SVs vei framover: Rød grønn, solidarisk, individuelle og frilynt!

Et skummelt forsøk på sette store tanker ned på papir – med håp om få en debatt som ser lenger en til nest valg – og med en fare for å bli plassert på en fløy.

Tanken har vært der lenge, og kommet sterkere etter valget. Stein Ørnhøis forslag om å slå oss sammen med de grønne og rødt satt fatt på min dyslektisee skriveprosess:  

Jeg tror kanskje at den utfordringen SV har er å spille videre på at vi både er et sosialistisk og liberalt parti. Moderniseringsparadigmet sosiologien, særlig representert ved teoriene til Ulrich Beck, Anthony Giddens og Zigmunt Bauman, peker på at individer og særlig ungdom i dagens samfunn skaper sin egen selvforståelse – og med et krav om en individuell og unik identitet – ikke kollektiv. For å bruke en marxistisk metafor – kampen foregår i overbygningen.  Ut fra velgernes betydelige vandringer – ser det ut til mange stemmer ut fra: «watts inn it for me» - i mist like stor grad som kollektive og solidariske tanker. For et sosialistisk parti betyr det at vi må gi et solidarisk svar både på individ (valgfrihet, mitt liv) nivå og på et kollektivt solidarisk nivå (f.eks fagbevegelse). Noen marxsistiske fundamentalister (og trolig fundamentalister i Rødt og de grønne) vil mene at det er umulig å både ha et marxistisk/materialist perspektiv og et modernistisk/postmoderne stå sted. Dersom dette ses på som en verdensanskuelse (epistmologi) gir det mening. Men som to ulike perspektiver på å forstå menneskelig handling tenker jeg at vi må ha begge perspektiver i utvikling av ny politikk – som Maslov påpeker: Om det er mangel på brød kan menneske leve av brød alene, men når det behovet er dekket melder det seg flere behov - tilslutt for selvrealisering. Fristilt fra APs sterke stats og kollektive tenkning er det i vektleggingen både det individuelle og sosialistiske som (fortsatt) bør være SVs politiske prosjekt.

Mye av dette er kanskje mer et fokus skifte en et politikk skifte da de liberale og frilynte verdiene alltid har stått sterkt i SV. Et et spørsmål er selvfølgelig hva det betyr i praktisk politikk. For å ta noen eksempler:

•  I barnehage poltikken bør foreldre sikres rett også til barnehagen i sitt nærmiljø, og sterke foreldre styring på de pedagogiske prosjektene, gjerne med avdelinger med ulik profil (naturbarnehager, kultur barnehage mv.). Dette må prioriteres like sterkt som flere opptak eller det  litt diffuse kvalitet i barnehagene.
•   Vi bør ikke bare være opptatt av folk skal stå i en prioritert helsekø (den riktige), men at helsevesenet også skal ta hensyn til livssituasjon og lidelsestryk i prioriteringene.
• I skolen trenger vi flere lærer – fordi hvert enkelt barn skal få den tiden og den hjelpen de trenger. Det finnes ikke en drømmelærer – hvem det er vil variere fra barn til barn ut fra relasjon, læringsstil og behov.

Ingen av disse utfordringene løses ved markeds valg: Der vil resurser (både økonomiske men også sosiale) gjøre at mange vil havne bakerst (i feil kø?). Det peker på et tredje standpunkt mellom marked og system – individet i et forpliktende fellesskap.

Jeg trur vi også skal pusse støvet av samvirke ideen som et alternativ (eller supplerende ide) til den mer borgerlige frivillighets ideen. Det å gå sammen i en åpen, demokratisk organisasjon for å løse fellesskaps oppgaver, eller suppler de er en gammel ide – fra samvirke og idrettsbevegelsen. Høyresidens kritikk av omfanget av (velferds) statene og byråkrati har også mye for seg.  Det er ikke bare et ideologisk privatiseringsperspektiv – men en bred folkelig (lagt inn i de offentlige ansattes) frustrasjon over det de opplever som statiske store systemer med stor rigiditet. Her er det flere muligheter til radikal svar – både mot måle og rapporterings hysteriet, men også legge til rett for folkelig organisering for å løse felles problemer. Her det rom for både å ha en brodd mot sosialdemokratiets tru på staten, og de borgerlige partienes tru på markedet. For å gi et konkret eksempel fra praktisk poltikk. I Tønsberg søkte en velforening og en isbader klubb om å få bygge et omklednings og varme hus på en offentlig strand – med tilgang for alle. Ap gikk mot – og mente de i så fall måtte være kommunalt.  SV valgte å støtte det – fordi det ville bli et bygg eid av fellesskapet – uten at det selv for oss var en prioritert kommunal investering. Det peker på et tredje standpunkt samvirke som et alternativ til både offentlig og privat eie.

En utfordring for SVer å skape engasjement og rom for gode politiske diskusjoner, både uten slå ideologi (fundamentalisme) i hodet på hverandre og uten å bli så pragmatiske at vi bare snakker ut fra markedstilpasning (se f.eks Lekves lettelser)  Hvordan få både medlemmer og ressurspersoner med på det er en utfordring, men der kan valgkampens frustrerte glød hjelpe oss. Kanskje må vi lage en tenke tank (tenke loft), med parti folk utfra og innenfra regjeringsapparatet? Kanskje (har vært prøvd før uten suksess?) en felles blogg, eller inviter folk til å dele litt større tanker i del godene? – Som vi begynte på i valgkampen. Audun og "tenkere" på turne i fylkene er også en måte å bringe diskusjonen ut til partifolket.  Det jeg derimot trur vi ikke skal bruke tid på er sammenslåinger med andre partier, enten de er røde eller grønne. Vi vil få fundamentalistiske og organisatoriske debatter jeg ikke trur vi skal bruke tid på nå.

