna som har vært i mer en tre år. Det er et lite skritt i riktig retning. Asylpolitikken er ikke uten dilemmaer. Noe vil da sikkert klare å lure seg til opphold. Den prisen er jeg villig til å betale i humanismens navn. Etter å truffet mange mennesker som både har valgt og blitt tvunget til å flykte til Norge skulle jeg ønske at vi igjen turte å gi opphold av humanitære hensyn. Det er få som flykter til Norge for moro skyld. Så får vi sende de åpenbart grunnløse ut fort, sperre inn de uten fingeravtrykk, og bruke hjertet i de sakene som er så vanskelige at Norge påfører barn og foreldre år i skadelig og meningsløs ventetilværelse i asylmottak.

Feige politikere sender regningen til ungene

Tønsbergs blad, tøffe foreldre, idrettsledere og andre folk i byen skal ha ros for å si fra om uakseptable kutt i budsjettene. Dessverre er de fleste politiske svar at de må vær tøffe, at de ikke vil stå alene om eiendomsskatt,  eller at de ikke har noe valg.  De velger isteden å sende regningen rett til barn, unge og sårbare grupper.

Høyre og FRP har styrt skuta dit den er nå. Det har ikke manglet på advarsler fra rådmann, eller informasjon til oss politikere om at underskuddene kommer.  Tønsberg har høy gjeld, vil ikke utnytte inntektsmulighetene , og har heller satset på aksjer og pengespekulasjon for å få ting til å gå rundt.  I de siste åra har handlekraften dreid seg om prøve å melke den kua litt mer og å ta penger fra parkering for å vise litt handkraft. Det gikk ikke bra. Vi har nå 70 millioner å spare.

I år ser det ut til regningen skal sendes til barn og unge. Barnehagene skal få færre voksne , ungene skal ikke på leirskole, SFO blir dyre, idrettsaktivitet blir dyrere (hall-leia øker) og skoler legges ned. Dette rammer alle, men særlig de sårbare og de med dårlig råd:  De som trenger et ekstra fang i barnehagen, som ikke drar på fjellet med familien, eller ikke har råd til å bruke SFO. Når vi tillegg kutter i hjelpetilbudet ved å legge nedOBU, kutte i Aktiv kontakt med stoffmisbruker og i Boteamet , sender de regningen rett til de svake. Bildet blir ikke penere av kutt på hjelpen til handikappede og eldre:  Prisen på hjemmehjelp, trygghetsalmer og transport skal opp, og tjenesten blir dårligere. De eneste kuttene som rammer friske og rike middeladrende kvinner og menn er litt dyrere parkering.  De er jo en bevisst fordelingspolitikk fra Høyre, Krf og FRP med resten av mellompartiene og AP på slep.

SV vil heller sende regningen til de som har penger:  Eiendomsskattpå næring og boliger som er verdt mer en 2,7 milioner treffer ikke de fattige. Den treffer de som har råd til å betale noen 1000 lapper i året.  Det er ikke til å tru at ikke flere av byens politikkers tør ta et slikt standpunkt. Det er mer enn nok  til å  unngå å sende regningen til de svakeste (reversere kuttene). I løpet av de neste fire årene kan vi igjen satse på skolen, bli ferdig med underskuddene, og gå med overskudd som gir oss både handlingsrom og trygghet. Det er ikke kortsiktig, som Høyres ordfører Petter Berg sier å gå med 35 millioner i overskudd om 4 år. Det er ikke feigt å stå alene som Aps Per Martin Amodt sier. Det som er feigt er å sende regningen for sin mislykkede poltikk til barn, unge, eldre, handikappede og rusmisbrukere.

Menneskelig smert og strev er ikke sykdom – det er livet.

Samhandlingsreformen står for døren, og kommunene skal ta et større ansvar for behandling av psykiske lidelser og forebyggende helsearbeid. Tanken om at folk skal få mere hjelp der de bor, flere lavterskeltilbud, og rask hjelp for lettere og moderate psykiske lidelser er god. På toss av dette kjenner jeg en økende uro for de nye lovene, og for reformen.  Begrepene som preger loven kommer fra helsesektoren – det er det individuelle fokuset på omsorg og forebyggende helsearbeid som står i fokus. Sosialtjeneste loven er redusert til en fotnote i NAV, og kommunens ansvar for folkehelsen er skjerpet. De nye lovene, Helsedirektoratets rundskriv, fylkeslegenes tilsyn og helseprofesjonenes posisjonering skaper nye strukturer som lager rammene for hvordan folks strev skal forstås og hjelpes.

Som barnevernspedagog i BUP jobber jeg med psykisk lidelse blant fattige, marginaliserte, og undertrykkte. Jeg kjenner ofte på diagnostiske problemer. En mor er bekymret for sin økonomi, arbeidsledig, ligger søvnløs av bekymring, og blir både trist og frustrert. Skal vansken forstås som en sykdom (depresjon) som behandles med lykkepiller, kognitiv individuell terapi eller som et sosialt problem? Er ikke hjelp til økonomi, en stabil bolig og utdanning det vikigste. Jeg jobber med datteren hennes som er lei av en sliten, for sint, og trist mamma – og sliter med både konsentrasjon, triste tanker og er redd for mange ting. Skal det forsås som en angstlidelse, tilpasnings vansker, omsorgssvikt eller sosial urett? Det er lett å svare begge deler, men hva skjer i praksis med krav til evidensbaserte metoder og telling av tiltak?