Jeg mener vi skal «baller nok» til tenke at cup er cup. Eller sette «brøsta fram» for å bruke en kvinnelig metafor (oppnavnet til Lillestrøm Fram sitt damelag). Vi har når rommet for å bli tydlige, nytenkenden og opprørske igjen. Vi må utvikle vår poltikk, våre tanker og ider til å passe modernitetens tidsalder – ikke bare ut fra den positivistiske industri alderen. Da kan vi bli kraften til vestre - uten å rote oss sammen med Rødt eller Grønt.

Hjerteløst vås fra Michael Tetzschner.

Hjerteløst vås fra Michael Tetzschner.

Olav Sanness Vika, ansatt i barne- og ungdomspsykiatrien og SVer

På vei til et møte med en barnefamilie i full oppløsing etter avslag på asylsøknaden og et dramatisk barnevernsvedtak, hørte jeg NRKs politisk kvarter på radioen. Det var en debatt om asylbarna og amnesti etter tre år. Høyres Michael Tetzschner sammenlignet asylbarna og norske barn som flyttet til utlandet. Jeg visste jeg ikke om jeg skulle spy eller gråte. Le var i alle fall ikke noe alternativ.

 Det å flytte til annet land er ikke for noen dans på roser. Ny kultur, nye venner, håp og savn av nettverk og famille er tøft, grundig beskrevet i mange fagartikler. For flyktninger og asylsøkere er det ofte enda tøffere. De kommer ikke til et fint hus eller en meningsfull jobb. Når de kommer til Norge blir livet nok en gang satt på vent. Uten jobb,  i nådeløs spenning på om de får bli; om de får plass i det materielle paradiset. Livet på asylmottak er ingen dans på roser. De får ikke jobbe, de lever tett på andre, og de kommer tett på andres strev. Noen jubler og får bli, andre hentes med makt av politiet. Svært mange sliter psykisk med depresjoner og traumer. Vold, utagering og psykologiske kriser en del av livet i mottakene. De jeg snakker med beskriver ventingen som å være fengsel, som tortur. At de fortsatt er på flukt – de kommer ikke gang med livet sitt. Når dette varer i flere år, som den familien jeg kom fra, er det skadelig for både den psykiske og fysiske helsa.

De jeg treffer av både «verdige»(reelle) og uverdige asylsøkere bærer med seg voldsomme erfaringer fra krig, vold, diskriminering, og håpløshet. De sliter derfor med depresjoner, spiseforstyrrelser, PTSD og fysisk helse. Mor og far er, for så det mildt, ikke alltid på topp. De er som oss; jeg er ikke best som pappa når jeg redd, deppa, sint fortvila og ikke ser noe håp. Barna deres har også ofte opplevd mye vondt. Barns smerte tar som oftest form av utrygghet, ikke helt tørre å stole på verden og mennesker. Det er disse sårbar barna Tetzschner sammenligner med norske barn som flytter.

Barn er utrolige. De leker, lærer, skaffer seg venner og omsorg under de mest umenneskelige forhold. Vi har alle sett bilde av barn som leker i ruinene i pausene mellom fiendens angrep i Syria og på Gaza. De har en utrolig evne til å slå røtter også i karrig jord. I Norge får de selvfølgelig lov til å gå i barnehage og på skole. De lærer norsk, spiller på norske fotballag og får venner og tilknytning til riket. Det å rive opp disse røttene er noen annet en å flytte med barn til utlandet sammen med foreldre som ikke er skada, til en meningsfull tilværelse med jobb, internasjonal skole, og en tru på en eksotisk opplevelse i noen år.  De som har vært her lengst er blitt norske, fordi det er vår kultur de kjenner. De flytter ikke hjem med mor og far – de flytter til et annet land. Vi er ikke veldig plaget av asylsøkere fra vesten, så de tvinges også til å flytte tilbake til land preget av fattigdom, kaos, og krig. Den psykologiske forskjellen på frivillig migrasjon, og å  bli tvunget på flukt er store. Asylbarna mangler en trygg base å komme til og mening med det som skjer. Nok en gang kastes de ut i kaos og smerte, denne gangen av rike Norge.  Det vil nok gå bra for noen, kanskje de fleste, men langt nær alle. Det er liten tvil om at Norge i dag ofrer barns liv på asylrettens alter, og for å avskrekke andre fra å prøve å få fingrene i honningkrukka vår. Jeg har faktisk større respekt for Faremo enn for Tetzschner. Hun tør i det minste innrømme at det er tøft, men som Clausewitz sa, « kan man ikke lage omelett uten å knuse noen egg».

Jeg er glad for SVs forslag om amnesti for de barna som har vært i mer en tre år. Det er et lite skritt i riktig retning. Asylpolitikken er ikke uten dilemmaer. Noe vil da sikkert klare å lure seg til opphold. Den prisen er jeg villig til å betale i humanismens navn. Etter å truffet mange mennesker som både har valgt og blitt tvunget til å flykte til Norge skulle jeg ønske at vi igjen turte å gi opphold av humanitære hensyn. Det er få som flykter til Norge for moro skyld. Så får vi sende de åpenbart grunnløse ut fort, sperre inn de uten fingeravtrykk, og bruke hjertet i de sakene som er så vanskelige at Norge påfører barn og foreldre år i skadelig og meningsløs ventetilværelse i asylmottak.