Jeg står ikke fritt til å bestemme det – jeg skal innen 6 treff sette en diagnose og får ikke lov til å bruke belastningsdiagnosene – det skal gis et psykiatrisk navn. Så får jeg så godt jeg kan bidra til en utvidet forståelse – og være mer opptatt av konteksten en sykdom. Men siden jenta veit at hun går til BUP, at “galskap” er en sykdom, og at det å være deppa er mindre flaut en å være fattig eller å ha en mor som ikke fikser livet er det ikke lett. Men det er forskjell på å tenke at verden er urettferdig og at en har en depresjon.

Kommunale tilbud har ofte vært et fristed for disse ungdommene. Barnevernet og sosialtjenesten snakker ikke så mye om sykdom. De skal hjelpe folk med sitt strev, med økonomiske vansker, eller manglende utviklingsstøtte. Helsesøster hjelper unge med vanlige vansker – og krise team med livets slag. I møte med reformens helsespråk og tanker håper jeg at kommunen fortsetter å gi tilbud om hjelp med livsvansker lokalt, på skoler, i nærmiljøet, og helsestasjoner.  Jeg håper at de fortsatt finner plass for sosialtarbeid i nærmiljøet, og ikke blir med på å gjøre sosial urett og vansker til sykdommer som individene har ansvar for og som skal behandles bort.

Det blir ikke nødvendigvis så lett.  Per Fugelli har rett i når han påpeker at psykiatrien støttet av legemiddel industrien  prøver å: “Gjøre alle folkeslag til minne pasienter”. I diskusjonen om ADHD kommer det stadig ulike tall for hvor hyppig denne typen konsentrasjons og impulsivitets vansker er (opp til 10-12 %). Utgangspunktet er solid forskning (men ofte finansiert av de som lager medisiner mot ADHD). Problemet er knyttet til hva som er normalt (hvor grensen for å ha en lidelse eller ikke er). Jeg synes det er etisk og politisk vanskelig å menene at 12% av en normalbefolkning har denne lidelsen – og det kan lett flytte fokuset bort fra å lage et samfunn og en skole som tåler urolige gutter. Hvor mange barn som får ADHD bestemmes av hvor grensen settes – og der mer et faglig politisk problem en et forsknings spørsmål.  Det er neppe en god poltikk å støtte hjernedopping av 12% av befolkningen. Når Dagbladet skriver at en av tre blir psykisk syke i år basert på en rapport fra folkehelseinstituttet er det også grunn til å stoppe opp. Ikke bare ved medias dekking, men ta en diskusjon om forskningen. Når skal tristhet og nedstemthet kalles depresjon? Er min høydeskrekk en lidelse? Hvor mye redsel for mørket, insekter eller annet er vanlig? Politisk er psykiatriens strategi om å gjøre alle til minne pasienter tvilsom, og etter mitt syn også forskingen som ikke drøfter dette – men er blind for at disse dataene ikke er objektive sannheter.

Vi lever i tid med nye utfordringer. Et rikt ogstadig mer komplekst samfunn på randen av en ny krise kan få betydelige sosiale problemer. Ikke alle vil fikse kravene om suksess, omstillingsevne eller om at teori skal være skolens svar på alle problemer. Vi er ikke tjent med at smerte og krise som skylles samfunnsprodusert strev blir kalt sykdom –  individ forklares og medisineres bort. Jeg håper at kloke fagfolk, politikkere og folk flest vil holde fast på solidariteten.  Folk skal få hjelp av sine medmennesker og samfunnet fordi de strever og trenger det. Langt på vei er det et sosialt spørsmål som dreier seg om deltagelse og inkludering fordi de er mennesker og samfunnsborgere. At noen også blir syke, enten der er som følge av livsbelastninger, genetikk, hjerne dysfunksjon, virus eller skader endrer ikke menneskers behov for et trygt liv med venner, bolig og arbeid. Selv for de alvorlige psykiske syke peker recovery forskningen, som Marit Borgens forskning, på at det sosiale er den viktigste faktorene for å bli friske. Jeg har tidligere sammen med Britt Jørgensen tatt til orde for at sosialarbeid er nødvendig i det psykiske helsevernet. I møte med strømmen av medisinsk inspirert forskning, språk og tanker trur jeg ikke det er radikalt nok. Vi må gyldiggjøre folks livserfaringer, og synligjøre den sosiale dimensjonen og urettferdigheten knyttet til folks strev. Vi trenger et språk, forskning og et nytt perspektiv for å få til det – kanskje skal vi se til Danmark og innføre begrepet sosialpsykiatri?

For meg er dette en faglig kamp, men like mye en politisk kamp. Om vi mister samfunnsforklaringene av synet – og bare behandler individene for avvik har venstresiden tapt. I møte med medias fokus på helse, helsevesenets makt,  tyngde og grep om forskningen må vi ikke gå i fella og glemme de samfunnsskapte problemene og urettferdigheten. Da flyttes sosial nød over på høyre sidens banehalvdel, til syke (gale) individer og individuell behandling.  Det ligger få kimer til samfunnsendringer i medisiner mot depresjon eller rettighets tekning. Vi trenger et språk, forskning og perspektiv for å få fokus på uretferdighet og undertrykking. Derfor er det skummelt at sosiale tjenester er ute av de nye lovene.  I møte med makten i utredninger, prosedyrer, helsedirektoratet og profesjons foreninger trengs det ikke bare kloke fagfolk men også tøffe politikkere. Jeg håper i alle fall at venstresidens politikkere kjemper for at sosiale dimensjonen blir viktigere som svar på samfunnets utfordringer og i møte med helsevesenet – og i min sammenheng kanskje for sosialpsykiatrien som perspektiv.